I mitt opprinnelige innlegg hevdet jeg at Norges tilknytning til EUs klimamål gjør at vi kan fremstå som mer ambisiøse enn vi er. I Paris-forhandlingene kan vi si at vi «kutter 55 prosent i samarbeid med EU», i stedet for å være ærlige på at vi, med dagens politikk, bare ligger an til å kutte rundt 20 prosent.

Samtidig hevdet jeg at EU-tilknytningen vår gjør at Norge fører en mindre virkningsfull klimapolitikk enn vi ville ha gjort med et nasjonalt klimamål. Grunnen til det er at EU-systemet innebærer at vi frigjør utslippstillatelser på EU-markedet hver gang vi innfører nye nasjonale klimatiltak i kvotepliktig sektor.

I stedet for å imøtegå dette, framhever Hansson at EU har kuttet en større prosentandel enn Norge de siste tredve årene. EUs klimapolitikk er ment å sikre klimamålene på billigste mulig måte. Det betyr at for eksempel østeuropeiske land med kull i energimiksen, stimuleres til å kutte mye. Land med liten tilgang på billige kutt, for eksempel Norge, stimuleres til å kutte tilsvarende mindre. Klimatiltak som er billigere enn kvoteprisen gjennomføres, mens utslippene som koster mer å kutte blir videreført. Da er det ikke så rart at EU, i prosent, har kuttet mer enn Norge. Forskjellen mellom Norge og EU sine prosentvise utslippskutt kommer ikke til å forsvinne med det første, så lenge Norge er påkoblet EUs klimakvotesystem.

Vi mener at Norge burde gå lengre enn hva kvotesystemet legger opp til. Men så lenge vi er med i kvotesystemet vil nasjonale klimatiltak i disse sektorene i all hovedsak bli motsvart med tilsvarende utslippsøkninger i EU, som følge av at vi frigjør kvoter. Det er ikke noe Nei til EU har diktet opp, men noe Finansdepartementet skriver i nasjonalbudsjettet for 2020.

Dersom MDG går inn for et EU-medlemskap har de akseptert ideen om det ikke spiller noen rolle i hvilket land kuttene skjer så lenge de skjer. Vi mener derimot at også Norge er nødt til å kutte i egne nasjonale utslipp og at presset for det burde øke.

Innlegget stod i Klassekampen 23. mai 2022.