Macron og Trump danser tango fatal

President Macron vil heller ha en målbevisst Europahær enn et «hjernedødt» NATO. Han byr opp president Donald Trump til dans med sitt ønske om massiv europeisk opprustning. Men tangoen kan ende i en paso doble i marsjtakt. Hvem skal Norge danse med da?

Den frimodige franske presidenten har nok en gang kastet en brannfakkel inn i det transatlantiske samarbeidet. Hans karakteristikk av en NATO-allianse som virker «hjernedød» velta kaffekopper i mange europeiske regjeringskontorer. Ikke minst i Oslo, ettersom uttalelsen vanskelig kan frikoples fra evnene til generalsekretær Jens Stoltenberg.

Macrons uttalelser falt i et intervju med The Economist, symbolsk nok i forbindelse med 30-årsdagen for en revnende Berlinmur og like i forkant av NATO-toppmøtet i London den 3. og 4. desember. 

Fra Europas hovedsteder og tunge medier med bånd til statsapparatene kom først hoderysting og avstandtaken. Forbundskansler Angela Merkel og Polens statsminister Mateusz Morawiecki beskrev uttalelsene fra Macron som henholdsvis «drastiske» og «farlige», mens Erna Solberg nøyde seg med å si at hun er uenig med den franske presidenten.

Bak alle bekymringsmeldingene ligger den inngrodde frykten for å tråkke USA på tærne. Men på Fredsforumet i Paris sto Macron på sitt og avviste innvendingene som «skinnhellige». På twitter meldte han om en «utmerket» telefonsamtale med Donald Trump der de to hadde en felles forståelse av mange utenrikspolitiske problemer.

– Macron har rett

Sannheten er at Macron har rett, skriver Jacob Heilbrunn, redaktør for det innflytelsesrike National Interest, i Washington Post. «Det overraskende ligger ikke i at NATO holdes kunstig i live, men at alliansen har holdt seg så lenge som den har.»

Heilbrunn mener at tiden er inne for at Frankrike og Tyskland kan «make Europe great again», om de da ikke vakler og velger minste motstands vei. Han gleder seg over at Tyskland er i ferd med å overvinne sine militære hemninger og gir generalsekretær Jens Stoltenberg det glatte lag.

Emmanuel Macron utnytter på snedig vis at president Donald Trump svinger pisken over de europeiske alliansepartnerne i et NATO han sjøl tidligere har beskrevet som «avleggs» og for dyrt for USA. Trump er lei av at USA pøser ut penger, penger som landet i realiteten ikke har, for å «beskytte» Europa. Han forlanger at de europeiske skattebetalerne, ikke de amerikanske, må legge ut for opprustningsprosjektene. Forretningsmannen Trump tar for gitt at en størst mulig andel av disse budsjettmidlene skal gå til innkjøp av amerikansk militærutstyr.

NATO-krav setter fart på PESCO

Trump forlanger at de europeiske statene må oppfylle løftet om å ruste opp til to prosent av BNP innen 2024, slik NATO vedtok på sitt toppmøte i Wales i 2014, da Barack Obama var president. Hvis ikke europeerne når målet, lar Washington det skinne igjennom at sikkerhetsforpliktelsene i Atlanterhavspaktens artikkel 5 henger i en tynn tråd. Trusselen blir trolig gjentatt på NATO-toppmøtet i London. En skal heller ikke utelukke at USA vil forlange en enda høyere prosentandel i framtida. Trump har tidligere sagt at hele fire prosent av BNP er rimelig

Indirekte forplikter NATOs vedtak også alle medlemmene av EUs forsvarspakt PESCO, hvorav fem medlemsland ikke er tilsluttet NATO-alliansen. I EU-traktaten (Lisboatraktaten) slås det nemlig i artikkel 42.7 fast at de militære samarbeidsforpliktelsene skal være i samsvar med forpliktelsene som gjelder innad i NATO.

PESCO krever i likhet med NATO at en femtedel av budsjettmidlene skal brukes på materiellinvesteringer. På denne måten kan unionshæren under oppbygging vise til at den iverksetter NATOs krav og ønskene fra den amerikanske presidenten. Koreografien er som skapt for en tango mellom Europa og USA, men bare så lenge orkesteret fortsetter å spille i riktig takt.

Ledd i EUs globale ambisjoner

I motsetning til Berlin har Paris for vane å snakke i europeisk klartekst. Det er en tradisjon som stammer fra president De Gaulle som sørget for at Frankrike gikk ut av NATOs felles kommandostruktur fra 1966, et halvveis NATO-eksil som varte i tretti år. Han la også to ganger ned veto mot at Storbritannia skulle få bli medlem i det daværende EEC, i 1963 og 1967.

Prosjektet til Emmanuel Macron har hele veien vært å styrke Europa som strategisk, geopolitisk maktfaktor i verden – ikke minst militært. Hvis så ikke skjer, er Macron i likhet med EU-toppene Juncker, Mogherini og von der Leyen redd for at Den europeiske union kan bli satt fullstendig på sidelinja av USA og et ekspanderende Kina i det globale stormaktsspillet.

I så fall en begredelig skjebne for et EU som nettopp har oppnevnt en egen kommissær som skal «fremme den europeiske levemåten». Opprinnelig skulle kommissær Margaritis Schinas fra Hellas «forsvare den europeiske levemåten» – underforstått mot fremmed påvirkning og en fiendtlig omverden. Men det ble for sterk kost for mange av EU-parlamentarikerne. For folk fra tidligere franske, belgiske, portugisiske og spanske kolonier er det ikke sikkert at nyanseforskjellen mellom forsvare og fremme gjør voldsomt inntrykk.

Teksten fortsetter under illustrasjonen.

european way of life-twitter-2019-11-15
Kommissær Schinas skal nå «fremme», ikke «forsvare», den europeiske levemåten. Illustrasjon fra Euractiv på twitter.

Egentlig målbærer Macron bare intensjonene som er nedfelt i EUs globale strategi fra 2016, en strategi som også innebærer global bruk av «harde maktmidler», som utenrikssjef Mogherini liker å uttrykke det. Forsvarspakten PESCO, forsvarsfondet EDF, militærkommandoen MPCC og intervensjonsstyrken EI2 er allerede på plass som konkrete resultater av denne strategien.

Drahjelp for Berlin

Frankrike kan si det som Tyskland ikke tør eller kan si. Macron og Trump er en kjærkommen duo sett fra Berlin. Angela Merkel kan ta moderat avstand fra dem begge, og berolige med at Tyskland verdsetter NATO og vil oppfylle sine forpliktelser. Hennes forsvarsminister – og trolig påtroppende forbundskansler – Annegret Kramp-Karrenbauer (CDU) lover å innfri to-prosentmålet innen 2031. Og kanskje før.

Om dette høres lite og langsomt ut, er det verd å minne om at et rustningsbudsjett på to prosent av Tysklands BNP vil gi landet verdens tredje største forsvarsbudsjett, etter USA og Kina, altså større enn Russland sitt. Når dette blir en realitet, snakker vi om EU som en formidabel europeisk militær supermakt, sjøl uten Storbritannia.

Det fransk-tyske samarbeidet er livsnerven i EU-prosjektet. Paris bruker søkerland som Nord-Makedonia og Albania for å presse tyskerne til å fristille seg mer fra USA. Mens Berlin ønsker å integrere «Kleinmitteleuropa» fortest mulig i unionen, setter Frankrike bremsene på. Først mer integrasjon, deretter mer utvidelse, er budskapet fra Élysée-palasset.

To uker før NATO-toppmøtet gir Berlin artilleristøtte til Macrons offensiv. Utenriksminister Maas tar opp tråden fra Macron ved å varsle at NATO trenger en «ny begynnelse» fordi det råder en «akutt mangel på strategiske diskusjoner» i alliansen, melder Süddeutsche Zeitung 19. november. Nyhetsbyrået DPA melder at Tyskland kommer til å nærme seg NATOs to prosent-mål allerede neste år. I så fall snakker vi om en formidabel budsjettøkning. 

Et sterkt militærvesen og tyske tropper i utlandet er et følsomt tema i og utenfor Tyskland, av åpenbare historiske årsaker. Tyske regjeringer har derfor tradisjonelt vært tilbakeholdne med å demonstrere militær styrke både i og utenfor landets grenser. Forsvarsbudsjettet har til nå ligget på et relativt sett lavt nivå, Tysklands størrelse og økonomi tatt i betraktning.

Protester fra fredsbevegelsen har imidlertid ikke forhindret at tyske styrker nå deltar på flere utenlandsoppdrag i regi av NATO og EU, om enn med delvis begrenset mandat. På hjemmebane har Bundeswehr ofte vært diskret forvist til kaserner og øvingsområder i de bayerske alpene, avsondret fra offentlighetens lys. Også dette er i endring. Nå mønstres uniformerte avdelinger foran Riksdagsbygningen i Berlin idet de høytidelig avlegger løfte om å tjene Forbundsrepublikken og tappert forsvare det tyske folkets frihet og rettigheter.

– EU må lære seg maktspråk

Den toneangivende og teksttunge avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung lot opptrinnet foran Riksdagen tjene som eneste illustrasjon på forsida 13. november 2019. I en forsidekommentar konstaterer avisa at det i håndboka til Tysklands tidligere forsvarsminister Ursula von der Leyen, påtroppende president for EU-kommisjonen, står skrevet at EU må «lære seg maktspråk, bygge og styrke sine muskler på sikkerhets- og handelspolitikkens område».

Hennes etterfølger og leder for CDU, forsvarsminister Kramp-Karrenbauer, skyver de allierte oppfordringene om at Tyskland må spille en mer «proaktiv» rolle foran seg. «Med vår økonomiske og teknologiske styrke, vår geostrategiske posisjon og våre globale interesser, kan vi ikke bare stå på sidelinja og se på», sa hun i en tale på det tyske forsvarets høyskole i München. Her tok hun blant annet til orde for et europeisk sikkerhetsråd.

Utenriksminister Heiko Maas fra koalisjonspartneren SPD understreker at Tyskland framfor alt må ta sitt europeiske ansvar. Til rikskanalen ZDF presiserte han at Tyskland ikke bare må ivareta egne interesser, men som en del av EU «spille en ledende rolle i konkurransen mellom supermakter». Få dager seinere benytter Maas, med forbundsregjeringa i ryggen, anledningen til å spille brobygger ved å foreslå at et ekspertutvalg under Jens Stoltenberg skal utforme en «politisk fornyelse» av NATO. Redningsplanken blir begjærlig tatt imot av alliansens utenriksministre, blant dem Ine Eriksen Søreide, da de møttes 20. november.

Norske skylapper

Norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk har lang tradisjon for å foregå i de lukkede rom. De store partiene slår fast at det er «bred enighet» om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og dermed er diskusjonen over før den har begynt. Hva enten det gjelder NATO eller EU. Denne konsensusen leder til søvngjengeri i den grad at det er blitt et demokratisk og ikke bare et sikkerhetspolitisk problem.

Et voksende dilemma er at den nesegruse lojaliteten til EU og involvering i et økende antall rustningsprosjekter kan komme på kant med den tradisjonelle lojaliteten til NATO. Foreløpig prøver Norge å balansere hissig deltakelse i EUs forsvarsprogrammer med massive våpeninnkjøp fra USA av typen F-35. Norske styrker iler til når USA ber om det, samtidig som regjeringa vil ha klippekort til EUs militære treningsstudio. På et eller annet tidspunkt kan det bli uoverkommelig å gjøre begge deler på en gang.

Hittil har samarbeidet med EUs forsvarsbyrå (EDA) og andre initiativer greit latt seg kombinere med NATO-forpliktelsene og et tett allianseforhold til USA. Men man trenger ikke være utenrikspolitisk ekspert for å se at EUs ambisjoner handels- og sikkerhetspolitisk er nødt til å kollidere med USAs globale interesser – og allerede gjør det. Konflikten omkring Tyrkias forhold til NATO og USAs sololøp i Syria er bare toppen av et digert isfjell. EU har ingen egeninteresse av å opptre solidarisk med et USA som provoserer fram handelskriger med Kina – og EU – samt truer med full krig mot Iran. Stadig oftere tar Unionen til motmæle, før den tilsynelatende bøyer av. Tyskland kan nok gi leppebekjennelser til sanksjonspolitikken mot Russland, men lar ikke et frådende Washington ødelegge for importen av livsviktig russisk gass.

Likevel er den norske regjeringas linje å lukke øynene og satse på at motsetningene glir over, slik at Norge kan fortsette med dobbelt bokholderi som hittil. Så slipper man slitsomme og opprivende debatter om EU og NATO i offentligheten.

13 nye PESCO-prosjekter

Men å søke tilflukt under nisselua hjelper lite når de globale interessene til USA og EU bryner seg mot hverandre for alvor. Når EU gang på gang må gi etter for USA, skyldes det utelukkende det ulike militære styrkeforholdet. Det er et misforhold EU har til hensikt å bøte på med sitt militære unionsprosjekt, obligatoriske lojalitetserklæringer til NATO til tross.

Sjøl uten forsinkelser vil det ta mange år før EU oppnår de militære musklene Unionen ønsker seg. Men NATOs opprustningskrav går utmerket i hop med ambisjonene på dette området.

Forsvarspakten PESCO (engelsk akronym for Det permanente strukturerte samarbeidet) har i løpet av sin korte levetid satt i gang hele 47 militære utviklings- og forskningsprosjekter. De 13 ferskeste ble godkjent av Rådet 12. november i år. Disse spenner fra elektronisk krigføring for bemannede og autonome fly og droner til kontroll- og kommunikasjonssystemer for ubåtkrigføring, fra trenings- og simuleringssentre til etterretning og kyberforsvar.

Nesten alle er ledd i å gjøre EU «sjølforsynt» på de nevnte og andre områder, dvs. uavhengig av amerikanske styringssystemer, kontroll og teknologi. Frankrike er sterkt til stede i de aller fleste prosjektene, ti av tretten, mens Tyskland nøyer seg med å delta i to.

Uten presise og pålitelige navigasjonssystemer i egen regi vil en autonom Europahær aldri bli mer enn en attpåklatt til NATO. Riktignok er det avanserte europeiske satellittsystemet Galileo et sivilt prosjekt, uten direkte sammenheng med PESCO eller EDA. Ikke desto mindre er et satellittsystem under europeisk kontroll avgjørende for at militære styrker ikke skal være prisgitt det amerikanske GPS, et system Galileo inntil videre er interoperatibelt med.

Flere av EUs sivile infrastrukturprosjekter har en uttalt militær dimensjon. EUs overordna handlingsplan for militær mobilitet vil ha mer synergi mellom sivile og militære behov. Gigantprosjektet for jernbaneutbygging i Baltikum, Baltic Rail, er ett «sivilt» eksempel. Utbygginga er dimensjonert etter militære transportkrav. Et av PESCO-prosjektene som kom på lista i fjor har til oppgave å gjøre ende på alle byråkratiske hindre for troppeforflytninger over grensene.

Tredjeland i PESCO-prosjekter

Et betent spørsmål er i hvilken grad tredjeland skal få delta i de ulike opprustnings- og forskningsprosjektene til PESCO, prosjekter som administreres av det europeiske forsvarsbyrået EDA og helt eller delvis blir finansiert gjennom forsvarsfondet EDF. Norge har lenge hatt en egen samarbeidsavtale med EDA og får skryt for å være en av de ivrigste deltakerne, slik vi også til overmål har demonstrert gjennom norsk deltakelse i forprosjektet til forsvarsfondet EDF, som eneste «utenforland».

PESCO er hakket mer følsomt, både for Norge og for EU. Det er i praksis en militærallianse. hvor bare EU-land får være med. Den norske regjeringa vil nok gjerne kaste seg på her også, men det går ei grense for hvor langt det er mulig å ignorere det faktum at det norske folket har sagt nei til EU-medlemskap og at forsvarspolitikk i utgangspunktet er EØS-avtalen uvedkommende. Derfor «begrenser» regjeringa seg til «å fortsette arbeidet med å sikre Norge mulighet til å ta del i konkrete prosjekter der det er i vår felles interesse», som utenriksminister Ine Eriksen Søreide formulerte det i sin EØS-redegjørelse i høst. 

Langt mektigere tredjeland enn Norge skaper hodebry for Unionen og PESCO. I mai i år sendte utenriksdepartementet i Washington klar melding til Brussel om at USA vil kunne treffe mottiltak hvis PESCO-samarbeidet stenger transatlantiske partnere som USA og landets enorme våpenindustri ute sammen med andre tredjeland.

Det finske presidentskapet fikk den utakknemlige oppgaven med å snekre et kompromiss som ikke ytterligere forsurer forholdet til våpenstormaktene Storbritannia og USA, men som likevel sperrer forsøk på å undergrave målet om en fullverdig europeisk militær union.

Kompromisser og vegring

Kompromisset ser ut til å bli at tredjeland kan få delta i enkeltprosjekter i den grad de kan tilføre «vesentlig tilleggsverdi» – og på den betingelsen at EU/PESCO ikke kommer i et avhengighetsforhold til den aktuelle tredjestaten. Slike vilkår kan gi Norge innpass, men neppe USA i samme grad, da amerikanerne pleier å sikre seg enerett til fullversjonen av avansert militær programvare, som i kampflyet F-35.

Enda en sikringsmekanisme skal være at et deltakerland må dele unionstraktatens verdigrunnlag. Det siste vil utelukke et land som Tyrkia. Endelig vil PESCO-statene samlet eller som deltakere i enkeltprosjekter få vetorett mot at et tredjeland blir involvert. For land som får innpass, vil det i alle fall bli kostbart ettersom det er en forutsetning at de skal legge mye i potten for å bli med.

Norske myndigheter skyver forsvarsindustrien foran seg i sin iver etter å medvirke mest mulig i EUs militære opptrappingsplan. Formodentlig ser regjeringa seg samtidig som brobygger over Atlanteren i god norsk meklingstradisjon, og legger saktens inn et godt ord for USA i EDA. Noe av den samme tankegangen kan ligge bak hastebeslutningen om å hive Norge med i Macrons intervensjonsstyrke EI2, en utrykningshær som også inndrar Storbritannia.

Disse forsøkene på å gi norsk sikkerhetspolitikk bredest mulig beinstilling kan føre til ufrivillige piruetter på realpolitikkens glatte dansegulv. Tango er ment for to, ikke tre. Og skifter den takt til en militaristisk paso doble, hjelper det lite med vaklende trinn på norske gummisåler.

På et eller annet tidspunkt kan det rett og slett bli for krevende for Norge å lystre to supermakter samtidig; nærmere bestemt når ingen av dem har bruk for brobyggeren. Da må vi enten velge den ene, vurdere å stå på egne bein, eller finne alternative allianser.

De voksende motsetningene mellom EU og et NATO styrt av USA lar seg ikke mane bort

Slike problemstillinger forblir tabubelagte her på berget av frykt for en opprivende EU- og EØS-debatt. Men de voksende motsetningene mellom EU og et NATO styrt av USA lar seg ikke mane bort. Ikke en gang ved at man insisterer på å kalle dem begge for fredsprosjekter. Oppvåkningen til realitetene blir brutal for den som ikke tar av seg skylappene.

STORT BILDE: Macron og Trump på Bastille-dagen i Paris 2017. Foto fra Wikimedia Commons, public domain. CC BY DoD

reLATERT

Se alle arrangementer

Ti tusen fjernpoliti i Schengens grenseland

15. nov. 2019

Snart kan et stort antall norske politifolk bli utkommandert til tjeneste for EUs fjernpoliti – en styrke som skal vokse til hele ti tusen mann innen 2027.

VETT 3-2019: EUs utvikling

01. okt. 2019

Nei til EUs skriftserie VETT nr. 3 2019 gir aktuelle perspektiver på energiunionen, euroen, EU-hæren, klima og brexit.

Norge inn i Macrons intervensjonsstyrke

30. sep. 2019

Norge har tilsluttet seg en ny felleseuropeisk intervensjonsstyrke, European Intervention Initiative (EI2).

Norge hjelper EU med å utvikle selvstyrte våpen

05. sep. 2019

Regjeringa ivrer etter å delta fullt ut i EUs militære forsknings- og utviklingsprogram, der kunstig intelligente våpensystemer er et satsingsområde.

Danskene velger Norden foran EU

15. mai 2019

Et flertall av danskene fortrekker et nordisk forbund fremfor EU-medlemskapet, viser en ny undersøkelse. Den danske befolkningen sier også nei til en EU-hær.

Vett 2-2019: EU-guiden

14. mai 2019

Ny utgave av Nei til EUs innføringshefte om EU og Norges forhold til EU. Det du må vite på 48 sider.

Norge som robot for EUs forsvarsstrategi

01. april 2019

EUs forsvarsbyrå EDA er opptatt av å utvikle såkalte autonome forsvarssystemer. Noen av disse er drapsmaskiner i mest bokstavelige forstand. Norge er med på ferden.

PESCO gir trange kår for nøytralitetspolitikk

31. jan. 2019

Alliansefrihet og EU-medlemskap lar seg vanskelig forene.

Myten om EU som stabiliserende faktor i Europa

21. des. 2018

Alvorlig politisk krise herjer to av Europas stormakter, økonomisk krise preger en tredje.

Informasjonskrigen trappes opp

11. des. 2018

EU forsterker sin offensiv for å slå ned på falske nyheter og det som blir omtalt som desinformasjon. Argumentet er at dette er et nødvendig mottiltak i forkant av valget til EU-parlamentet neste år, og følgelig et vern om demokratiet og pressefriheten.

– EØS utfordrer norsk matpolitikk

23. nov. 2018

Tidligere forsvarssjef Harald Sunde, Silje Strøm fra Natur og Ungdom og Kathrine Kleveland, leder i Nei til EU, debatterte nasjonal matsikkerhet og beredskap på møte i Ås kulturhus.

Hold Norge utenfor EUs militærunion

22. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: Vi ser i dag konturene av det som kan utvikle seg til å bli en ny militærunion.