For utenriksminister Ine Eriksen Søreide handler norsk europapolitikk om å anmode kokkene i Brussel om å bruke litt mindre krydder i maten, men høflig sluke hele retten når den først står på bordet.
Eller som hun selv sier det fra Stortingets talerstol: «For regjeringen betyr det å bruke handlingsrommet å påvirke, ikke primært å motsette seg regelverket når det er vedtatt i EU.»
Ekkokammer
Statsrådens utenrikspolitiske redegjørelse 24. oktober var i mangt et ekko av EU-ledernes valgspråk om å forsvare såkalte europeiske verdier og levemåte mot fremmedelementer. Kanskje var datoen tilfeldig, men det skurrer litt ekstra når et slikt budskap blir framført på selveste FN-dagen.
En av de nye kommissærene til den påtroppende EU-sjefen Ursula von der Leyen, greske Margaritis Schina, har fått «forsvar av vår europeiske livsstil» som del av sin portefølje, kombinert med ansvar for å utvikle unionens migrasjonspolitikk. Det har høstet storm innad i EU og vekker vonde minner hos folk og land på andre kontinenter som ikke har hatt udelt glede av europeisk selvrealisering.
Like fullt har den norske regjeringa store forventninger til den nye Kommisjonen. «Vi deler Ursula von der Leyens ambisjoner om det grønne skiftet, sosial inkludering, økt konkurranseevne, digitalisering, videreutvikling av det indre markedet, og ikke minst: Forsvar av rettsstat og demokrati», sier Søreide i sin redegjørelse for Stortinget.
Fra handlingsrom til forslagskasse
Men så var det visst nødvendig med noen forbehold likevel. Von der Leyen brenner nemlig for å innføre minstelønn, noe LO og NHO kontant avviser. Søreide ser seg derfor nødt til å dempe euforien en smule. «Selv om felles europeiske regler er et gode på mange områder, gjelder ikke dette regler som griper inn i lønnsdannelsen», medgir utenriksministeren. «I spørsmålet om lovregulert minstelønn vil regjeringen og partene bruke de mulighetene vi har for å fremme våre synspunkter, både direkte og gjennom de andre nordiske landene.»
Regjeringen vil «fremme synspunkter» om minstelønn
Det er jo utmerket at synspunkter blir fremmet overfor EU. Men «handlingsrommet» er i utgangspunktet redusert til å fremme synspunkter, altså til ei forslagskasse. Hva regjeringa vil gjøre hvis EU ikke bryr seg om norske innvendinger og synspunkter, sier Søreide ingenting om.
Klokelig nok, kanskje, fordi problemene står i kø: «Enkelte forslag i mobilitetspakken er utfordrende, særlig revisjon av eurovignett (vegprising) og endring av reglene for markedsadgang og kabotasje. Norsk posisjon er at vi ikke ønsker å liberalisere adgangen til kabotasje.»
Når det gjelder kabotasjereglene har Norge flere venner i EU på laget gjennom Veialliansen (Road Alliance). Imidlertid er regjeringa sjøl tilhenger av full liberalisering av ekspressbussene. Søreides kollega i Samferdselsdepartementet, Jon Georg Dale (Frp), har gjort det uttrykkelig klart at nasjonal regulering av kaoset i turbussbranjen ikke kommer på tale, fordi det vil stride mot EØS-avtalens vern av fri bevegelse og etableringsrett.
Kamuflasjegrønt feltantrekk
Strategien for samarbeidet med EU på forsvarsområdet blir iverksatt på stadig nye områder. Utenriksministeren antyder at regjeringa godt kan tenke seg å delta permanent i forsvarsfondet EDF, der Norge allerede er med i forprosjektet, hvis EU gir sitt endelige ja. Søreide omfavner betydningen av forsvarspakten PESCO og såkalt militær mobilitet. Det siste er et ledd i EUs militære ambisjoner for raske troppeforflytninger over hele Europa, uten grensekontroller. Enorme infrastrukturprosjekteter bygges etter militære krav, samtidig som de i stor grad blir finansiert over sivile budsjetter.
Intervensjonsstyrken EI2 «styrker kontaktflaten»
Søreide spanderte hele to setninger på å fortelle at Norge er blitt med i European Intervention Initiative (EI2), som på kort varsel kan innebære utenlandske krigsoppdrag for norske styrker.
Denne intervensjonsstyrken under fransk førerskap kan settes inn overalt i verden, også uten FN-mandat. Men ifølge utenriksministeren betyr deltakelsen ikke stort mer enn at vi «styrker vår kontaktflate med sentrale europeiske allierte».
Rettsstatens verkebyller
EUs fjerde energipakke («Ren energi») vil bli en ny verkebyll for regjeringa, så Søreide fant grunn til å legge på litt sårsalve i forkant. «De grunnleggende elementene i norsk energipolitikk ligger fast. EØS-avtalen rokker ikke ved dette. Vi har og skal fortsatt ha full råderett til våre unike energiressurser og utformingen av energipolitikken vår», forsikret hun mot bedre vitende.
Tredje energimarkedspakke er nettopp innlemmet i EØS-avtalen, og med den har vi allerede mistet deler av råderetten over energipolitikken til ACER. EUs nye klimadirektiv og den såkalte Ren energi-pakka, initiativer som regjeringen ønsker varmt velkommen, vil forsterke dette ytterligere. Stortinget frasier seg i disse dager retten til å sette egne klimamål; de blir fra nå fastsatt av EU.
Lettere ironisk blir det når statsråden understreker domstolenes uavhengighet som grunnleggende for en velfungerende rettsstat, og at EU-domstolen forsvarer dette prinsippet. Polen har vært kraftig kritisert av EU for politisk overstyring av rettssystemet. Uten at vi skal trekke parallellen for langt, er det grunn til å minne om at Oslo Tingrett i september avviste å behandle søksmålet mot regjeringen som Nei til EU har reist etter det grunnlovsstridige ACER-vedtaket. Grunnlaget for rettens kjennelse var i overveiende grad ren avskrift av regjeringsadvokatens innlegg, en i norsk sammenheng uvanlig rettspraksis.
Etter noen selvfølgeligheter om EUs fjerde jernbanepakke velger utenriksministeren å omgå sannheten på denne måten: «Stortinget vedtar rammene og retningen for drift og utvikling av jernbanen». Den finslipte formuleringa går i bue rundt det faktum at med fjerde jernbanepakke blir det ikke lenger mulig å snu en utviklingsretning for jernbanen som er basert på obligatorisk anbud. Et statsdrevet nasjonalt jernbaneselskap med full synergieffekt mellom materiell og infrastruktur kan ikke gjenoppstå, uansett hvor mye Stortinget måtte ville det.
Forhandlinger og leggspark
Utenriksministeren slår fast at det er et mål å ha et så godt og nært samarbeid som mulig med Storbritannia, uavhengig av om det blir en brexit med eller uten avtale. Hun opplyser at regjeringa arbeider med å kartlegge hvilke områder som skal prioriteres i de kommende forhandlingene med Storbritannia, etter brexit, og at det er tett dialog med både Storbritannia og EU.
Taus om EFTA
Hvorfor Norge ikke bruker anledningen til å forhandle med Storbritannia sammen med våre EFTA-partnere, er omgitt av taushet. Mulige forhandlinger gjennom EFTA, enten med sikte på en felles avtale eller ved å åpne for britisk medlemskap i frihandelsforbundet, nevnes ikke med ett ord i redegjørelsen.
Statsråden innleder og avslutter sin orientering med leggspark til EU- og EØS-motstandere. «Brexit-prosessen har demonstrert hvor tett sammenvevde vi er i Europa, og hvor kostbart det er å trekke seg ut av det europeiske samarbeidet», advarer hun. Lenge før fasiten på det britiske regnestykket foreligger, forhåndskonkluderer Søreide med at dette «med all mulig tydelighet» viser at det ikke er i norsk interesse å snu ryggen til det indre marked og EØS.
Noen snakker om å utrede handlingsrommet i EØS. Statsråden og regjeringa vil, med all mulig tydelighet, heller la EU innrede handlingsrommet.
STORT BILDE: Utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Foto: Asgeir Spange Brekke, FD/UD.
Stort bilde i toppen: Utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Foto: Asgeir Spange Brekke, FD/UD (Asgeir Spange Brekke, FD/UD)
