Handelsrestriksjoner kan utvikle seg til handelskrig.

Næringsministeren vil stille Norge bak EU i den nye handelskrigen

USA og Kina har gitt gigantiske subsidiepakker til sine egne mer eller mindre grønne industriprosjekter. EU vil gjøre det samme. Hvor klokt er det av næringsministeren å stille Norge «hundre prosent» bak EU og det indre markedet?

Den europeiske union har alltid hatt avvikling av subsidier og handelshindringer som kongstanke. Proteksjonisme og «regional avsondring» har tidligere vært fyord, på tross av tollmuren rundt EU. Nå kommer det nye toner fra Brussel: Deler av økonomien skal legges under politisk styring.

Unionen frykter, ikke uten grunn, enda mer kapitalflukt og tap av arbeidsplasser. Denne gangen til USA. Bakteppet er særlig Inflation Reduction Act (IRA), vedtatt av det amerikanske senatet i 2022. Navnet tilsier at loven handler om å bekjempe inflasjon. I realiteten handler det om ei enorm pakke med statlig subsidiering og skattefritak for bedrifter og institusjoner som investerer i fornybar energi og grønn omstilling på amerikansk jord.

De færreste eksperter tror pakka på nærmere 400 milliarder dollar (over 4 000 000 000 000 kroner) vil få ned inflasjonen i USA. Derimot gir loven klare fordeler til nordamerikansk industri og tiltrekker seg produktive investeringer fra andre land. EU-ledere trygler Washington om ikke å straffe europeisk kapital og industri. Så langt uten videre suksess.

Unionen svarer på den amerikanske utfordringa med sin egen «grønne industriplan» og har innført «klimatoll» for visse varer.

Nye spilleregler

USA og EU har utforma spillereglene for en mest mulig liberalisert verdenshandel gjennom Verdens handelsorganisasjon, WTO. I mange tiår har en globalisert økonomi vært fordelaktig for USA og Europa. Import av rimelige innsatsvarer og komponenter har vært avgjørende for europeisk industriforedling. Europeiske industriland kunne importere billig og selge dyrt. Men just-on-time-delivery av komponenter produsert i utenlandske fabrikkanlegg er et sårbart system. Det skal ikke mer til enn at et containerskip blokkerer Suez-kanalen. For ikke å snakke om når kriger og konflikter stenger transportveiene.

Lavere produksjonskostnader og  tilgangen til store og voksende markeder har fristet europeisk storkapital til å satse utenlands. Europeisk tungindustri flytta stadig lenger østover i Europa og helt til Asia. Dette har ført til nedleggelse av fabrikker og tap av arbeidsplasser i mange europeiske land. Volkswagenkonsernet har for eksempel 118 produksjonsanlegg verden over. Av de om lag 660 000 ansatte jobber bare 44 prosent ved fabrikker i Tyskland.

Stålproduksjon er en god indikator på tilstanden i realøkonomien. Kina produserte i 2020 fjorten ganger så mye stål som USA, som en gang var verdensledende. India, Japan og Russland følger på de neste plassene, foran USA. Tyskland er eneste EU-land blant de femten største produsentene. Den beskjedne veksten som har vært i vestlige land det siste tiåret, har i stor grad stammet fra finans, eiendom og tjenester. Enkelte statistikker viser at omsetninga til de ti største selskapene innenfor europeisk finans, eiendom og forsikring er nesten dobbelt så stor som omsetninga til de ti største industriselskapene. Om ikke talla er presise, så gir de likevel en pekepinn.

Finanskapitalens «produktivitet» har gang på gang vist seg å være ei boble som sprekker. Det internasjonale pengefondet IMF er blant dem som advarer mot en altfor stor finansiell sektor.

Tigerøkonomier som Kina har snudd handelsspillet

Kina og andre «tigerøkonomier» som før var avhengige av vestlig kapital og teknologi, har snudd spillet og gjort sin masseindustri og dens eksportprodukter uunnværlige for et Europa med en fragmentert industrisektor under delvis avvikling.

Etter forrige finanskrise, og særlig siden 2016, har EU foretatt en kursjustering. Unionen vil ikke bare ha reindustrialisering, den vil også ha vern mot «urettferdig» konkurranse. Handelsregulerende instrumenter skal tas i bruk for å beskytte produsenter i EU og for å håndtere urettferdig konkurranse i form av dumping og subsidier fra utenlandske selskaper.

Det er ikke ukomplisert å skulle forene EUs markedsfundamentalisme med subsidier, eksportrestriksjoner og tollvern. Trylleformelen ser ut til å være «grønn omstilling», et formål som gir en positiv klang hos de fleste, kombinert med en strategi for «forbedret økonomisk sikkerhet». Strategien handler om at EU-kommisjonen vil ha en strammere og Brussel-styrt politisk kontroll med eksport og utenlandsinvesteringer for en rekke nøkkelteknologier. Denne sikkerhetsstrategien ble lagt fram den 20. juni 2023. Mange medlemsland i EU har store betenkeligheter med Kommisjonens utspill, som de frykter kan utvikle seg til en handelskrig med Kina, sjøl om Kina ikke er nevnt eksplisitt i dokumentet.

Subsidier, karbontoll og økonomiske sanksjoner retta mot Russland og Kina begrunnes av EU offisielt med klimamål, eller som straff for russisk aggresjon. EU-kommisjonen vil i tillegg mjuke opp reglene for statsstøtte til industrietableringer, i første rekke «grønne» sådanne. For land med EU som viktig eksportmarked, framstår slike tiltak som kamuflert proteksjonisme.

Vil åpne subsidieslusene

Kommisjonspresident Ursula von der Leyen foreslår omdisponering av eksisterende EU-fond. Hun vil ha raskere godkjenning av grønne prosjekter og hun har hastverk med å sikre tilførsel av kritiske og sjeldne råmaterialer. Reguleringene av subsidier til grønn teknologi skal bli mer fleksible.

I «eksepsjonelle tilfeller» vil EU-kommisjonen tillate medlemsstatene å gi tilsvarende statsstøtte som andre land, for å motarbeide «risikoen for at investeringer blir flyttet ut av Europa».

Frankrike går hakket lenger i å fremme europeisk merkantilisme. President Emmanuel Macron har tatt til orde for en egen preferanselov som vil gi europeiske selskaper fortrinn ved anbudsprosesser. «Kjøp europeisk» er tenkt som et motstykke til ‘Buy American Act’, en lov USA har hatt siden 1930-tallet.

Skjerming av næringslivet i EU/EØS-området favoriserer de største monopolene i de mest industritunge europeiske landa. Etter markedslogikken i EU er det imidlertid uakseptabelt at mindre land som for eksempel Hellas, Romania eller Norge skjermer eget næringsliv mot europeiske konkurrenter. For bare halvannet år tilbake slo EØS-tilsynet ESA hardt til mot Island for å favorisere eget næringsliv i form av en «kjøp islandsk»-kampanje. Dette var et brudd på den frie flyten av varer og tjenester i EØS som ESA ikke ville ha noe av. EU-domstolen har tidligere slått fast at en tilsvarende ‘Buy Irish’-kampanje i Irland var et brudd på EU-retten.

EU-kommisjonen har fått det travelt med å åpne subsidieslusene, men sliter med å samle rekkene. En revisjon av EUs statsstøtteregler som vil gjøre midlertidige unntak i statsstøttereglene mer permanente, og ideen om et nytt EU-fond for investering i klimavennlige prosjekter, er møtt med skepsis av flere medlemsstater. De frykter for mer fellesgjeld og for fragmentering av Det indre markedet. Noen forskningsmiljøer advarer EU mot å «overreagere» med subsidier, og mener Unionen har flere komparative fordeler i forhold til USA og Kina. Men EU har knapt annet valg enn å løsne på regelverket dersom unionen skal unngå kapital- og industriflukt over Atlanteren.

For å friste medlemsland uten likvide statsfinanser til å gi subsidier og skattelette til kraftutbyggere og batterifabrikker, antyder Ursula von der Leyen at de kan trekke på fondet oppretta for at unionen skulle hente seg inn igjen etter pandemien. Av de opprinnelige 750 milliarder euro er omtrent en tredjedel ikke benyttet.

Når EU reviderer sitt regelverk, vil dette ganske sikkert bli «speilet» i EØS-avtalen. Da vil også Norge få friere tøyler til å åpne opp for statsstøtte på områder der dette tidligere var bannlyst.

Flatt batteri?

Det har blant andre selskapet Freyr fått med seg. Etter å ha mottatt 4 milliarder kroner i garantier og lån til bygging av batterifabrikken «Giga Arctic» i Mo i Rana, vil Freyr ha mer. Samme selskap bygger en tilsvarende fabrikk i Georgia, USA. Investeringene i USA vil nyte godt av dollardrysset i subsidier fra Biden-administrasjonen. Hvis ikke Norge gir minst like gode vilkår, er riset bak speilet at selskaper som Freyr vil la seg lokke over Atlanteren.

Også selskapet Corvus legger sin nye fabrikk for maritime batteripakker i Lyseparken på is, melder Bergens Tidende. I likhet med Freyr, har Corvus etablert seg i USA, samt i Canada.

– Vi bare utsetter beslutningen. Vi kan ikke ta en beslutning før vi vet hva myndighetene skal svare med, sier direktør i Corvus, Geir Bjørkeli, til E24.

Han sier de ikke kan gå videre med prosjektet i Norge med mindre det kommer subsidier på plass som utjevner de amerikanske støtteordningene. Bjørkeli har tidligere vært krystallklar på at den amerikanske pakka, navnet til tross, har ingenting med inflasjon å gjøre. «Dette er handelskrig», sa Bjørkeli til E24 i mars. Han la til at han håpte Norge ikke ville være det siste landet som «holder WTO-flagget oppe».

Næringsminister Jan Christian Vestre advarte tidligere i vår mot en konkurranse om å være best i et kortsiktig subsidiekappløp. Det er ikke det som sikrer europeisk konkurransekraft, sa han da. Vestre ser ikke ut til å skille mellom europeisk og norsk økonomi og konkurransekraft, på tross av at grunnpilarene i norsk økonomi er diametralt forskjellige fra de fleste EU-land. Her er det nok å nevne energi og fiskeri for å illustrere poenget.

I motsetning til gjeldstynga europeiske land, har Norge mange penger på konto. Bare i fjor fikk staten inn 1144 milliarder kroner mer, sammenlignet med året før. Og stadig mer blir brukt til subsidier og garantier til prosjekter med merkelappen fornybar, med samtykke fra EØS-tilsynet ESA. Likevel blir det grønne industriløftet fra regjeringa på 60 milliarder kroner i form av «risikoavlastning» ansett for å være puslete.

Norsk Industri, LO og SV presser på for store statlige tilskudd og «grønne» lånegarantier av amerikansk type. Fra næringsministeren og annet hold kommer advarslene mot et nytt subsidiekappløp mellom stater og handelsblokker. Frykten er at det vil svekke internasjonal handel og dermed utsiktene til økonomisk vekst.

Det som er sikkert, er at et Norge utenfor EØS ikke ville trenge å spørre noen om lov til å la den norske staten subsidiere og investere i nasjonal industrisatsing.

Hundre prosent EU-lojalitet

Næringsministeren føler press fra mange hold. Vestre er visstnok ikke EU-tilhenger, men varm tilhenger av EØS. Når tvilen river, ender han opp i EUs fang. – Vi må snakke om det indre marked. Det er det som må være responsen. Vi må vise at Norge er 100 prosent forpliktet og en viktig partner for EU, sa han i intervju med DN 4. mars i år. Det kan vanskelig forstås annerledes enn at Vestre finner felleseuropeisk proteksjonisme helt i sin orden, bare ikke norsk.

Regjeringa vil knytte Norge enda tettere til EU i et strategisk partnerskap gjennom InvestEU. Det handler om lån, garantier og egenkapitalinstrumenter som etter planen skal mobilisere minst 372 milliarder euro (ca. 4.200 mrd. kroner etter dagens kurs) til nye investeringer i Europa innen 2027. Av dette skal minst 30 prosent øremerkes til klima- og miljørelaterte prosjekter. Midlene skal kanaliseres gjennom Den europeiske investeringsbanken (EIB) og Det europeiske investeringsfondet (EIF).

For å delta, må Norge bla opp svære beløp. Bare for inneværende år er det snakk om mer enn en halv milliard norske kroner (50,6 millioner euro).

Paradokset er at den norske staten vasser i penger som Stortinget har forbudt oss å bruke på produktive – grønne eller andre – investeringer i norsk industri og infrastruktur. Det er en følge av at Lov om Statens pensjonsfond (petroleumsfond) ble innskjerpa for noen år tilbake. Hovedbegrunnelsen har vært at innenlandsk bruk ville føre til inflasjon. Ikke desto mindre opplever vi nå en inflasjon uten sidestykke på 30 år, ikke minst som følge av kronesvekkelsen. Krona ville trolig styrke seg om mer av valutainntektene ble brukt i Norge.

Totalt er det snakk om mer enn 15 000 milliarder kroner i Oljefondet som – med unntak av ca. 300 milliarder som går inn i statsbudsjettet – bare kan plasseres utenlands, og ikke i Norge. Hvis en fjerdepart av dette ble brukt til statlig industrisatsing innenlands, ville dette aleine være på nivå med hele investeringspakka til EU.

I stedet skal vi altså betale EU en halv milliard årlig for å få tilgang til en pott som utgjør en brøkdel av vårt eget oljefond. Sånn blir det når vi har myndigheter som er mest opptatt av å demonstrere at «Norge er 100 prosent forpliktet og en viktig partner for EU».

Jan R. Steinholt er politisk rådgiver i Nei til EU.

Stort bilde i toppen: Handelsrestriksjoner kan utvikle seg til handelskrig. (Illustrasjon ved Gino Crescoli fra Pixabay)

reLATERT

Se alle arrangementer

Modellmakeri om EØS 

24. mai 2024

Det er svært lite troverdig at handelen med EU skulle bli redusert med en tredjedel uten EØS-avtalen. 

Byrået for demokrati

21. mai 2024

Tanken om å styrke folkestyret i Europa gjennom enda et byråkratisk organ har mange motsetninger.

Farvel, Paris

07. mai 2024

EUs nye kuttpolitikk stanser klimatiltak og baner vei for Marine Le Pen.

EUs usolidariske asyl- og migrasjonspakt

03. mai 2024

I en tid med menneskerettighetsbrudd, krig og klimakrise. Er dette virkelig tidspunktet hvor EU skal gjøre det enda vanskeligere å søke asyl?

Nei til EUs innspill til partienes valgprogram

05. april 2024

Nei til EUs innspill til partiprogrammene frem mot stortingsvalget i 2025

Kan EU erstatte Nato?

03. april 2024

En europeisk forsvarsgaranti er lite annet enn en ønskedrøm på ja-sida.

Grønn pakt i fare

14. mars 2024

Det er ikke klimamålene, men metodene bak dem som gjør at EUs grønne skifte kjører seg fast.

EU-politikere vil ha tilgang til folkets sparepenger

28. feb. 2024

Pengebingen tømmes fort i EU. Sentrale franske og tyske politikere vil derfor ha lettere tilgang til pensjonsmidler og sparepenger som tilhører vanlige europeere.

Union og utopia

28. feb. 2024

Hva kunne vært mulig med et ganske annet politisk flertall i EU?

Tiden er inne for å skrinlegge frihandelsavtalene med Mercosur!

14. feb. 2024

De siste ukene har bønder demonstrert over store deler av Europa. Typisk aksjoneres det mot dårlige vilkår, for lav inntekt og vanskelige fremtidsutsikter, men misnøyen kan ses i sammenheng med den nyliberalistiske landbrukspolitikken EU har ført i flere tiår.

Del 10 Handel og samarbeid med EU uten EØS

12. feb. 2024

Dersom EØS-avtalen sies opp, skal handelsavtalen som ble inngått mellom Norge og EU før EØS igjen regulere handelen.

Del 5 Konsekvenser for norsk næringsliv og økonomi

12. feb. 2024

Norge er et av landene i Europa som har hatt sterk økonomisk vekst de siste 30 årene. Det er mange forhold som taler for at EØS-avtalen ikke har vært drivkraften for denne utviklingen.