Råvarejakt vil koste naturen dyrt

I EU-kommisjonens strategidokument for kritiske råvarer (2020) heter det at EU må engasjere seg i strategiske partnerskap med ressursrike tredjeland ved å ta i bruk «alle utenrikspolitiske instrumenter». Utviklingsland i Afrika, land på Balkan, Norge og Ukraina nevnes eksplisitt. Strategien er nå sementert i EU-kommisjonens forslag til en egen lovtekst om kritiske råmaterialer.

EU har som mål å utvikle en (europeisk) industriallianse som både utvinner, gjenvinner og videreforedler sjeldne jordarter og mineraler. Den europeiske investeringsbanken har revidert sin utlånspolitikk til også å støtte prosjekter for forsyning av kritiske råstoffer.

Undervurderer behovet

Det handler om å sikre EUs motstandskraft og strategiske autonomi overfor økonomiske rivaler, i første rekke Kina. Unionen har ingen mulighet til å bli sjølforsynt med sjeldne metaller til bruk i elektriske kjøretøyer osv. «The critical raw materials Act» tar sikte på at minst ti prosent av råmaterialer som kobber, litium, nikkel og jern skal utvinnes i EU.

Sjøl dette er optimistiske tall. I notatet «European Green Deal necropolitics: Exploring ‘green’ energy transition, degrowth & infrastructural colonization» skriver forskerne Alexander Dunlap og Louis Laratte at Verdensbanken og EU grovt undervurderer behovet for flere av disse kritiske råvarene. Gitt ambisjonene om voldsom utbygging av vind- og solkraft, investeringer i overføringsnett osv. vil EUs behov for litium, dysprosium, kobolt, neodym og nikkel øke med 600 prosent i 2030 og opp mot 1800 prosent i 2050.

Alt sammen er avgjørende for de fleste industrielle økosystemer i EU, inkludert forsvarsindustri og romfart. Batterier, vindturbiner og mobiler er teknologier som blant annet trenger sjeldne jordarter, kobber, nikkel, kobolt, litium og grafitt.

Når det gjelder litium, er EU helt og holdent avhengig av import, blant annet fra Kina. 63 % av kobolten som brukes i bilbatterier kommer fra Den demokratiske republikken Kongo hvorav to tredjedeler videreforedles i Kina. Også når det gjelder grafitt, er Kina helt dominerende.

Gruvedrift til lands og til havs

Det som er åpenbart, er at europeiske land med store potensielle mineralforekomster, som Sverige og Norge, føler press for rask utvikling av ny gruvedrift. Norge produserer allerede etterspurte råvarer som grafitt og raffinerte metaller som kobolt og silisium. Norsk industri er også avhengig av en rekke importerte mineraler. Den kan derfor ha stor interesse av å gi konkrete innspill til EUs handlingsplan, som det heter i Næringsdepartementets omtale av planen.

Norge er rikt på en rekke metaller og mineraler. Også til havs. Ifølge en ressursvurdering fra Oljedirektoratet finnes det blant annet 38 millioner tonn kobber og 45 millioner tonn sink på norsk sokkel. «Regjeringen ønsker å legge til rette for lønnsom mineralvirksomhet på havbunnen forutsatt at dette kan skje med akseptabel grad av miljøpåvirkning», heter det i konsekvensutredninga.

Spørsmålet er hva som er en «akseptabel grad» av ødelagt natur og biologisk mangfold.

En lang rekke miljøorganisasjoner har stempla gruvedrift på havbunnen for å være «i strid med sunn fornuft», fordi følgene for klima og natur ikke er klarlagt. Fagetaten Norges geologiske undersøkelse bruker uvanlig sterke ord som «misvisende» og «ikke i overensstemmelse med den vitenskapelige litteraturen» om konsekvensutredninga fra Olje- og energidepartementet.

Naturpanelet advarer for døve ører

Det internasjonale naturpanelet har kommet i skyggen av FNs klimapanel. Men Naturpanelets advarsler er ikke mindre alarmerende enn klimapanelets. «Gjennomgripende endringer i samfunnet er nødvendig for å løse naturkrisen. Det innebærer at vi må gå bort fra å hovedsakelig legge kortsiktig og individuell økonomisk gevinst til grunn for beslutninger», er et av hovedbudskapene i Naturpanelets rapport om naturverdier og verdsetting av natur.

Rapporten viser at vi bruker nesten dobbelt så mye av jordas ressurser som i 1980. 3,2 milliarder mennesker lider som en følge av ødelagt natur. En million arter er truet av utryddelse. Dette skjer, ifølge rapporten, fordi politikere og andre beslutningstakere har prioritert enkelte av naturens økonomiske verdier over andre. Beslutninger tas uten hensyn til andre verdier og naturgoder, som vannkvalitet, pollinering og den kulturelle og åndelige betydningen av naturen. Beslutningsprosessene ignorerer ofte verdier for urfolk og lokalsamfunn. Fosen-saka og dommen fra Høyesterett om at Norge bryter menneskerettighetene er en aktuell bekreftelse av påstanden.

«Særlig gjelder dette materielle naturverdier som har stor markedsverdi», skriver Naturpanelet. Uttak av mineraler gjennom gruvedrift med store sosiale og miljømessige konsekvenser nevnes som ett eksempel.

«Det grønne skiftet» i EU skal virkeliggjøres gjennom mineraljakt i Europa og Afrika

Likevel er mantraet i Europa at naturen må vike for å sikre uavhengighet fra russisk energi og kinesiske mineraler. «Det grønne skiftet» skal virkeliggjøres gjennom mineraljakt i Europa og Afrika – og med massiv utbygging av fornybar energi som berører svære naturområder, med uante følger. Alt skal gå fort. Så fort at konsekvensanalyser og demokratiske prosesser må vike.

Riktignok henviser EU-kommisjonen til taksonomien for bærekraftige investeringer og ønsker om at sektoren «minimerer innvirkningen på klima og miljø». Imidlertid skinner et igjennom at hovedhensikten er å «bidra til å mobilisere støtte til forskriftsmessig letevirksomhet og gruvedrift».

Er Naturavtalen allerede glemt?

For bare kort tid tilbake ble verdens land enige i Montreal om en avtale som skal stanse og reversere tapet av naturmangfold innen 2030. Naturavtalen sier at minst 30 prosent av land og hav skal bevares innen 2030. I tillegg skal miljøskadelige subsidier, som i dag er en kilde til omfattende naturødeleggelser, legges om. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide var i desember 2022 svært tilfreds med avtalen som «skal gi oss mer natur i stedet for mindre».

Omfattende gruvedrift gir i hvert fall ikke mer natur. Dette paradokset ser ikke ut til å plage verken EU eller norske myndigheter i særlig grad. Staten har det travelt med å båndlegge svære naturområder. Ikke bare ved å bygge vindkraft til lands og til havs i stort tempo, men også ved å åpne for utstrakt gruvedrift. Framfor alt på havbunnen.

Det som haster mest for regjeringa er den gigantiske havvindsatsinga, der inngåtte avtaler med flere europeiske land i Nordsjøkoalisjonen tilsier at en stor del av strømproduksjonen skal gå til eksport. For Norges del er det snakk om å bygge ut 30 gigawatt (GW) havvind innen 2040. Til sammenligning er totalt installert effekt av norsk vannkraft i dag på rundt 34 GW.

Fiskere i sør og nord frykter for konsekvensene av de planlagte 1500 vindmøllene til havs.

Jan R. Steinholt er politisk rådgiver i Nei til EU.

Stort bilde i toppen: Foto: Dominik Vanyi fra Unsplash (Fri bruk under Unsplash-lisens)