Det har vært påfallende lite oppmerksomhet knyttet til at regjeringen, i Hurdalsplattformen, i praksis nærmest doblet Norges nasjonale klimamål.
Norges offisielle klimamål, som vi har rapportert inn til FN, sier hvor mye vi skal kutte i egne nasjonale utslipp fra ikke-kvotepliktig sektor (jordbruk, transport, avfall og bygg), samt skog og arealbruk-sektoren. Den resterende halvparten av Norges utslipp kommer fra kvotepliktig sektor, og er ikke gjenstand for et nasjonalt klimamål, utover at forurenserne innen energi, innenriks flytrafikk, petroleum og industri skal kjøpe kvoter for å dekke utslippene sine. I Finansdepartementet sine framskrivninger fra nasjonalbudsjettet er Norge forventet å kutte svært lite i disse utslippene (8,2 % fra 1990 til 2030).
I Hurdalsplattformen tar regjeringen imidlertid til orde for heller å se Norges utslipp under ett. Det er vanskelig å ikke tolke kulepunktet som at regjeringen nå ønsker at vi skal ha et nasjonalt klimamål som også omfatter de kvotepliktige utslippene våre. Dersom klimaambisjonene for kvotepliktige utslipp løftes fra dagens prognose (8,2 % kutt fra 1990 til 2030) til oppimot 50 % snakker vi om en ganske kraftig styrking av Norges klimamål. Alle som mener mer av kuttene bør skje nasjonalt har med første øyekast god grunn til å juble. Norges samlede klimamål er i Hurdalsplattformen blitt oppjustert fra et sted rundt 31 % (altså 50-55 % i ikke-kvotepliktig sektor og 8,2 % i kvotepliktig sektor) til 55 %.
Problemet med regjeringens nye ambisjon er at de ikke ser ut til å ha tatt innover seg hvordan kvotesystemet til EU fungerer. Det er EU som bestemmer hvor mange utslippstillatelser (kvoter) som skal eksistere. EUs samlede kvotepliktige utslipp vil være identisk med antall kvoter som finnes. Kvotene omsettes fritt, noe som betyr at utslippsreduksjoner et sted som hovedregel fører til tilsvarende utslippsøkninger et annet sted. EU har mulighet til å ta ekstra mange kvoter ut av markedet som respons på nasjonale tiltak, men det er ifølge Finansdepartementet lite trolig at dette vil skje i et så stort omfang at man kan forsvare for eksempel egne norske karbonavgifter i kvotepliktig sektor, rent økonomisk.
Man kan ikke få i pose og sekk. Det gir ikke mening å overføre ansvaret for norske kvotepliktige utslipp til EU (gjennom å være med i kvotemarkedet), når man vil ha ambisiøse nasjonale mål for egne kutt i den samme sektoren.
Nei til EU mener det har en egenverdi at kuttene skjer i Norge, blant annet for en framtidsrettet omstilling av det norske samfunnet og å lede an i klimaarbeidet med eksemplets makt. Vi ønsker målsetningen om å kutte samlede norske utslipp velkommen. Men implikasjonen av et slik vedtak må være at Norge forlater EUs kvotemarked. Om vi ikke gjør det kan vi ende med å bruke milliarder av kroner på klimatiltak uten å redusere de samlede utslippene.
