Ny vår for EFTA i jubileumsåret?

EFTA-konvensjonen ble undertegnet i Stockholm 4. januar 1960 og trådte i kraft 3. mai samme år.  Både Norge og Storbritannia var med fra start, sammen med Danmark, Portugal, Sverige, Sveits og Østerrike.

Den gang EFTA var storebror

Målt i antall medlemsstater var EFTA og ikke EEC (EU) den største «handelsblokken» i Europa på dette tidspunktet, hvis vi ser bort fra østeuropeiske Comecon. Man snakket om «de ytre sju og de indre seks». EFTA vokste ytterligere da Finland ble assosiert medlem i 1961 og Island gikk med i 1970. 
 
Den store forskjellen mellom EFTA og EU var (og er) at EFTA-statene ikke ga avkall på noe av sin suverenitet til overnasjonale instanser og heller ikke måtte underordne seg en felles landbrukspolitikk eller fiskeripolitikk.

EU ekspanderer

Storhetstiden for EFTA tok slutt i 1973 da Danmark og Storbritannia valgte EU-medlemskap. I 1986 fulgte Portugal etter, og i 1995 ble EFTA kraftig krympet da Sverige, Finland og Østerrike valgte Det indre markedet gjennom fullt EU-medlemskap.  
 
Dermed hadde EU mer enn doblet seg, allerede før den store østutvidelsen som skulle komme. Med sammenbruddet i Øst-Europa forsvant også handelsforbundet Comecon, som hadde bygd på handelsprinsipper som var de stikk motsatte av liberalistisk frihandel. 
 
I 1991 fikk EFTA et beskjedent tilskudd da Liechtenstein ble med i frihandelsforbundet.

EØS-beinet 

EØS-avtalen ble konstruert i forbindelse med opprettelsen av Det indre markedet i EU, som trådte i kraft 1. januar 1993. Tre av de fire EFTA-statene aksepterte å binde seg til Det indre markedet gjennom en egen konstruksjon – topilarsystemet – som på papiret skulle ivareta disse statenes suverenitet med egne EFTA-organer som sikkerhetsskott. Bare Sveits sa nei takk til å bli bundet av en avtale der EU hadde enerett på å bestemme tempo og videreutvikling. Sveits var også det eneste landet som avholdt folkeavstemning om EØS-avtalen. 
 
De seinere åra blir EFTA og EØS brukt nærmest som synonymer. Realiteten er at EØS er en attpåklatt i EFTA-sammenheng.  
 
De to bærebjelkene i EFTA er EFTA-konvensjonen og de mange frihandelsavtalene mellom EFTA og tredjeland. Disse er obligatoriske for medlemsstatene. EØS-avtalen er kommet til som en ekstra ryggsekk for EFTA-medlemmer som ønsker å bære den.

Tollfri handlefrihet

EFTA er ingen tollunion. Likevel sikrer konvensjonen tollfri handel mellom medlemslanda, vern av intellektuelle rettigheter og fri bevegelse av personer, tjenester og kapital. Den nordiske passfriheten fra 1950-tallet lot seg sømløst kombinere med et EFTA der alle nordiske land var med.  
 
Noen av prinsippene ligner dem som EU legger til grunn, men EFTA-konvensjonen gir statene en helt annen handlefrihet. Den er på samme tid mer åpen og mer restriktiv enn EØS-avtalen på handelsområdet.  
 
Handel med de fleste landbruksprodukter er unntatt eller regulert i separate avtaler, dessuten gir konvensjonens artikkel 13 en rekke åpninger for å nekte import eller eksport av bestemte varer. Omvendt gir konvensjonen langt bedre vilkår for fiskeindustrien enn de som gjelder i Norges bilaterale avtaler med EU og i EØS-avtalens protokoll 9. Alle typer sjømat i fersk, frossen eller bearbeidet form er fullstendig fritatt for toll i EFTA-systemet.  
 
Konvensjonen har blitt oppdatert flere ganger i en mer liberalistisk retning, men skiller seg fremdeles i vesentlig grad fra EUs «fire friheter». I EFTA gjelder konsensus, alle statene må være enige og sjøl komme med endringsforslag. Det fins ingen oppnevnt «EFTA-kommisjon» med vidtrekkende fullmakter av EU-type.

Frihandelsavtaler verden over

De 27 frihandelsavtalene med tredjeland er preget av målet om å gradvis redusere gjenstående toll og andre barrierer. På fiskerifeltet er det gjennomgående full tollfrihet, mens bestemmelsene om import/eksport av landbruksprodukter er mer restriktive. Ofte blir «vanskelige» områder som landbruk regulert gjennom direkte bilaterale avtaler mellom vedkommende land og den enkelte EFTA-staten. På denne måten kan for eksempel Norge selv ivareta tollvernet for landbruksvarer. 
 
I tillegg til de eksisterende frihandelsavtalene har EFTA også inngått samarbeidserklæringer med en rekke land. En ny frihandelsavtale er signert med Indonesia og forhandlinger pågår med Vietnam og Mercosur-landa. Flere stemmer innenfor landbruket advarer nå EFTA og den norske regjering mot å inngå en Mercosur-avtale etter EU-modell, fordi EUs Mercosur-avtale åpner for import i et omfang som vil skvise europeiske bønder. Regjeringa hevder på sin side at sensitive norske landbruksprodukter er skjermet. Mercosur-avtalen er ennå ikke godkjent i EU, og det er tvilsomt om den vil bli akseptert av alle EU-landene, slik det kreves.

Handelskart under endring

Det uuttalte, store spørsmålet for EFTA i jubileumsåret er om frihandelsforbundet kan få en renessanse. Europas handelskart er under endring med Storbritannia ute av EU. Britene trenger en rekke nye handelsavtaler. Så hva ønsker Storbritannia? Og hva vil EFTA?  
 
For britene er en EØS-avtale helt uaktuell. I sitt videre handelssamkvem med EU vil britene heller ha ingen avtale (No Deal) enn EØS. Også norske myndigheter har vært tydelige på at de ikke vil ha et stort og «gjenstridig» Storbritannia inn i EØS.  
 
Et EFTA-medlemskap er imidlertid noe annet enn EØS-medlemskap. Det første er forutsetning for det siste, mens EØS er et valgfritt supplement. Kort etter den britiske folkeavstemninga i 2016 åpna Sveits døra på gløtt for at Storbritannia kunne bli EFTA-medlem. En «løsere» variant kunne være et assosiert medlemskap, slik Finland i sin tid hadde. Da ville ikke Sveits lenger være eneste medlem utenom EØS-troikaen. Og det litt puslete EFTA ville plutselig få ny vitalitet. Men følerne om britisk EFTA-medlemskap ser ut til å ha blitt lagt i skuffen inntil videre.

EFTA kan gi bedre handelsvilkår med Storbritannia

På kort sikt er en frihandelsavtale mellom EFTA på den ene sida og Storbritannia på den andre langt mer aktuelt. En slik avtale framstår som rasjonell og minsker behovet for mange bilaterale avtaler. 
 
Enn så lenge forhandler de tre EØS-landa og Sveits hver for seg om mer eller mindre varige avtaler og overgangsordninger vis à vis Storbritannia. EU kikker EØS-statene over skulderen og vil bremse antydninger til egenrådighet som kan utfordre Det indre markedet det aller minste. Sveits og Storbritannia har allerede inngått nye avtaler. 
 
Sveits har formannskapet i EFTA-rådet dette vårhalvåret, før Norge overtar til sommeren. Frihandelsforbundet har omsider utsikter til å komme ut av EUs skygge. Men det forutsetter at viljen er til stede blant alle EFTA-partnerne. 

Stort bilde i toppen: EFTAs jubileumslogo. (European Free Trade Association)