11. desember 2019 la EU-kommisjonen fram forslaget sitt om en europeisk «Green Deal» som blant annet har som mål at EU er klimanøytral i 2050. Klimanøytralitet krever at EU er helt uten utslipp av klimagasser. Det kan om nødvendig skje ved å lagre store nok mengder klimagasser på en slik måte at de ikke lekker ut i atmosfæren - eller ved å plante så mye ny skog at det hvert år binder nok klimagasser til at det motvirker de utslipp som fortsatt foregår. 

I teorien er det en vakker plan. Den hylles med særlig styrke både av den nyvalgte presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, og av visepresidenten Frans Timmermans som har ansvaret for å gjennomføre EUs grønne skifte fram til en framtidig «Green Deal». 

Uansett hvor vakker den er, har planen store svakheter: 

• Det er lite som tyder på at EU når fram til en situasjon med null-utslipp allerede i 2050. Det krever at utslippene må kuttes med 8-9 prosent i året i tretti år framover. Det greier EU kanskje i år på grunn av koronaen, men hvor lenge varer den nå som alt skal bli «normalt» raskest mulig? 
• Kostnadene og usikkerhetene ved å lagre store nok mengder klimagasser i bakken eller under havbunnen, er så uberegnelige at det hefter stor tvil om oppsamling og lagring av klimagasser i stort nok omfang kan bli et realistisk alternativ raskt nok. 
• Skogplanting i stor nok skala er i overskuelig framtid et tvilsomt prosjekt siden det forutsetter et forpliktende samarbeid mellom store skogland som Russland, Kina, USA og Brasil (det vil si mellom rivaler som Putin, Xi, Trump og Bolsonaro)  – og skulle det lykkes, vil det stoppes av ei øvre grense når det ikke er flere arealer som kan tilplantes. 

Foreløpig er hovedproblemet å oppnå store nok utslippskutt raskt nok til å hindre at oppvarmingen av kloden kan holdes under Paris-avtalens to grader – og helst under halvannen grad. 

Årsaken til problemet er enkel nok: Når de fleste land skaffer seg energi med store utslipp av klimagasser, er det fordi mektige pressgrupper står bak både produksjonen og forbruket av fossil energi, enten det dreier seg om å basere energiforbruket på kull, olje eller naturgass.  

• Et storkonsern som Total har gjort det klart at i 2040 vil halvparten av virksomheten rette seg mot gass og 30 prosent mot olje og biobrensel.  
• Shell vil innen 2030 øke produksjonen av olje og gass med 38 prosent. For de fleste energikonsern er satsingen på fornybare energiformer foreløpig mest for pynt å regne.  

Likevel er det blant energikonsern endringene kan skje med overraskende fart når de store investorene merker at fossil satsing er en blindvei.  

Foreløpig er det de dominerende politikermiljøene som i land etter land ikke tar konsekvensen av den Paris-avtalen de har vært med på å undertegne. Det oppegående journalist-kooperativet «Investigate Europe» fastslår at EU-statene pluss Storbritannia og Norge i 2019 støtta bruken av fossil energi med over 137 milliarder euro. Ingeborg Eliassen er medlem av kooperativet fra Norge. 

Som det står i rapporten deres: «Veien til et samfunn uten skadelige karbonutslipp er nesten uframkommelig på grunn av et villnis av ordninger som trekker i motsatt retning ved å oppmuntre til eller støtte bruk av fossil energi.»  

Den norske støtten var samme året på minst 31 milliarder euro. Det er en støtte som tar mange overraskende veier, og som et flertall på Stortinget ser utallige grunner for å videreføre. 

«Investigate Europe» avdekker at olje- og gassbransjen i Norge kan skrive av verdien av investeringer langt raskere enn virksomheter på land. En mengde andre fradrag er også så gunstige at oljeselskapene bare betaler 12 prosent av investeringene sjøl, mens staten betaler resten.  

Et så investeringsvennlig opplegg har bare mening hvis det fossile Norge er det vi skal tviholde lengst på.  

På veien til klimanøytraliteten i 2050 har EU foreløpig hatt som mål å få utslippene ned til 40 prosent av utslippsnivået i 1990 innen 2030. For mange miljøorganisasjoner er dette alt for puslete. De vil ha utslippene ned med 65 prosent innen 2030. Det ser ut til at EU-kommisjonen ikke vil strekke seg lenger enn til 50-55 prosent. Sjøl slike mål kan bli som skrift i sand - oljesand. 

Det grønne skiftet krever grunnleggende omlegginger av en mengde samfunnsområder hvis det virkelig skal nå fram til klimanøytralitet. Von der Leyen glemmer verken energipolitikken, transporten, jordbruket, maten vi spiser, artsmangfoldet, industrien eller byggebransjen i talene sine: «Et klimanøytralt Europa er bra for mennesker, for planeten og for økonomien». Det lover både von der Leyen og Timmermans høyt og tydelig. 

Men foreløpig legges det mer vekt på finurlige markedsbaserte løsninger – og ikke på knallhard styring. 

Også på dette området er årsakene enkle: Opplegget for EUs «Green Deal» ble lagt fram 11. desember 2019.  I løpet av de hundre første dagene hadde von der Leyen, Timmermans, energikomissær Simson og generaldirektørene for energi og klima 151 møter med ledelsen for ulike deler av olje- og energibransjen. Til sammenlikning var det 29 møter med alle de andre delene av samfunnet.

På mer varig basis er det oppretta et «Europeisk Energiforum» der 22 medlemmer fra EU-parlamentet møter 84 representanter for energibransjen. Blant de 84 er alle store energikonsern som Shell, Total, ExxonMobil, BP, Chevron og Eni. 

I overgangen fra fossil tenkning og fossil praksis er det fortsatt oljemakta som rår. 

• Kommentaren har også vært trykt i Klassekampen.