Personvern som våpen i informasjonskrigen

EU vil la halvstatlige organer definere hvilke deler av den frie informasjonsstrømmen som bør strupes for å «beskytte oss mot desinformasjon».

Personvernforordningen fra EU (GDPR) trådte i kraft 25. mai. Stortinget vedtok samtidig en ny personopplysningslov hvor GDPR etter hvert vil inngå som del av EØS-avtalen.

Mindre kjent er at EU-kommisjonen i april 2018 lanserte ei tiltakspakke for å motvirke det den kaller «nettbasert desinformasjon» og påvirkning. Ett av tiltakene er at nettsteder ikke kan nøye seg med å etterleve nasjonal lovgivning og EU-lover, de skal pålegges å «beskytte brukerne mot desinformasjon». Retningslinjene blir presentert som et supplement til personvernforordningen og som en utfyllende del av denne.

Personvernforordningen (General Data Protection Regulation) inneholder strenge krav til online tjenesteleverandører når det gjelder å opplyse om hvordan digitale personlige data blir brukt og oppbevart. Bøtene for den som bryter med opplysningsplikten er formidable: inntil fire prosent av omsetningen.

De fleste av forslagene har brei støtte til tross for at de legger store administrative byrder på små og mellomstore nettaktører. Så godt som alle er enige i at det er et riktig prinsipp at folk skal ha kontroll over hvilke persondata som lagres og at de skal ha mulighet for å slette dem. Om det er riktig at en overnasjonal instans som Personvernrådet EDPB skal være tilsynsmyndighet og voldsgiftsdomstol, er en annen sak. Norges aksept av GDPR innebærer nemlig at EUs personvernråd kan overstyre det norske Datatilsynet

Digital muskeloppvisning

Det ville imidlertid være naivt å tro at EU utelukkende har vanlige europeeres private ve og vel i tankene. Tiltakene uttrykker også behov for å vise økonomiske og politiske muskler overfor USA og andre stater. Når det gjelder digital teknologi har USA lenge hatt et stort forsprang på EU.

Europa har så langt hatt lite å stille opp mot mektige amerikanske selskaper som Google, Apple, Microsoft og Facebook. Amerikanske storkonserner som disse dominerer den digitale hverdagen til europeere flest. De har stort sett kunnet operere uhemmet og med store skattefordeler, mens EUs egen IT-industri har havnet i bakevja.

De siste åra har EU gradvis forsøkt å stramme inn med flere mottiltak. Microsoft kan ikke lenger forhåndsinstallere sin egen nettleser sammen med operativsystemet. Harde skattekrav er reist mot Google og Apple, som har fått tilnærmet skattefritak i EU-land som Irland. Mark Zuckerberg måtte på vegne av Facebook nylig stå skolerett for EU-parlamentet og love bot og bedring etter Cambridge Analytica-skandalen.

Personvernforordningen er en innskjerping av Privacy Shield-avtalen om behandling av persondata mellom EU og USA. Avtalen har vært sterkt kritisert fra mange hold, men får nå mindre betydning etter vedtaket av GDPR. 

Handelskrig og informasjonskrig

EUs tøffere linje mot de amerikanske IT-gigantene kom etter at USA utnyttet utslippsjukset fra bl.a. Volkswagen («Dieselgate») til å sette økonomisk knipetang på EUs bilindustri, med omtanke for miljøet som offisiell begrunnelse.

Etter at TTIP-avtalen ble lagt på is, har denne uerklærte handelskrigen mellom EU og USA blitt trappet opp. Den utspiller seg nå åpent etter at USA har lagt straffetoll på stål og aluminium. De to blokkene er også på kollisjonskurs når det gjelder sanksjoner mot Iran, etter at president Trump skrotet atomavtalen til tross for heftige europeiske protester.

Handelskrigen omfatter i realiteten langt mer enn skatt, stål og aluminium. Den handler også om informasjonsteknologi og hvem som skal kontrollere den.

Bortsett fra USA, er også Kina og Russland økonomiske – ikke bare politiske – rivaler i EUs øyne. Samtidig er EU avhengig av både USA, Russland og Kina. USA har de militære og teknologiske musklene som EU sliter med å bygge opp; russiske energileveranser driver mye av Europas industri; Kina kjøper seg inn i strategiske deler av europeisk industri og infrastruktur, ikke minst i kriseramma land som for eksempel Hellas.

I siste instans dreier det seg ikke bare om hvordan informasjon blir formidlet, men også hvilken informasjon som blir formidlet og om hvem som kontrollerer den. Til tross for at statslederne i EU stort sett er sterkt kritiske til Trump-administrasjonen, er det politisk umulig for EU å anklage USA for politisk påvirkning og desinformasjon. Ved å framheve Russland som hovedkilden for falske nyheter på nett, har man skapt en tilsynelatende felles front med USA mot utenlandsk påvirkning på hjemlig opinion. 

Tiltakene fra EU for å motvirke «nettbasert desinformasjon» med utspring i Russland, kan i prinsippet like gjerne rettes mot andre stater og aktører på et seinere tidspunkt. I alle land, og spesielt blant stormaktene, er desinformasjon en innbakt og prioritert oppgave for etterretningstjenestene. 

Informasjon versus desinformasjon

I USA og i Europa har det i lengre tid versert påstander om at russisk propaganda og hacking skal ha bidratt til å påvirke valgkampanjer, myndigheter, NGO-er og folk flest. Russerne har blitt beskyldt for både å ha sørget for at Donald Trump ble valgt til amerikansk president, for at britene stemte nei til fortsatt medlemskap i Den europeiske union og for å ha blandet seg i det franske presidentvalget.

Implisitt i slike beskyldninger ligger at amerikanere og briter ble manipulert til å stemme mot sine egne interesser. Man ser bort fra at de dominerende deler av amerikanske medier med alle midler frontet Hillary Clinton som presidentkandidat i USA. Ingen kritikk blir rettet mot de ressurssterke mediene og annonsørene som i Storbritannia investerte massivt i å skremme britene til å bli værende i EU. 

«EU øyner en anledning til å bygge opp forsvarsverkene.»

Med Russland som det store skremselet kan det virke som om EU ser en anledning til å bygge opp forsvarsverkene – også mot alternativ kritikk av unionsprosjektet og EUs egen utenrikspolitiske rolle.

Tiltakspakka, eller adferdskodeksen, skal på en effektiv måte «beskytte innbyggerne mot desinformasjon» som Mariya Gabriel, kommissær for digital samfunnsøkonomi, sier det. Det handler om å forsvare «europeiske verdier» og sikkerhet. Men det har vakt lite oppmerksomhet at tiltakspakka mot desinformasjon blir direkte koblet til personvernforordningen GDPR og omtalt som et supplement til denne.

Fra før av har EU etablert en svært tvilsom kontradesinformasjonsside (EU vs Disinfo), styrt av EUs egen utenrikstjeneste under ledelse av visekommissær Federica Mogherini. Den blir publisert av East Stratcom Task Force, et organ som ble satt opp av statsoverhodene i EU i 2015. Hollandske parlamentarikere vil at den skal bli stengt. 10 av 13 partier i nasjonalforsamlinga har stilt seg bak kravet. 

Hvem skal sjekke faktasjekkerne?

Blant de nye tiltakene som foreslås er at man skal utvide ekspertgruppa av «faktasjekkere» understøttet av EU. Man skal lage et forum som med et slags A-lag av «pålitelige» informasjonskilder og journalister. Og man skal koordinere de digitale og informasjonsmessige mottiltakene på nasjonalt og på EU-nivå.

At et nærmest statsautorisert utvalg av personer skal ha definisjonsmyndighet til å fastslå hva som er «fake news», er en farlig utvikling. På noen områder er det lett å skille sant fra usant. Men på politikkens, ja, også på jussens område, er det ofte ikke gitt hva som er den fulle og hele sannhet.

Tiltakene gir assosiasjoner til et sannhetsministerium hvor mediekanaler i første omgang oppfordres til sjølsensur (sjølregulering). Hvis ikke dette gir ønsket resultat innen oktober i år, varsler EU-kommisjonen reguleringer og strengere tiltak ved årets utgang.

Flere av forslagene har blitt klaget inn til Ombudsmannen i EU fordi de går på tvers av Den europeiske unionens eget charter om grunnleggende rettigheter, herunder presse- og ytringsfriheten.

Ved at nettsteder kan bli hengt ut som «desinformasjonsspredere» av halvoffisielle myndighetsorganer, er faren overhengende for at journalister og utgivere begynner å skrive med påholden penn. Den frie og undersøkende journalistikken er helt avgjørende for et fungerende demokrati. Bevisst eller ubevisst feilinformasjon av mer eller mindre alvorlig karakter er ytringsfrihetens uunngåelige følgesvenn. Grov feilinformasjon og injurier blir av den grunn rammet av en rekke lovbestemmelser allerede i dag. Hvorfor er ikke det tilstrekkelig?

Tvilsom omfavnelse av ytringsfriheten 

Mens mange ser på tiltakspakka som et angrep på ytringsfriheten, blir den lansert nettopp som et vern om den frie informasjonsflyten. 

Initiativene fra EU-kommisjonen er allerede fulgt opp gjennom nasjonal lovgivning i flere europeiske land. Den franske presidenten Emmanuel Macron lanserte i januar et kontroversielt lovforslag som mange frykter vil true ytringsfriheten. Forslaget vil blant annet gi dommere utvidede fullmakter til å fjerne eller blokkere visse typer medieinnhold i valgkampperioder. Tyskland har allerede innført tilsvarende lovgivning.

Når slike tiltak for å «beskytte» folk mot alternativ informasjon skjer i statlig eller overnasjonal regi, er det grunn til å være på vakt. Av og til er det alternative nyhetskilder som er sikkerhetsventilen for at sannheten kommer for en dag. Det bør være nok å nevne Wikileaks med sine avsløringer om amerikanske krigsforbrytelser og europeiske skatteparadiser.

Demokrati og ytringsfrihet forutsetter at også uønsket eller ubehagelig informasjon blir spredd. Uriktige påstander og «falske nyheter» er en uunngåelig bestanddel av fri meningsutveksling. Desto viktigere er det at vi alle har en kritisk tilnærming til sannheter som blir presentert, uansett hvor de kommer fra. Hvis uoffisielle russiske kanaler sprer absurde påstander om at EU-kommisjonen spiser barn, så er det bare gjennom fri og kritisk debatt og informasjonstilgang at folk kan vaksineres mot falske nyheter av denne typen.

«Vi ønsker oss ikke et samfunnssystem hvor det er myndighetene som forteller oss hva som er sant og usant.»

Tilsvarende bør gjelde når EU ukritisk blir presentert som et fredsprosjekt parallelt med at en slagkraftig militær union er under oppbygging. Vil det i framtida kunne kalles falske nyheter å hevde at det er en viss motsetning mellom disse to ambisjonene?

Det ligger i demokratiets natur at folk gjennom åpen debatt og kritikk skal kunne avdekke falske nyheter og propaganda. Bare gjennom fri tilgang til informasjon og utviklet kritisk sans er dette mulig. Vi ønsker oss ikke et samfunnssystem hvor det er myndighetene som forteller oss hva som er sant og usant, hva vi skal eller ikke skal være kritiske til. 

Dersom Norge skulle finne på å adoptere tiltakspakka mot desinformasjon som «supplement» til personvernforordningen, er det norske demokratiet ille ute å kjøre. Det er å håpe at presseorganisasjonene og andre voktere av ytringsfriheten sørger for at så ikke skjer.

En forkortet utgave av denne artikkelen er trykt som kronikk i avisa Klassekampen 8. juni 2018 under overskriften «EUs informasjonskrig».

reLATERT

Se alle arrangementer

Møte om Jernbanepakke 4 og privatisering av Nordlandsbanen i Mosjøen

10. des. 2018

Nordland Nei til EU i samarbeid med Vefsn Nei til EU avholdt møte om Jernbanepakke 4 og privatisering av Nordlandsbanen i Mosjøen, onsdag 5. desember på Kulturverkstedet.

Møtte KrF om jernbanepakke 4

05. des. 2018

Nei til EU-leder Kathrine Kleveland og nestleder Olaf Gjedrem møtte stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan og rådgiver Geir Arne Servan fra KrF på Stortinget på fredag.

Spørsmål og svar om jernbanepakke IV

01. des. 2018

Finn raskt svar på det du lurer på når det gjelder jernbanepakke IV.

Dale trenger en sikkerhetssjekk

30. nov. 2018

Samferdselsministerens svar til meg i Østlands-Posten 24. november er en bekreftelse på det han selv skriver: Det lønner seg å undersøke saken før man uttaler seg.

Et «korrektiv» som sporer av

27. nov. 2018

Styremedlem Morten Selnes fra Europabevegelsen i Nordland tror at «en 4. jernbanepakke og et ERA kan være et nødvendig korrektiv til et nasjonalt jernbanesystem». Det skriver han i sitt svar til meg i AN 22. november.

Et solidarisk nei

27. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: Kampen mot EU er en kamp for et mer solidarisk Europa.

Jernbaneveto – verdispørsmål for KrF?

26. nov. 2018

Knut Arild Hareide gikk i sommer ut og ville styrke tilliten til EØS. Da må KrF bruke vetoretten mot EUs jernbanepakke, som svekker grunnleggende verdier som sikkerhet og suverenitet.

Videoer fra "hvem styrer landene når markedet tar over"

20. nov. 2018

«Svaret er mer union. Hva var spørsmålet?»

20. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: EUs historie, hele veien fra Roma til Lisboa, er en historie om en stadig tettere union.

Norge trenger en god avtale med britene

15. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: Nei til EU mener at den norske regjeringen må være langt mer offensiv i forhandlingene med Storbritannia.

Nordområdene – EUs «nye» strategi

15. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: Nordområdene har kommet i verdens søkelys for sine potensielle enorme rikdommer på grunn av endrede klimatiske forhold. Land og stormakter har spesielt etter år 2000 vist stor interesse for disse områdene – også EU!

Europeiske utfordringer

06. nov. 2018

Utviklingen i EU fra september 2017 til oktober 2018.