Ris til egen bak

Før ferien la seg over Brussel nå i august, hadde EØS-tilsynet ESA (EFTA Surveillance Authority) noen travle uker. 19. juli kom nyheten om at ESA åpner formell sak mot innleieforbudet for byggevirksomhet rundt Oslofjorden. ESA mener det viktige tiltaket mot sosial dumping er i strid med vikarbyrådirektivet og EØS-avtalens bestemmelse om fri tjenesteyting.

Samme dag gikk ESA videre med sak mot de norske begrensningene for eierskap i finansinstitusjoner, og tok også saken mot Norge om pensjonsrettigheter og fri bevegelse av arbeidskraft til EFTA-domstolen. 

Uken etter, 27. juli, konkluderte ESA med at Norge bryter EØS-reglene for adgangen til sykehusbehandling i utlandet (innenfor EU/EØS), og vil føre saken for EFTA-domstolen.

EØS-avtalen bygger ikke bare på like regler med EU, men også mest mulig lik håndheving. Fra sitt kontor i Brussel, med et 80-talls ansatte, passer ESA på at EØS-regelverket gjennomføres og praktiseres i EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein. ESA kan, enten på eget initiativ eller etter klage, pålegge Norge å endre både regelverk og praksis.

ESA har vært en pådriver for at EØS-avtalen griper inn i det nasjonale handlingsrommet på flere områder og i større grad enn det de fleste kunne forestille seg. Noen eksempler er hjemfallsretten, svekkelse av krav til lønns- og arbeidsvilkår ved offentlige byggeoppdrag og avvisning av en støtteordning for kvinnelige gründere i distriktene.

Når ESA mistenker eller mener at Norge bryter EØS-avtalen, vil det først

være en uformell runde hvor ESA ber om informasjon. Hvis ESA konkluderer med at det foreligger brudd på EØS-avtalen, starter en treleddet prosess:

● ESA sender et formelt brev, som beskriver på hvilken måte ESA mener EØS-avtalen er brutt. Norge får vanligvis to måneder til å svare og iverksette tiltak.

● Hvis ESA ikke er fornøyd med svaret eller ikke mottar noe svarbrev, kommer de med en «begrunnet redegjørelse». Her fremlegger ESA sin endelige holdning i saken, og krever at Norge gjennomfører tiltak for å rette opp avtalebruddet. Fristen for å imøtekomme dette er to måneder.

● Hvis saken likevel ikke løser seg, kan ESA oversende den til EFTA-domstolen. Nasjonale myndigheter kan også påklage ESAs vedtak inn for domstolen, det samme kan enkeltpersoner og bedrifter som er part i saken.

Da EØS-avtalen ble inngått fikk ESA en direkte kontrollmyndighet over norske bedrifter i konkurransesaker og kan treffe bindende vedtak. Siden er direkte beslutningsmyndighet over norske borgere og bedrifter i flere tilfeller overført til ESA, og ESA er også blitt et mellomledd for bindende vedtak fra EUs byråer. Det gjelder blant annet innenfor finanstilsyn og på energiområdet.

I april vedtok ESA de tekniske rammene for å innlemme Norge og Statnett i den nordiske og Hansaregionens budområder for strøm. Det vil si beslutningen er skrevet av EUs energibyrå ACER, og så formelt godkjent av ESA. Vedtaket skal nå gjennomføres av Reguleringsmyndigheten for energi (RME), som er uavhengig av norske myndigheter.

ESA åpner langt flere saker på eget initiativ enn klagesaker. Antallet saker har dessuten økt kraftig på 2000-tallet. I år 2000 åpnet ESA 155 saker om det indre markedet (totalt for de tre EFTA-landene). I 2010 var antallet 194, og i 2015 var det 395. ESAs årsrapport for 2022 oppgir at det da ble åpnet 499 saker om det indre markedet.

ESAs årsrapport forteller også at overvåkingsorganet har et budsjett på 19 millioner euro, det vil si 213 millioner kroner med dagens kurs. Norge dekker 89 prosent av budsjettet, Island 9 og Liechtenstein 2 prosent. Det betyr at Norge årlig betaler rundt 190 millioner kroner for ESAs tjenester.

Gjennom EØS-avtalen er Norge, Island og Liechtenstein forpliktet til å holde et selvstendig overvåkingsorgan. De nærmere reglene for ESA er imidlertid fastsatt gjennom en egen avtale mellom de tre EFTA-landene, som landene selv kan reforhandle uten godkjenning fra EU. Hverken denne avtalen eller EØS regulerer det konkrete budsjettet eller størrelsen på ESA. Disse faktiske rammene fastsettes av de tre EFTA-landene gjennom årlige budsjettvedtak.

EFTAs hovedbudsjettprosess styres fra Genève-avdelingen. Det er en egen budsjettprosess for ESA og EFTA-domstolen. Det foreligger ingen bindinger i forhold til EU på hvor stort budsjettet skal være, og det er hvert år opp til Norge og de to andre EFTA-landene å fastsette beløpet. Størrelsen på ESAs årlige budsjett er altså innenfor det mye omtalte handlingsrommet i EØS.

EØS-avtalen har blitt kalt et nasjonalt kompromiss. Det er likevel nokså paradoksalt at Norge bruker hundrevis av millioner kroner på å finansiere en institusjon som har som hovedoppgave å forhindre at Norge fører en selvstendig politikk på områder som berøres av EUs fire friheter. Om ikke selvpisking, må dette kunne kalles ris til egen bak.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 5. august 2023. 

Stort bilde i toppen: Faksimile fra spalten "Orientering" i Klassekampen lørdag 5. august 2023.