Energipakke 3 utløste en kraftig EØS-debatt, og rett etter nyttår skal Høyesterett vurdere Nei til EUs søksmål om at Stortingets ACER-vedtak er i strid med Grunnloven.
Samtidig bygger Brussel energiunionen videre. EUs nye Energipakke 4 innebærer at energibyrået ACER, EU-kommisjonen (eller EØS-tilsynet ESA) og ACERs underbruk i Norge, Reguleringsmyndigheten for energi (RME), får enda mer myndighet på bekostning av nasjonal styring. Det gjelder spesielt utvikling og regulering av forbindelser over landegrensene, men også innad i Norge.
Kontroll- og oppfølgingssystemet i EUs energiunion blir mer operativt og direkte, med energibyrået ACER på toppen. Det opprettes regionale koordineringssentra for kraftoverføring, og det er ACER som fastsetter regioninndelingen etter forslag fra el-systemoperatørene (som Statnett). Kostnadene fordeles mellom nasjonale nettselskap og betales over nettleien. Koordineringssentrene skal sikre at EUs lover blir fulgt, spesielt på mellomlandsforbindelser.
ACERs direktør kan utplassere én eller flere tjenestemenn også i andre land enn ved hovedkontoret i Slovenia. EU-byrået kan etablere et slikt kontor selv om landet ikke vil. Det betyr at ACER kan drive en svært tett oppfølging av enkeltland, og med et eget forvaltningsapparat.
ACER skal også følge med på strømprisen, og slå ned på statlig innblanding i markedet. ACERs forlengede arm RME kan ilegge store bøter til strømselskap i Norge som ikke følger EU-reglene eller pålegg fra ACER.
Energipakke 4 har av EU blitt kalt «ren energi»-pakken. Ved å overføre myndighet til EUs energibyrå, via ESA og RME, og innordne seg EUs energiunion mister derimot Norge viktige verktøy for grønn omstilling. Norsk industriproduksjon basert på klimavennlig, fornybar kraft kan bli utkonkurrert, noe som driver opp produksjonen i land som ikke har den samme tilgangen på ren energi. EUs energiunion er dessuten en pådriver for mer vindkraft på land og effektkjøring av vannkraftverk, som er en trussel mot norsk natur.
I EØS-avtalen skjer EU-tilpasningen bit for bit, slik at man best ser summen av suverenitetsavståelsen over tid. Energipakke 4 viser at de forutsetningene som regjeringspartiene H, V og Frp sammen med Ap og MDG la til grunn for ACER-vedtaket i 2018, ikke står seg. Norske myndigheter har ikke full styring og kontroll over alle avgjørelser som gjelder energitryggheten. Beslutninger om nye utenlandskabler er ikke en suveren beslutning fattet av norske myndigheter. Flaskehalsinntektene kan bare unntaksvis benyttes til å redusere nett-tariffene.
Energipakke 4 utgjør nok en inngripende suverenitetsavståelse i realiteten til EU, som Nei til EU mener er uakseptabel og pakken må derfor avvises. Blir pakken likevel tatt til behandling og avstemning må regjering og storting respektere de grensene Grunnloven setter for suverenitetsavståelse. Når saken skal behandles av Stortinget krever Nei til EU at det må skje etter Grunnlovens § 115 som forutsetter tre fjerdedels flertall, og at to tredjedeler av representantene er til stede, for å gjøre vedtak.
Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2020.
