EUs Green Deal blåser over ende av hard høyre-vind og dramatiske feilvurderinger.
I forkant av det pågående klimatoppmøtet i Dubai, slet EU med å enes om et forhandlingsmandat. EU skal opptre med én stemme i slike internasjonale forhandlinger. EU-landene er uenige om sentrale spørsmål som utfasingen av fossil energi. EUs kompromisspregede posisjon er formulert som en global utfasing av «urenset» (unabated) fossil energi.
Posisjonen blir kritisert, blant annet av miljøorganisasjonen Climate Action Network Europe, for å etterlate smutthull for fortsatt bruk av fossil energi. «For øyeblikket finnes det ikke noen klar definisjon… og teknologiene som fremmes for rensing som karbonfangst og lagring er ennå ikke utprøvd i den skala som er nødvendig for å ha en effekt av betydning», skriver CAN Europe («COP28 Media Briefing»).
EU er en stor importør av fossil energi. En ny rapport fra blant annet CAN Europe og Friends of the Earth Europe dokumenterer at minst 107 av de 425 største prosjektene i verden for utvinning av fossil energi opereres av selskaper basert i EU, som Total Energies, Shell og ENI, eller er finansiert av europeiske banker (rapporten «Defusing Carbon Bombs»). Til tross for retorikk og målsetninger om fornybar omstilling, er EU fortsatt prisgitt tilgangen på fossil energi.
Det var i desember for fire år siden at kommisjonen presenterte EUs Green Deal, med mål om både å kutte klimautslipp og være en strategi for økonomisk vekst. Planen omfatter også naturmangfold. EU har i 2023 vedtatt store deler av klimapakken Fit for 55, men tiltakene har mangler og motsetninger som svekker både troverdigheten og effekten av unionens klimapolitikk.
Tilbakeslagene blir stadig mer synlige. Frankrikes president Emmanuel Macron har krevd en pause i klima- og miljøambisjonene. I Tyskland henger finansieringen av klimatiltak i det uvisse på grunn av rigide budsjettkrav i ånden fra EUs stabilitetspakt. Og i Nederland ble Geert Wilders og hans høyreekstreme parti PVV parlamentsvalgets vinner med et program som vil forkaste Parisavtalen og satse på olje og gass i stedet for fornybar energi.
Wilders valgskred er et varsel om å være forberedt på orkan og kuling fra ytre høyre i valget til EU-parlamentet i juni. Valget i Nederland er særlig symboltungt fordi EUs mangeårige klimakommissær Frans Timmermans forlot kommisjonen for å stille som statsministerkandidat i hjemlandet. Som kandidat for en valgallianse mellom De grønne og Arbeiderpartiet fikk han langt færre stemmer enn Wilders, selv om koalisjonen ble det nest største partiet.
Vi ser allerede at EU-parlamentets største gruppe, konservative og kristendemokratiske EPP, bremser og utvanner nye miljøregler, enten det gjelder naturmangfold, sprøytemidler eller utslippskrav for biler. Fremgangen for ytre høyre vil trolig forsterke denne tendensen, som en posisjonering foran valget. EUs Green Deal kan bli en hoggestabbe fra flere kanter i valgkampen. Hvis ytre høyre-partiene og EPP utgjør et flertall i det nye EU-parlamentet, kan de stanse nye klima- og miljøtiltak. I de fleste tilfeller skal direktiver og forordninger i EU vedtas av både ministerrådet og parlamentet.
Wilders går langt i å avvise menneskeskapte klimaendringer, men det er nok for enkelt å forklare den sterke oppslutningen med klimaskepsis blant velgerne. Snarere kan det være uttrykk for en opplevelse av urettferdighet, økte forskjeller og manglende inkludering i klimapolitikken. EUs klimapolitikk er topptung, og kjørt frem gjennom initiativ ovenfra og ned. Nok en gang er unionens mangel på felles offentlighet og folkelig deltagelse en akilleshæl for gjennomføringen av politikken. Oppslutningen blir ikke bedre av at tiltakene er inkonsekvente og fritar enkelte ressurssterke sektorer.
Det har vært en del forventninger til EUs direktiv om multinasjonale selskapers virksomhet (Corporate Sustainability Due Diligence), der selskapene skal svare for klimautslipp, miljøødeleggelser og brudd på menneskerettighetene også hos sine underleverandører. Nå ligger det derimot an til at finanssektoren blir unntatt fra direktivets forpliktelser, og klimakravene har mer eller mindre fordampet.
Friends of the Earth har ikke noen godord å si om fritaket for finans: «Ved å ekskludere en av hovedsektorene som støtter fossilindustrien, forvrenger rådet selve prinsippet i denne loven, og forhindrer at selskaper blir holdt ansvarlige for sin innvirkning på klima, miljø og menneskerettigheter.» (Pressemelding 22. november.)
Miljøorganisasjonen beskriver videre klimakravene som «svært svake». Selskapene blir pålagt å utarbeide planer for klimaomstilling, men ikke noen forpliktelse til å gjennomføre disse planene.
Friends of the Earth har i rapporten «Mining the Depths of Influence» gransket forslaget til EUs forordning om kritiske råvarer, og beskriver den som en «ønskeliste» for gruveindustrien. I forslaget peker blant annet EU-kommisjonen på Norge og Sverige som særlige aktuelle områder for storstilt gruvevirksomhet.
Ifølge rapporten har næringsinteressene hatt stor innflytelse på EU-kommisjonens forslag. Påvirkningsarbeidet har kostet over 245 millioner kroner årlig. I tråd med næringens ønsker har det sentrale spørsmålet om å redusere den voldsomme veksten i behovet for nye mineraler og metaller bare en perifer plass i forordningen. Næringen ønsket også et system med strategiske prosjekter, som får en så høy prioritet at natur- og miljøhensyn kan settes til side.
EU-kommisjonen viste seg ikke minst lydhør for selskapenes ønske om bransjebasert sertifisering i stedet for lovpålagte ansvarskrav, slik at det overlates til næringen å regulere seg selv.
Det burde ikke komme som en overraskelse at en «Green Deal» med pisk for befolkningen og frie tøyler for kapitalsterke næringsinteresser ikke står fjellstøtt.
Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 9. desember 2023.
Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" 09.12.23.
