Regjeringa vil ha oss inn i EUs energiunion. Det vil EU også. Da må vi godta den «tredje energimarkedspakka» som fastslår hvordan EU skal få til en effektiv overnasjonal styring av energiunionen.

97 av ordførerne til Arbeiderpartiet har gått sammen om et opprop som oppfordrer stortingsgruppa til å gå mot norsk tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke og dermed mot at Norge blir underlagt EUs energibyrå ACER.

Tallet på protesterende økte på torsdag for hver time og kan komme til å omfatte flertallet av de 203 ordførerne til Arbeiderpartiet.

Stortingsgruppa til Arbeiderpartiet har satt opp ei liste med «forutsetninger som må innfris før Arbeiderpartiet tar endelig stilling til EUs tredje energimarkedspakke». Men hvem skal avklare om forutsetningene kan innfris?

Det ser ikke ut til at stortingsgruppa til Arbeiderpartiet vil kreve avklaringer fra EU-hold. Det står i pressemeldinga: «Stortingsgruppa vil trekke sin endelige konklusjon når disse viktige spørsmålene er avklart, blant annet gjennom forhandlinger med andre partier».

Til Klassekampen sier Espen Barth Eide, energipolitisk talsperson i Arbeiderpartiet og saksordfører om energiunionen i Stortinget.: «Vi tror ikke dette vil bli utfordret av EU, men vi vil forsikre oss om det.» Men noen forsikring av betydning kan ingen norsk regjering gi. En slik forsikring kan bare EUs topporgan gi.

Sentralt i debatten om energiunionen er spørsmålet om norsk handlefrihet på energifeltet. Lovavdelingen i Justisdepartementet innrømmer at Norge avstår suverenitet ved å godta den 3. energimarkedspakka – men insisterer på at suverenitetsavståelsen er «lite inngripende». Dermed kan Stortinget overføre suvereniteten uten noe krav om ¾ flertall. Dette har ledende Grunnlovsjurister sagt seg uenige i.

Hva er det Lovavdelingen og alle vi andre har å holde oss til? Det er bare noen setninger i EU-dokumenter som EU-kommisjonen og EU-domstolen har enerett – og enemakt – til å tolke hva skal bety.

Styringssentret i EUs energiunion er energibyrået ACER som skal overvåke de nasjonale energimyndighetene, i Norge NVE og Statnett. Her er et knippe av setninger vi har å holde oss til i debatten om energiunionen blir inngripende/lite inngripende:

• ACER har rett til å fatte vedtak om oppbyggingen av infrastruktur som krysser grenser, «om adgang til nettverk og forsyningssikkerhet» og om «prosjekter av felles interesse». Hvis deltakerne i slike fellesprosjekt ikke blir enige om hvordan utgiftene skal fordeles, kan ACER bestemme hvem som skal betale hvor mye. ACER skal ha kompetanse til å godkjenne vilkår som binder medlemsstatene f.eks. ved tildeling av kapasitet og ved håndtering av flaskehalser ved grensekryssende virksomhet. Hvis nasjonale myndigheter ikke kan bli enige på tvers av grenser, kan ACER fatte vedtak både om adgang til nettverk og om operasjonell sikkerhet.
• EU krever at reguleringen i Norge skal overtas av en ny reguleringsmyndighet (RME) som skilles ut fra NVE og skal være «helt uavhengig av nasjonale myndigheter». Til gjengjeld skal RME være helt avhengig av alt ACER bestemmer. Det skal skje ved at ACER fatter vedtak som sendes til EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA som – ord for ord - fatter samme vedtak og sender det videre til RME. Så fatter RME «helt uavhengig av nasjonale myndigheter» også det samme vedtaket – og handler ut fra teksten i vedtaket.
• Til slutt: Fra 2021 skal medlemsstatene sende inn årlige energiplaner som EU-kommisjonen skal godkjenne – eller kreve endringer i. Det kreves også av Norge.

Regjeringa skriver i sitt EØS-notat datert 21.4.2017: «Når det gjelder situasjoner som involverer mer enn ett land, kan ACER ha beslutningsmyndighet i tekniske spørsmål, i spørsmål som knytter seg til et regulatorisk regime for forbindelser mellom to land og i vurdering av unntak knyttet til nye forbindelser.»

Men er dette for all framtid lite inngripende i norsk handlefrihet? Hva gjør dagens regjeringspartier – og Arbeiderpartiet – hvis energiunionen om noen år begrenser handlefriheten vår på måter vi kan komme til å angre på? Fins det noen plan B?

Det ryktes at Espen Barth Eide og andre fra stortingsgruppa for tida forhandler med Regjeringa om å begrense rettighetene til RME. Men da hjelper det ikke å forhandle med noen norsk regjering. Da må det forhandles med EU-makta i Brussel om å få rettslig forpliktende forsikringer derfra.

Vil vi i dag ha klarhet om at handlefriheten bevares, må reservasjonsretten i EØS-avtalen brukes mot det vi vil unngå å bli utsatt for. Godtar vi et direktiv eller en forordning som inngår i energimarkedspakka, er det EU-kommisjonen og EU-domstolen som avgjør hvordan den rettsakten er å forstå. Bare ved å bruke reservasjonsretten, kan Stortinget hindre at vi havner i rettstilstander som rammer det vi vil trygge.

Slik reservasjon må som et minimum gjelde elmarkedsdirektivet (2009/72), ACER- forordningen (713/2009) og forordningen om grensekryssende el-handel (714/2009).

Seks LO-forbund har fatta vedtak mot at Norge skal slutte seg til energiunionen. Det er Fagforbundet, Fellesforbundet, Norsk Nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN), Industri Energi, EL og IT-Forbundet og Forbundet for Ledelse og Teknikk. De seks forbunda har til sammen godt over 600 000 medlemmer. Det er om lag 70 prosent av medlemmene i LO.

Mange lokalledd i Arbeiderpartiet har fatta vedtak mot energiunionen. Vedtaket fra Sunndal Arbeiderparti er typisk for innhold og stemning: «Sunndal kommunestyre går sterkt imot at Noreg blir underlagt EU sitt energibyrå ACER på nokon måte. Kommunestyre krev også at saka blir behandla etter paragraf 115 i Grunnlova som suverenitetsavståing.»

Klubblederen fra Saugbrugs i Halden har oppsummert stemningen slik: «Hvis ikke Arbeiderpartiet hører på oss i denne saka, så blir de aldri noe 40-prosent-parti igjen.»

• Innlegget var også på trykk i Klassekampen lørdag 10. mars 2018 (uke 10/2018)