Gjennom påkoblingen til EUs energiunion står norsk kraftforedlende industri i fare for å miste gunstig strømpris som fordel, i konkurransen med selskaper i land som India, Kina, USA og Brasil. Bildet viser elektrolyseceller ved Hydro Høyanger. (Foto: Norsk Hydro.)

Trussel mot norsk industri

Energipakke 4 truer industrien og overlater kontroll med arvesølvet til EU.

Energipakke 4 og Infrastrukturforordningen er EUs nye verktøy for å lage et indre marked for energi der nasjonale barrierer er borte. Formelt er det norske myndigheter som skal gi konsesjon både til utenlandskabler og vindkraft. Men reglene norske myndigheter forpliktes til å følge, lages av EU-kommisjonen, ACER og deres underselskap i Norge, RME. Vedtak skal ikke fattes bare ut fra det Norge er best tjent med, men hva EU er tjent med.

Vannkraftlandet Norge har andre interesser enn EU

Norsk prosessindustri eksporterer for 200 milliarder kroner og har 50 000 ansatte. Kjerna i denne industrien er den kraftforedlende industrien med 11 000 ansatte bygd opp på grunnlag av norsk vannkraft. Bedriftene fikk tillatelse, konsesjon, til sjøl å bygge ut kraftverk. Men etter 60 år gikk fossefallene vederlagsfritt tilbake til staten. Etter krigen ble det i stedet gitt gunstige stortingsbestemte kraftkontrakter med varighet på 40 eller 60 år.

I 1999 måtte Stortinget bøye seg for EØS-avtalen og det ble slutt på de stortingsbestemte kraftkontraktene. De aller fleste løp ut i 2010. Industrien ble overlatt til markedet. Fra 2002 til 2010 var det fire år med underskudd på kraft i Norge og dermed økende kraftpriser. 4 smelteverk ble nedlagt. Hydro varslet at all satsing i Norge var over. Medlemskap i EUs energiunion kan bringe denne tida tilbake.

Verdensledende på klima

Industrien ble berget av et norsk og nordisk kraftoverskudd fra 2011. Lave priser har ført til rekordsatsing i det siste tiåret. I dag er denne industrien verdensledende både på teknologi, effektivitet og klima. Men fortsatt er det tilgangen til elektrisk kraft til konkurransedyktig pris som er avgjørende.

Det norske og nordiske kraftmarkedet har et stort og stigende overskudd av kraft. Slik sett kunne både vanlige folk og industrien puste lettet ut og ventet fortsatt lave strømpriser. Hadde det ikke vært for at det snart er slutt på både det norske og nordiske strømmarkedet. Nå er det EU-markedet som gjelder.

Utenlandskablene importerer EUs strømpris til Norge

Vannkraftlandet Norge er avhengig av å eksportere og importere strøm. Nedbøren varierer både fra år til år og fra årstid til årstid. Det samme gjør forbruket. Derfor har Norge siden 1950-tallet hatt nettforbindelser til Sverige. I 1993 bygde Norge sin tredje utenlandskabel til Nederland. Da hadde Norge nok overføringslinjer til å eksportere eller importere alt som landet trengte.

Siden den gangen har nye overføringslinjer hatt et formål: Å sørge for å drenere bort mest mulig av overskuddet av kraft i Norge slik at strømprisen øker. Det gjelder spesielt de to kablene som nå er under bygging: North Sea Link (NSL) til England og Nordlink til Tyskland. Begge har kapasitet på 1400 MW. De gir en dramatisk 50 prosent økning av eksportkapasitet. De to kan transportere nærmere 12 tWh (milliarder kilowattimer) årlig hver. Det norske overskuddet i et normalår er på 10 tWh. I Tysklandskabelen går det tross alt litt strøm begge veier, mens Englandskabelen er en ren eksportkabel. Skulle i tillegg NorthConnect-kabelen til Skottland få konsesjon, blir alt overskudd på strøm drenert bort og Norge vil følge EUs strømpris enda tettere.

Kan norsk industri leve med EUs strømpris?

Norsk kraftforedlende industris konkurrenter er ikke i EU-land. De er i India, Kina, delstater i USA, Brasil, Venezuela. Ingen av disse har så mye som tenkt på å la markedet bestemme strømprisen til industrien.

Allerede i dag har de fleste EU-land mye høyere strømpris enn Norge, og strømprisen vil øke. For hver euro kvoteprisen på CO2 øker, er norsk strømpris beregnet å øke med 0,67 øre/kWh. De siste to år er kvoteprisen økt fra 5 euro til 25 euro. Det er fortsatt økning av denne kvoteprisen i markedet som skal presse forbruket over fra kull via gass til fornybar energi. Med økt strømpris som resultat.

«Ikke en kilowatt skal sendes ut av landet dersom industrien trenger den»

Det sa Terje Aasland, næringspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet til Fri Fagbevegelse 12. mars 2019. I så fall må Aasland og AP si nei til Energipakke 4.

Det er bare én måte holde strømprisen nede i et marked. Det er å begrense eksport av strøm. EØS-avtalens § 11 forbyr restriksjoner på import og eksport. Likevel er det mange EU-land som prøver å begrense import. EU-kommisjonen har allerede grepet direkte inn mot Tyskland som satte begrensninger på hvor mye som kunne gå gjennom overføringsnettet fra Danmark.

17. september i år sa EU-domstolen nei da det som tilsvarer vårt NVE ville begrense krafteksport til Ungarn (Sak C-648/18, Autoritatea naţională de reglementare în domeniul energiei (ANRE) mot Societatea de Producere a Energiei Electrice în Hidrocentrale Hidroelectrica SA). Romanias kraftgigant Hidroelectrica (med staten som majoritetseier) hadde inngått direkte avtale med kunder i Ungarn. Ungarns svar på vårt NVE, ANRE, ila Hidroelectrica en bot fordi ungarsk lov sier at all utenlandshandel med strøm skal gå gjennom Romanias svar på Statnett kalt OPCOM. Akkurat slik det er i Norge. Begrunnelsen var å hindre økende strømpriser i Romania. EU-domstolen sier at det innebærer en kvantitativ restriksjon på handel som er forbudt etter EU-traktatens §12.

Det er verken markedet eller Statnett som skal styre strømmen gjennom kablene

Gjennom Energipakke 4, spesielt elektrisitetsforordningen (2019/943) og det reviderte elmarkedsdirektivet (2019/944), lager EU et nettsystem der kapasitetsbegrensninger skal bli så godt som umulig.

Flyten gjennom nettet skal styres av algoritmer bygd hundre prosent på markedet. Dette skjer gjennom retningslinjer og nettkoder vedtatt av EU-kommisjonen. De forberedes og overvåkes av ACER. 4 slike forordninger ligger allerede klare til vedtak i det norske Storting. De mer detaljerte reglene er flyttet fra nasjonalstatene til regionale koordineringssentre, RCC.

Før Norge har rukket å vedta forordningene har allerede ACER rukket å fatte to vedtak som vil binde Norge. Av to måter å regulere strømflyten på, valgte ACER den aller mest markedstilpassede (Vedlegg til ACERs vedtak nr. 21-2020).

Hva skjer med forsyningssikkerheten?

Heller ikke forsyningssikkerhet er lenger et nasjonalt ansvar. Før det tas tiltak mot en mulig strømkrise nasjonalt skal tiltak vurderes i forhold til EUs kriseplan. Deretter ut fra kriseplan laget av de regionale senterne (RCC). Begge bygd på at markedet skal løse krisa ved at prisen øker ved strømmangel. Da sørger markedet for at strømmen går dit krisa er. Om Norge likevel sier at her går det så galt at vi må ta nasjonale tiltak, så skal tiltak være midlertidige og rapporteres inn til ACER og EU-kommisjonen.

El-forordningen sier at det minst skal stilles til rådighet 70 prosent av kapasitet i utenlandskablene. Det betyr 1000 MW av de 1400 MW som er kapasiteten på hver av de to nye kablene. Det er nok til å eksportere 17 tWh årlig. I tillegg er det RME, det norske underbruket av ACER, som skal lage reglene for flyt gjennom kablene. Sammen med tilsvarende organ i Tyskland eller Storbritannia. Blir de uenige, bestemmer ACER.

El-forordningen sier også at Norge må ordne opp i problemer i det nasjonale nettet som kan hindre at utenlandskablene får full virkning.

Står Norge fritt til å avslå konsesjon for nye utenlandskabler etter at Energipakke 4 er vedtatt?

Det reviderte elmarkedsdirektivet artikkel 3.1 sier:

«Medlemsstaterne sikrer, at deres nationale ret ikke virker urimeligt hæmmende for grænseoverskridende handel med elektricitet,»

Norge har sluttet seg til EUs energiunion og EUs energibyrå ACER gjennom å vedta Energipakke 3 22. mars 2018. Da traktatfestet Norge at vi skal følge EUs nettutviklingsplan og spesielt EUs prioriterte prosjekt kalt PCI, Projects of Common Interest. NorthConnect står på EUs nettutviklingsplan, er et PCI-prosjekt og har fått 100 millioner i støtte fra EU. Konsesjonsbehandlinga er utsatt til 2023-2024. Konsesjonsbehandlinga kan slik skje etter vedtak om Energipakke 4 og Infrastrukturforordningen på Stortinget. EU-regelverket lager et intrikat nett for å binde Norge til EUs nettutviklingsplan.

Grepet strammes

Energipakke 4 og revidert infrastrukturforordning, som pakken viser til, må ses i sammenheng. Infrastrukturforordningen sier følgende:

  • PCI-prosjekt skal etter artikkel 7 ha høyeste prioritet også i nasjonale nettutviklingsplaner og i konsesjonsbehandling.
  • For PCI-prosjekt skal det etter artikkel 10 ikke gå mer enn 18 måneder fra konsesjonssøknaden er innlevert til den er behandlet. Kan forlenges med 9 måneder, men da trengs gode grunner.
  • Grunnlaget for å si ja eller nei til konsesjon er samfunnsmessig lønnsomhet. Etter artikkel11 skal harmoniserte regler lages av EUs nettselskap ENTSOE, godkjennes av ACER og kommisjonen.
  • Støter et PCI-prosjekt på problemer skal det etter artikkel 6 oppnevnes europeiske koordinatorer.
  • Det skal oppnevnes en nasjonal kompetent myndighet som skal ha ansvaret for å legge til rette for og koordinere behandlingen av PCI-prosjekt.

Det reviderte elmarkedsdirektivet sier:

  • Etter artikkel 52 skal Statnett hvert andre år sende over til RME en tiårig nettutviklingsplan med tidsramme for alle prosjekt. Vektlegges skal («fully take in account») EUs nettverksplaner og planer for regionale nett.
  • RME skal etter §51.5 passe på at planen er i overensstemmelse med EUs tiårige nettutviklingsplan. Om det er noen som helst tvil om at den er fulgt skal det rapporteres til ACER. RME kan kreve at Statnetts plan blir endret.
  • Dersom Statnett ikke gjennomfører en investering som står på Statnetts 10 årsplan 3 år i trekk, overtar RME styringen. Da får Statnett etter 51.7 følgende valg: Gjennomføre investeringen, sørge for at andre kan ta investeringen, eller kreve en kapitalutvidelse med deltakelse av andre investorer.

Har først investeringen kommet inn i planen, så er det EU som bestemmer. Og alle kostnader skal dekkes over nettleia. Her bindes ikke bare Norge opp, men også Statnett. Det er et nett det skal være vanskelig å komme seg løs fra. Og står Norge imot, venter EFTA-domstolen for traktatbrudd.

Ville stryke fra EUs prioriterte liste, men NorthConnect står på listen

Det hevdes at det er opp til det enkelte land å avgjøre om et prosjekt skal være på PCI-listen. Men da regjeringen i 2013 ba om å få NorthConnect strøket fra listen fordi norsk lov da sa at bare Statnett kunne eie og drifte utenlandskabler så ble likevel kabelforbindelse mellom Norge og Storbritannia stående på PCI-lista. Svaret var at det var prosjektet og ikke de som fremmet prosjektet som telte (EU-kommisjonens brev 11.10.13, «Projects of common interest connecting to Norway»). Å fremme et prosjekt kunne gjøres av private sjøl om norsk lov sa at bare Statnett kunne eie og drive kabelen. NorthConnect står på EUs gjeldende liste for prioriterte prosjekter (oktober 2019).

Et lignende standpunkt kan en lese ut av ACERs behandling av Aquind, en planlagt kabel mellom Storbritannia og Frankrike på 2000 MW. Frankrike har lovbestemt at bare deres Statnett kalt RTE kan eie og drive slike kabler og Aquind fikk derfor avslag. ACER opprettholdt avslaget, men ikke for å respektere fransk lov. Det er verdt å merke seg ACERs mening i appellretten. ACER-direktør Albert Pototschnig uttaler:

«According to case law, an authority can disregard national law when it is in conflict with EU law. It would be odd if ACER interpreted the application of EU provisions through national law. ACER therefore expects CRE to recognise supremacy of EU law and act accordingly.» (Høring 26.09.18.)

EUs fornybardirektiv presser fram mer vindkraft

EU hadde med fornybardirektivet i 2008 en målsetning om 20 prosent fornybarandel innen 2020. Norge, som allerede hadde Europas høyeste fornybarandel måtte opp fra 62% til 67.5%. Løsningen ble de grønne sertifikatene. Det var EUs fornybardirektiv som presset fram de grønne sertifikatene der vindkraft skal subsidieres helt til 2035. 28 tWh var målet, halvparten i Sverige og halvparten i Norge.

Energipakke 4 inneholder et revidert fornybardirektiv, og EU øker sitt mål fra 20 prosent i 2020 til 32 prosent fornybarandel innen 2030. Det er 60 prosent økning på 10 år. Norge vil få sin andel. All erfaring tilsier at det vil bety et enda større press på utbygging av norsk vindkraft. Sjøl om det er større muligheter i både å utvikle dagens vannkraft, energisparing og energigjenvinning.

Det reviderte elmarkedsdirektivet i Energipakke 4 binder Norge til å behandle nye prosjekt ikke bare ut fra om de oppfyller Norges klimamål, men også EUs klimamål:

«Medlemsstaterne sikrer, at deres nationale ret ikke virker urimeligt hæmmende for grænseoverskridende handel med elektricitet, forbrugerdeltagelse, herunder gennem fleksibelt elforbrug, investeringer i navnlig variabel og fleksibel energiproduktion,» (Revidert elmarkedsdirektiv artikkel 3.1.)

Variabel og fleksibel energiproduksjon betyr sol og vindkraft. Elmarkedsdirektivet sier videre i artikkel 8:

«1. Ved etablering af ny produktionskapacitet anvender medlemsstaterne en bevillingsprocedure, som forløber i henhold til objektive, gennemsigtige og ikkeforskelsbehandlende kriterier.

j) produktionskapacitetens bidrag til opfyldelsen af Unionens overordnede mål om, at andelen af energi fra vedvarende energikilder af Unionens udvidede endelige energiforbrug udgør mindst 32 % senest i 2030»

Norge ofret mye av vår vakreste natur i vannkraftutbyggingen som bygde landet. Når motstanden mot vindkraft er blitt så stor er en del av forklaringen at utbygging ikke er nødvendig siden vi har overskudd på kraft. Å tvinges til vindkraftutbygging for å oppfylle EUs klimamål er et budskap som ikke har den samme gjenklang.

Norske støtteordninger åpnes for andre land

Fornybardirektivet ber om at nasjonale støttesystem også skal åpnes for prosjekt i andre EU-stater og motsatt. Særlig til de land der de har direkte nettforbindelse. Det har Norge som kjent til Sverige, Danmark, Nederland og snart Tyskland og Storbritannia. Dette er foreløpig en frivillig ordning. Men EU-kommisjonen skal senest i 2023 evaluere ordningen. Da varsles det en plikt å åpne støtteordningene for andre EU-land, minimum 5 prosent i 2025 og 10 prosent i 2030.

EUs opprinnelsesgarantiordning undergraver Norges grønne industri

Det må kunne kalles ren svindel at et tysk stålverk kan kjøpe opprinnelsesgarantier fra et norsk vannkraftselskap og reklamere med at all deres strøm er fornybar, mens det i virkeligheten får hvert eneste elektron fra kullkraftverket i nabolaget. Det er EUs fornybardirektiv som pålegger Norge dette. Og norske kraftselskap tjener gode penger på å selge papir på 120 tWh av Norges vannkraft for grønnvasking av store utenlandske selskap. Kundene biter på og krever garantier. Slik kan norsk industribedrifter bli tvunget til å kjøpe papirgarantier til en kostnad på over en halv milliard kroner bare for kraftkrevende industri.

Direktivet sier at når opprinnelsesgarantier selges på et eget marked, slik Norge gjør, så bør ikke selve energien selges som grønn energi. Det betyr at når det ble solgt til utlandet opprinnelsesgarantier for 120 av de 140 tWh Norge produserer, så kan ikke norsk industri som faktisk bruker den utslippsfrie vannkrafta reklamere med det.

Ny trussel – kryptovaluta og datasentre

Datasentre og kryptovaluta er ekstremt energikrevende. Standard størrelse er på 100 mål, inneholder 70 000 servere og bruker 0,8 tWh årlig. Like mye som et norsk smelteverk.

I statsbudsjettet for 2018 fjernet Norge subsidieringa av kryptovaluta fra 1. mars 2019. Men EØS-tilsynet ESA sa nei, og regjeringen ble tvunget til å oppheve vedtaket. Nå subsidieres både kryptovaluta og datasentre med en avgiftslettelse på 15,5 øre/kWh. Dette har gjort Norge til et eldorado, og NVE har nå fått forespørsel om etableringer med forbruk på 30 tWh. Om bare halvparten blir bygd, er det en subsidiering på 2,3 milliarder kroner årlig.

Sjølsagt har Norge behov for datasentre så offentlig og sensitiv informasjon kan lagres i Norge under nasjonal kontroll. Men vi har ikke behov for å bruke vår dyrebare strøm til store fjernstyrte haller for kryptovaluta eller for de store nettgigantene som knapt skaper arbeidsplasser i Norge. Kryptovaluta og datasentre truer norsk industri og elektrifiseringa av landet vårt.

EUs karbonskatt og norsk Industri

Norge er en del av EUs kvotemarked. Og skal EU nå sitt klimamål må nødvendigvis kvoteprisen øke. Et kullkraftverk slipper ut 1 tonn CO2 pr MWh. Det betyr at for hver euro kvoteprisen øker, så øker kostnaden pr. kilowattime med 0,001 euro eller 1 øre.

Dersom EUs tungindustri skulle betale både for kvoter og for den økte strømprisen så ville det ført til karbonlekkasje. At EUs industri ville blitt utkonkurrert av industri med langt høyere utslipp. Derfor er det lagt inn gratiskvoter for den industrien der det er teknisk vanskelig å kutte utslipp. Det er faktisk ikke teknisk mulig uansett miljøtiltak å fjerne CO2 fra produksjonen av silisium, aluminium eller sement. Her skapes CO2 i selve den kjemiske prosessen. Her må det karbonfangst til. I tillegg er det lagt inn CO2-kompensasjon. Bygd på at 1 euro i økt kvotepris vil føre til 0,67 øre/kWh i økt strømpris og en kompensasjon på 75 prosent av det igjen.

I sin «State of the Union»-tale onsdag 16. september i år varslet EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen at forslag om grenseskatt på karbon vil komme. Å legge toll på produkter produsert med store utslipp virker umiddelbart som et godt miljøtiltak. Hvorfor er så Norsk Industri ikke bare skeptisk, men håper tanken legges vekk eller utsettes på ubestemt tid? Fordi de frykter at denne avgiften vil erstatte dagens ordninger mot karbonlekkasje. Norsk industri ble i 2019 tildelt gratiskvoter til en verdi av 3,9 milliarder fra EU og fikk en CO2-kompensasjon over det norske statsbudsjettet på 538 millioner.

En karbontoll kan beskytte mot import, men skal den erstatte dagens ordning vil norsk aluminium, silisium og papir bli mye dyrere. For eksport til EU-markedet kan nok Norge bli unntatt fra grensetollen. Men all eksport utenfor EU-markedet kan få en rask stans. 25 prosent av eksport fra norsk prosessindustri går til land utenfor EU. En andel som vil øke siden de raskest voksende økonomiene ikke er med i EU og Storbritannia er på vei ut.

Lovforslaget kommer i juni 2021.

Artikkelen er hentet fra Nei til EUs skriftserie Vett nr. 3 2020 Skal EU styre strømmen?.

Følg Nei til EUs ACER-søksmål om Energipakke 3.

Stort bilde i toppen: Gjennom påkoblingen til EUs energiunion står norsk kraftforedlende industri i fare for å miste gunstig strømpris som fordel, i konkurransen med selskaper i land som India, Kina, USA og Brasil. Bildet viser elektrolyseceller ved Hydro Høyanger. (Foto: Norsk Hydro.)

reLATERT

Se alle arrangementer

Mer myndighet til ACER

26. nov. 2020

Den nye ACER-forordningen gir EUs energibyrå rett til å etablere egne lokalkontor for oppfølging av EUs planer og regler i medlemslandene, også om landet selv ikke gir samtykke.

Obligatorisk knebøy for EU

19. nov. 2020

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide omfavner de globale ambisjonene til EU, og snakker ned den nye frihandelsavtalen med Storbritannia allerede før den foreligger.

Suverenitetsavståelse i strid med Grunnloven og EØS-avtalens prinsipper

11. nov. 2020

Høyesterett skal vurdere den omstridte praksisen med såkalt «lite inngripende» suverenitetsavståelse i EØS-saker.

Ta tilbake styringen av strømmen – nei til Energipakke 4 

11. nov. 2020

Energipakke 3 utløste en kraftig EØS-debatt, og rett etter nyttår skal Høyesterett vurdere Nei til EUs søksmål om at Stortingets ACER-vedtak er i strid med Grunnloven. 

EØS må sies opp – Alternativer finnes 

11. nov. 2020

Etter over 25 år med EØS-avtalen må vi konkludere med at det beste alternativet til denne såkalte handelsavtalen er å si den opp og ta lovgivningsmyndigheten tilbake. 

Stillferdig advarsel fra ESA-presidenten

11. nov. 2020

ESA-presidenten advarer mellom linjene mot å la EU-byråene svekke to-pilarsystemet som EØS-avtalen hviler på.

Kleveland takker av etter seks år som leder

06. nov. 2020

I sin avskjedstale til Nei til EUs landsmøte oppsummerer Kathrine Kleveland seks begivenhetsrike år som leder for en organisasjon som kjemper for Grunnloven og folkestyret hver eneste dag.

ESA punkterer drosjenæringa

29. okt. 2020

Den nye Yrkestransportloven trer i kraft 1. november 2020, etter noen måneders koronautsettelse. Loven punkterer drosjenæringa slik vi kjenner den.

Den upraktiske EØS-avtalen

29. okt. 2020

Det er grunn til å håpe at Høyesterett ikke vil la «praktiske» hensyn veie tyngre enn Grunnlovens ord og EØS-avtalens forutsetninger, skriver Jan R. Steinholt i en replikk til Knut Arild Hareide i Aftenposten.

Ungarsk turbulens i luftfarten

27. okt. 2020

Er det noe Norge og flybransjen ikke trenger midt i en pandemi, er det en ny konkurrent med fagforeningsknusing som merkevare. Men i EØS er det uhindret konkurranse som rår.

Veksten i EØS-midlene – fra kompromiss til kontinuitet

26. okt. 2020

EØS-midlene Norge betaler har økt kraftig, men gir EØS-midlene Norge innflytelse på mottakerland i Sentral- og Øst-Europa? Det undersøker Jens Wroldsen Haugdal i en ny masteroppgave, som fikk fjorårets Dag Seierstad-stipend.

Mer eller mindre inngripende

23. okt. 2020

Høyesterett skal vurdere den omstridte praksisen med såkalt «lite inngripende» myndighetsoverføring i EØS-saker, med utgangspunkt i EUs fjerde jernbanepakke. Det kan få stor betydning for nasjonal suverenitet, Grunnlovens mindretallsvern og EØS-avtalen.