Det er viktig å vurdere om den sterke EU-tilknytningen i klimapolitikken er egnet til å kutte utslippene i tråd med vitenskapelige anbefalinger og politiske mål om å unngå og begrense klimaendringer.
Høringsuttalelse 15.09.21 fra Nei til EU angående EU-kommisjonens forslag til tre regelverk i «Fit for 55» (ETS, innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruksregelverket)
Vi viser til departementets høring angående tre foreslåtte regelverk som inngår i EU-kommisjonens «Fit for 55»-pakke, fremlagt 14. juli. Høringen gjelder forslagene til endringer i kvotesystemet (ETS), innsatsfordelingsforordningen (ESR) og skog- og arealbruksregelverket (LULUCF).
Nei til EU har følgende overordnede merknader.
Vi noterer at europeiske miljøorganisasjoner har uttalt seg meget kritisk til «Fit for 55». European Environmental Bureau (EEB), som er Europas største nettverk av medlemsbaserte miljøorganisasjoner, beskriver klimapakken som «uegnet og urettferdig» (pressemelding 14.07.21). EEB mener målene for fornybar energi og energieffektivisering er for svake, at kommisjonen holder døra på gløtt for kull, gass og olje, og at potensialet for hydrogen og trevirke blir kraftig overdrevet. Dessuten er EEB kritisk til at kostnadene flyttes fra industrien som forurenser til forbrukerne.
Dette understreker viktigheten av å vurdere om den sterke EU-tilknytningen i klimapolitikken er egnet til å kutte utslippene i tråd med vitenskapelige anbefalinger og politiske mål om å unngå og begrense klimaendringer.
Tilknytningen til kvotesystemet gjør det både mulig og økonomisk attraktivt å utsette klimatiltak i Norge. Kvotesystemet er ment å sikre kostnadseffektivitet. Det vil si at utslippskuttene skal tas der man får mest klimakutt for pengene. Noe av problemet med en slik tilnærming er at gevinsten ved kostnadseffektivitet forutsetter at man på et gitt tidspunkt sier seg fornøyd med de kuttene som er gjort og stopper opp. Både Norge og EU har imidlertid en målsetning om tilnærmet full karbonnøytralitet innen 2050. Å begynne med den mest lavthengende frukten er i enkelte sammenhenger ingen dum ide, men ikke en like god strategi når du uansett planlegger å rydde hele treet for frukt. Vi kan ikke se at de foreslåtte endringene i kvotesystemet gjør denne problemstillingen mindre utfordrende.
EU kvotesystem er en form for målstyring som mest sannsynlig vil fremme de fornybare teknologier som raskt kan plukke lettvinte gevinster i første fase, men som ikke har kapasitet til å rydde hele treet i andre fase. ETS gjør det vanskeligere å satse på langsiktig forskning og helhetlige strategivurderinger, siden uferdige teknologier som gir kortsiktige gevinster dominerer markedstenkningen. ETS har nok allerede nå vist seg å ikke egne seg som et strategisk ledelsesverktøy for teknologiutvikling for fornybar energi. Dermed tyder mye på at en fortsettelse med ETS vil redusere sjansene til å nå klimamålene.
EUs kvotesystem baserer seg ensidig på markedets prismekanismer som virkemiddel. I Fit for 55 skal det også etableres et kvotesystem for drivstoff til veitransport og energi til bygninger. Dette kan gi en mer direkte prisvirkning for befolkningen enn tidligere. Allerede ser vi nå en intens debatt i EU etter kraftig økning i strømpris blant annet i Spania, med bekymringer for at dette særlig vil bli en belastning for lavinntektsgrupper. Kvotesystemet for veitransport og bygninger i Fit for 55 vil ventelig forsterke disse utfordringene.
Det er ingen tvil om nødvendigheten av å redusere klimautslippene. Spørsmålet er om måten EU vil kutte utslipp på – bl.a. gjennom kvotesystemene – er tilstrekkelig og hensiktsmessig. Det såkalte sosiale klimafond inngår ikke i denne høringen, og er slik vi har forstått det ikke ansett EØS-relevant, men vi vil bemerke at midlene dette innbefatter fremstår som langt fra tilstrekkelig til å ivareta en sosial utjevning.
Det er også bekymringsfullt at EU alltid foreslår den samme ensidige løsningen for alle problemer: Markedets prismekanismer samt finansielle transaksjoner skal løse alle utfordringer, både for kvotepliktig sektor og ikke-kvotepliktig sektor. Denne ensidigheten og repeterende tekningen reduserer sjansene for å finne kreative og langsiktige løsninger på klimakrisen.
Når det gjelder innsatsfordelingsforordningen og skog og arealbruksregelverket, vil vi understreke at Norge har et særlig stort rom for å vurdere om regelverket er egnet og hensiktsmessig, ettersom dette ikke er en ordinær del av EØS-avtalen, men regulert i en egen klimaavtale med EU.
Konsekvensene av å etablere et rammeverk for jord, skog- og arealbruk må utredes grundig slik at særlige norske forhold blir hensyntatt.
Vi noterer at EU-kommisjonens forslag går på 5 og 5 år om gangen. 5-årsperioder er kort tid for mange biologiske prosesser. For landbruk og skogbruk kan derfor dette være en for kort tidshorisont ved endringer og nye tiltak, det trengs en større langsiktighet.
Vi vil peke på at naturen ikke kan forventes å kunne kompensere for store utslipp utenfor det biologiske kretsløpet. Det er ikke ønskelig med et system hvor biologisk karbonopptak brukes for å skulle unngå å kutte fossile utslipp. For eksempel så vet vi at artsmangfold til sopp og insekter er avhengig av vill skog der også døde trær av alle typer finnes som en del av skogen. De døde trærne gir habitat for et rikt mangfold av sopp og insekter. Industrielt skogbruk kan redusere dette artsmangfoldet.
Jordbrukspolitikken i Norge opererer med fire hovedmål: matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og et bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. Det er naturligvis vesentlig at reduksjonene i klimautslipp gjennomføres i samspill med de tre andre målene, ikke på bekostning av dem. Redusert norsk selvforsyning vil ikke bidra til å redusere klimautslipp i en større sammenheng, slik Nei til EU ser det.
