Jorda har gradvis blitt varmere. Is smelter, hav stiger, skog brenner. Klimaet har blitt mindre forutsigbart. Ved å fase ut bruken av fossilt brensel – kull, olje og gass – håper «ekspertene» å holde klimaendringene i sjakk. Energibehovet må da skaffes på andre måter. I første rekke som fornybar kraft, produsert av vann, vind eller sol. Vann har fordelen at det kan lagres i demninger. Vannkraftverk kan regulere produksjonen i takt med etterspørselen. Norge har overskudd av elektrisk kraft. Våre vannmagasiner har kapasitet på 70 % av vårt årlige kraftforbruk. Selv etter måneder med tørke vil det være nok vann i demningene. Med vind og sol er det annerledes. Disse energikildene er mer væravhengige, og kraften må brukes samtidig som den produseres.
Grønt skifte og realiteter
Den europeiske union, EU, ønsker at EU-landene skal ha nok energi produsert på fornybar kraft, primært vind- og solkraft. Når produksjonen her er for liten, skal vannkraften komme inn og «balansere» og sørge for at Europa allikevel får nok strøm.
Tre forutsetninger er viktige for at denne ambisiøse EU-planen skal lykkes:
-
EU/EØS må ha nok vannkraft til å dekke sånn «balansering», eventuelt kjempebatterier som kan lagre overskuddskraft. I dag er det mangel både på vannkraft og batterier. Følgelig må strøm fortsatt lages av kull og gass, stikk i strid med målsettinger om «det grønne skiftet».
-
Det må bygges enda flere kraftlinjer og kabler på kryss og tvers gjennom landene i EU/EØS. Dette vil gjøre det lettere å overføre strøm.
-
EU må gis myndighet til å bestemme over strømmen og dirigere den over landegrensene etter behov. Strømprisene vil da bli «harmoniserte», det vil si mest mulig like i alle EU/EØS-landene.
5000. kroner for strømmen?
EU har vedtatt fire energimarkeds-direktiver. Som tilknyttet EU gjennom EØS, har Norge innført tre av disse, mens det fjerde er på vent. Om Norge godtar også dette, vil vår kraftforsyning heretter bli styrt fra Slovenia, fra EUs energibyrå ACER, der Norge har null innflytelse.
Med utenlandskabler som allerede kan eksportere halvparten av norsk kraftproduksjon, kan våre vannmagasiner da bli tømt enda raskere av et energihungrig EU.
Strømprisene vil gå til himmels. Månedlige strømregninger på 5.000 kroner for oss her i Sør-Norge kan fort bli en realitet.
Et skifte fra fossil, «skitten» kraft til fornybar, «rein» kraft, er nødvendig om klimamål skal nås. Men det blir ikke noe grønt skifte her til lands når vi tvinges til å selge rein kraft og til erstatning må importere skitten kraft til en langt høyere pris. Det blir heller ikke noe grønt skifte av å transportere strøm som vi trenger selv, til utlandet.
At 10 % eller mer av strømmen forsvinner på grunn av lange overføringslinjer, er en ting. Langt verre er det at vi ender vi opp som råvareleverandør framfor å bruke overskuddskraft til å styrke eksisterende industri og til å bygge nye og miljøvennlige arbeidsplasser her hjemme.
Fra infrastruktur til spekulasjon
Hvordan klarte vi, i «gamle dager», å ha nok strøm og forutsigbare strømpriser til selvkost? Fordi rimelig strøm den gang ble betraktet som en nødvendighetsartikkel, som en del av landets infrastruktur, som en slags demokratisk rett. Da høyresiden for 30 år siden liberaliserte energimarkedet og gjorde strøm til en børsnotert handelsvare, begynte gullalderen for kraftprodusenter, strømselskaper, meglere, alskens «analytikere» og lobbyister. I 2016 hadde eksempelvis en av landets kraftbørsmeglere en årsinntekt på nær en milliard kroner.
EU-byråkrater eller egne folkevalgte?
Å kutte moms og elavgift – som nå foreslås – kan bety at folks strømregninger reduseres med 1/3. Bra, men ikke nok.
Vi må gå til problemets kjerne:
At vi mer og mer overlater styringa over norsk strøm, vårt arvesølv, til EUs byråkrater – fjernt fra norske tradisjoner, kultur og levemåte.
Motgiften er et Norge ut av EØS-avtalen, vekk med strømspekulanter og strøm til selvkost for normalhusholdningene.
For folk flest vil sånt bety strømregninger på godt under tusenlappen i måneden.
For industrien vil det bety fortsatt arbeidsplasser i kraftkrevende industri.
Med nasjonal kontroll, ikke EU-underkastelse gjennom EØS, er mulighetene store.
Også til å stille våre egne folkevalgte til ansvar for strømpriser, strømeksport og strømimport.
