Over 60 % av EUs «fornybare» energiproduksjon, bygger på brenning av biomasse (hovedsakelig pellets) til energiformål. Gjennom fornybardirektivet som ble revidert i 2018 definerer EU denne energikilden som 100 % karbonnøytral. Å regne bioenergi som en nullutslippskilde har imidlertid lite faglig hold.
Når EU slår fast at brenning av importert tremateriale er karbonnøytralt begrunnes det med at skogen alltids vil vokse opp igjen og bygge opp et nytt karbonlager. Problemet er at dette tar lang tid. Dersom det tar 100 år før skogen «når sine gamle høyder» vil hogst til bioenergiformål gjøre at man stifter en karbongjeld som tar nettopp 100 år å nedbetale. På kort sikt er utslippene fra brenning av biomasse til energiformål på nivå med verdens mest skitne energikilde, kull. Dette er ekskludert utslipp forbundet med hogging, oppdeling, tørking og transport av biomassen. Mens det kan ta over 17 år før den nyplantede skogens karbonbinding gjør at bioenergi kommer bedre ut enn kull, kan det ta nærmere 50 år før bioenergi kommer bedre ut enn gass. Da hjelper det lite at energikilden er karbonnøytral i et 100 års perspektiv. Klimakrisen haster, og den globale oppvarmingen vil ha trigget irreversible selvforsterkende mekanismer, som smelting av permafrost, før den nyplantede skogen har rukket å binde et nytt karbonlager. Da burde man heller prioritere tiltak som gir klimakutt her og nå. Dersom man skulle medregnet bioenergiutslipp i EUs klimaregnskap er det ikke åpenbart at EU har kuttet utslipp i det hele tatt siden 2013.
- Les klimarapporten «EUs klimapolitikk og konsekvensene den har for Norge»
Mens utslipp fra for eksempel olje telles på forbrukerens klimaregnskap telles utslipp fra brenning av biomasse hos produsenten, altså landet skogen er hogget i. Det vil si at så lenge man importerer biomassen man bruker til å lage energi så regner EU det som karbonnøytralt. At egen skog er regulert, samtidig som man vender et blindt øye til importert biomasse gjør at land kan kutte utslipp på papiret gjennom å la egen skog stå, og heller importere biomasse.
Mesteparten av biomassen som EU-landene i dag importerer (rundt 60 %) kommer fra USA som har trukket seg fra Paris-avtalen og dermed ikke er forpliktet til å verne om Co2-opptaket i landarealene sine. Dette har åpnet opp et klimapolitisk smutthull som EU-landene har benyttet seg grådig av. Blant værstingene er Danmark, Sverige og Litauen, som alle bruker enorme beløp på å subsidiere omleggingen. Desto mer landene baserer seg på importert biomasse desto bedre kommer de ut på EU sin oversikt over hvilke land som gjør hvor mye for fornybaromleggingen. Omfanget av importen av pellets til energiformål i EU har nesten tredoblet seg siden 2011. Selskaper i kvotepliktig sektor som bytter ut gass med bioenergi blir som følge av EUs fornybardirektiv fritatt fra krav om kvotekjøp.
EUs hundreårsperspektiv står i grell kontrast til en virkelighet hvor konsekvensene av klimakrisen rammer oss her og nå. EU valgte å ikke lytte til egne faginstanser, deriblant European Academies Science Advisory Council (EASAC), når de reviderte fornybardirektivet i 2018. Unionens plan for det kommende tiåret er fortsatt at brenning av pellets til energiformål skal utgjøre en stadig større del av Europas energimiks. Resultatet blir at EU vil fortsette å kunne presentere pene tall for egne klimagassutslipp, samtidig som de globale utslippene går til værs. EUs feilslåtte fornybarsatsning er en viktig påminnelse om at klimakrisen er en global, og ikke en regional krise. Den stopper ikke ved EUs yttergrense, selv om kommisjonen ser ut til å tro det.
- Kronikken har stått på trykk i Klassekampen.
