I EU-spagaten

Dersom Miljøpartiet De Grønne mener alvor med at Norge bør forplikte seg til et nasjonalt klimamål for norske utslipp, må de også legge om EU-politikken sin. Å være påkoblet EUs klimamål er uforenlig med en ambisiøs norsk målsetting for prosentvise kutt i egne nasjonal utslipp.

Også Hurdalsplattformens målsetting om å kutte Norges samlede utslipp fra både kvotepliktig- og ikke-kvotepliktig sektor med 55 prosent innen 2030 er i direkte konflikt med det som i dag er den gjeldende linja i norsk og europeisk klimapolitikk; at det ikke er så viktig i hvilke land kuttene skjer, så lenge de skjer.

Man kan litt forenklet si at det finnes to motstridende idéstrømninger knyttet til hvordan klimapolitikk kan utformes på en best mulig måte. På det ene ytterpunktet finner vi samfunnsøkonomer og mange av arkitektene bak Kyoto-rammeverket.

Ideen her er at kutt bør skje der man får mest kutt for pengene, selv om det innebærer at rike land, med liten tilgang på billige kutt (Norge inkludert) kan fortsette mer eller mindre som i dag.

På den andre siden finner man dem som mener at nasjonale utslippskutt er nødvendig. De som mener at også de rike landene har et ansvar for å gjøre noe med sine egne utslipp, selv om det koster. Mitt inntrykk er at Miljøpartiet De Grønne tilhører denne fløyen.

Når Une Bastholm tar til orde for at Norge skal rapportere inn nasjonale utslippsmål til Paris, skriver hun seg inn i klubben av «klimanasjonalister», som mener at Norge gjennom å gå foran i sin nasjonale klimapolitikk, kan vise at det er mulig å ta radikale grep for å kutte egne utslipp.

At Norge «samarbeider med EU om å nå klimamålene» er ikke bare passiviserende. Det lar oss samtidig framstå som mer ambisiøse enn vi faktisk er.

Men av disse to idéstrømningene er det den første som per i dag legger føringene for Norges klimamål. Norge og EUs klimamål under Paris-rammeverket bygger på en idé om kostnadseffektivitet innad i Europa. Når Espen Barth Eide sier at vi skal nå våre klimaforpliktelser «i samarbeid med EU», betyr det at EU under ett skal nå sine klimaforpliktelser. Norges bidrag i dette «samarbeidet» er i all hovedsak å fortsette å være en del av EUs klimarammeverk.

Norge kan la være å trappe opp sin klimainnsats fram mot 2030, nøye oss med de drøyt 20 prosentene OECD sier vi ligger an til å kutte og fortsatt kunne krysse av på at vi «nådde våre klimaforpliktelser i samarbeid med EU». De klimamålene vi er forpliktet til per i dag, stiller ikke primært krav til nasjonale utslippsnivå. For de kvotepliktige utslippene holder det at vi deltar i EUs kvotemarked. For de ikke-kvotepliktige utslippene har Norge fri adgang til å kjøpe seg ut av når vi kutter for lite, uten at dette bryter med klimamålene vi samarbeider med EU om.

At Norge «samarbeider med EU om å nå klimamålene» er ikke bare passiviserende. Det lar oss samtidig framstå som mer ambisiøse enn vi faktisk er. Samarbeidet gjør også at Norge får svekkede økonomiske insentiver for å gjennomføre klimatiltak.

Dersom vi gjennomfører et klimatiltak som kutter norske kvotepliktige utslipp, blir det frigjort klimakvoter på det europeiske markedet. Det øker de europeiske utslippene og nuller ut mesteparten av klimaeffekten fra tiltaket vårt. Og dersom vi legger oss i selen for å virkelig redusere Norges ikke-kvotepliktige utslipp, frigjør vi nasjonale utslippstillatelser (såkalte AEA-enheter), som kan kjøpes av andre stater.

Samarbeidet med EU fører til at flere av klimatiltakene vi gjennomfører bidrar til å flytte utslipp, heller enn å kutte.

Klimamålet som MDG forfekter, står dermed i direkte kontrast til klimamålet vi samarbeider med EU om.

Kommentaren stod på trykk i Klassekampen 4. mai.