Kamp om plastpolitikk

Nesten all plast som er produsert, fins fortsatt – enten som plastavfall i havet, som mikroplast i fiskemager og på middagstallerkene våre eller som kjemikalier med ukjente langtidsvirkninger.

Strømmen av TV-bilder har forhåpentligvis overbevist de fleste av oss om at vi holder på å drukne i plast. I hav og sjøer vil det i 2050 være mer plast enn fisk – målt i tonn – hvis produksjonen av plast fortsetter å øke slik som i dag.

Det er derfor vanskelig å forestille hvilken utfordring det er å redusere bruken av plast kraftig nok – og samtidig gjenbruke mest mulig av det som likevel produseres.

Når plastavfallet overvelder oss, er det to mulige svar. Plastavfallet kan samles og ryddes vekk – eller det kan produseres langt mindre plast enn i dag. Det siste krever at plasten erstattes av andre materialer og/eller at plast brukes i langt mindre omfang enn i dag.

Da miljøpolitikk etter mange harde kamper tvang seg fram som et aktverdig politisk formål, ble det store, men prinsipielle, målet at «den som skal betale, er forurenseren»: den som skaper et miljøproblem skal ta kostnadene med å bli kvitt problemet.

Det er langt fram til at plastprodusentene og de delene av næringskjeden som pådytter oss de enorme mengdene av plastprodukter, betaler det som trengs for å mestre alle miljøbelastningene ved plastavfallet.

For plastindustrien er det enklest å skyve ansvaret over på alle oss som sprer plastavfall ut i naturen og som gjør alt for lite for å rydde opp etter oss. Det er derfor helt naturlig at de som produserer plast og får oss til å bruke plast til hundrevis av formål, støtter alt som fins av frivillige innsamlingstiltak – og gjerne soler seg i glansen av all den frivillige innsatsen.

Det fins derfor to fortellinger knytta til plastproblemet. Den ene fortellingen handler om alt vi gjør – og kan gjøre – for å samle opp plasten etter oss. Den andre fortellingen handler om det som må gjøres for at det skal produseres og brukes mye, mye mindre plast

Jo mer plastproblemet oppfattes som overveldende mengder av plastsøppel og stadig mer oppfinnsomme måter å mobilisere til innsamling av plastsøppel, jo mer kan plastprodusentene håpe å gli unna negativ oppmerksomhet. Det er derfor bransjen sponser stadig mer omfattende initiativ til innsamling av slikt søppel.

Dette er ikke noe nytt. På 1970-tallet finansierte industribransjer i USA kampanjen «Keep America Beautiful». Titusener av velvillige sjeler gikk i gang med å plukke opp de boksene og flaskene som de samme bransjene hadde fått dem til å kjøpe.

I EU stiftes det nå stadig nye oppryddings-NGOer i nært samarbeid med plastindustrien. Eamonn Bates er en av nøkkelpersonene. Han er administrerende direktør I EBEPA og generalsekretær i Pack2go og i Serving Europa.

• EBEPA har til oppgave å «hjelpe klienter med å utvikle kommunikasjonsstrategier overfor EUs institusjoner».
• Pack2Go er et bransjeorgan for selskap «som tar seg av innpakning av hurtigmat i Europa».
• Serving Europa «skal fremme forståelsen for restauranter og 'coffee shop-kjeder' ved en utvida dialog med politikere og opinionsledere på europeisk nivå.»

Sjekk gjerne på Google hva dette trekløveret jobber med.

Pack2Go forteller at de i juli 2017 hadde flere høynivå-møter med EU-kommisjonen «for å diskutere EUs plaststrategi». På nettstedet deres fortelles det at det er medlemmene til Pack2Go som forsyner Europa med engangsprodukter av plast.

Det var derfor Pack2Go reagerte da Frankrike krevde at alle plasttallerkener og plastkopper skulle lages av biologisk materiale som kunne brytes ned raskt. Pack2Go ba EU-kommisjonen ta rettslige skritt mot Frankrike «for å krenke europeisk lov: Hvis den ikke vil, gjør vi det.» Ett av argumentene var at det franske kravet ville føre til mer slepphendt bruk og kast når en visste at engangsplast ville brytes ned.

Da EU-kommisjonen i 2011 tok ulike slag panteordninger opp til vurdering, beskylte Pack2Go EU-kommisjonen for å «drive heksejakt» mot plast og for å ha «en grunnleggende slagside mot bruk av engangs-innpakninger».

Seinere har Pack2Go gått mot en irsk lov som tok sikte på å forby engangsplast og å innføre panteordninger. Begrunnelsen var at det ville bryte med EUs innpakningsregler «og den frie flyten av varer».

I 2012 tok Pack2Go initiativet til å stifte «The Clean Europe Network» (CEN). Dette nettverket skal «forbedre avfallsmetodene i EU» ved å «samordne NGOer og offentlige myndigheter». Målet er stort nok: «Et søppelfritt Europa i 2030!» Generalsekretær er Eamonn Bates, mens EU-kommisjonen bidrar finansielt slik at CEN på nettsida si kan fortelle at nettverket har «sterk støtte fra EU-kommisjonen».

Rundt om i Europa skjedde mye av det samme. Da det i Flandern ble snakk om å innføre pant på bokser og flasker, oppsto det et samarbeidsorgan (Moolmakers) mellom det offentlige avfallsselskapet og et bransjeorgan der Coca Cola, Danone, Carrefour, Unilever og IKEA var blant de sentrale deltakerne. Mooimakers er finansiert av bransjen og er med i CEN.

Til tross for samarbeidet i Moolmarkers viste en undersøkelse fra mars 2017 at plastavfallet I Flandern hadde økt med 40 prosent etter 2012. Undersøkelsen ble forsøkt holdt hemmelig siden presset om å innføre panteordninger kunne bli uimotståelig dersom plastavfallet ikke gikk ned med 20 prosent innen 2022. Tilsvarende eksempler er dokumentert fra Nederland og Skottland.

EU-kommisjonen la i januar 2017 fram et forslag til en plaststrategi (Strategy on Plastics in a Circular Economy). Det utløste en intens lobbyvirksomhet fra plastbransjen. Det endelige forslaget til EUs plaststrategi ble presentert i januar 2018. (Mer om det i denne artikkelen)

Trykt i Klassekampen lørdag 7. juli 2018

Viktigste kilde:

• «Packaging lobby’s support for anti-litter groups deflects tougher solutions.» Corporateerope.org