EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har lansert en 'Green Deal' for klimaet.

Kan EU nå klimamålene?

I det europeiske klimaordskiftet hersker det alvorlig tvil om løftene i unionens storstilte ‘Green Deal’ virkelig kan oppfylles innenfor det EU som eksisterer per i dag, skriver Idar Helle.

Den europeiske union har satt seg som mål å bli ledestjernen internasjonalt i kampen for å få ned klimagassutslippene og unngå global temperaturøkning på mer enn 1,5 grader. Unionen er da også den eneste av de store økonomiske blokkene som har fått ned CO2-utslippene de siste årene. Dels skyldes dette nedlegging av gammel, forurensende industri, dels skyldes det økonomisk stagnasjon og lavere aktivitet. Fram mot 2030 tar EU sikte på å kutte 50 til 55 prosent utslipp CO2 sammenliknet med nivået i 1990. Kan unionen nå så ambisiøse mål på såpass kort tid?

Også for oss som står utenfor unionen, og av en rekke grunner ikke ønsker norsk EU-medlemskap, er det viktig om, og faktisk også til å håpe at, EU lykkes med kuttmålsetningene i klimapolitikken. Sammen med Kina, USA og India utgjør EU en av de fire store utslippsblokkene. Foreløpig er det bare sistnevnte som viser fnugg av vilje til tiltak for å få ned klimautslippene. En finner ikke meg blant dem som priser EU i tide og utide, men akkurat tillater jeg meg et aldri så lite «heia, heia»: De fleste som er opptatt av hvordan livene skal bli for dem som kommer etter oss, skjønner at uinnfridde klimamål i denne målestokken ikke er egnet for politisk skadefryd.

I det europeiske klimaordskiftet hersker det imidlertid alvorlig tvil om løftene i unionens storstilte ‘Green Deal’ virkelig kan oppfylles innenfor det EU som eksisterer per i dag. EU-kommisjonen i Brussel overtar slagordene og kravene til klimaaktivistene og miljøbevegelsen, hevdes det, samtidig som innholdet i disse kravene blir tømt for innhold. De grønne løftene fra Kommisjonen blir blant annet kritisert for manglende omfang, for en usunn sammenblanding av offentlig og privat investeringskapital, og for utilstrekkelig sosial bæreevne.

En av dem som målbærer denne kritikken er Yanis Varoufakis, tidligere gresk finansminister for Syriza og nå leder for ‘Democracy in Europe Movement 2025’. Varoufakis viser til at EUs ‘Green Deal’ forutsetter 100 milliarder euro i investeringer hvert år fram til 2030. Dette er astronomiske beløp som unionsbudsjettet rett og slett ikke har inndekning for. Desto verre at ikke engang et slikt investeringsnivå vil være tilstrekkelig. Kommisjonen har visstnok sjøl beregnet kostnadene for å få til 50 prosent klimagasskutt innen 2030 til å ligge 2,6 ganger høyere enn dette, altså til en kostnad på 260 milliarder euro hvert år. Ingen god start for den nye kommisjonspresidenten Ursula von der Leyen og hennes fagre grønne løfter i så fall, om ‘Green Deal’ både er håpløst underfinansiert og heller ikke i nærheten å innfri klimakuttmålene som er satt.

Også innholdet og virkemidlene i EUs klimaplan vekker bekymring. Ettersom drømmen om en europeisk føderalstat fortsetter å ha svak tilslutning hos europeiske velgere og hos nasjonale myndigheter, forblir det felles EU-budsjettet forholdsvis lite og begrenset. Samtidig er medlemslandenes statskasser slunkne etter mange års håndtering av bank- og gjeldskrise. Dette gjør at EUs investeringsplan for klimagasskutt legger opp til å finansiere kostnadene ved å tiltrekke seg privat investeringskapital. Innretningen bærer sannelig bumerket for vår tids kapitalisme: Investeringskapitalen inviteres inn til gunstige vilkår, mens det er de offentlige budsjettene på unions- og medlemsstatsnivå som kommer til å bære mye av den økonomiske risikoen. Som under finanskrisa i USA og Europa sist (2008-11), framstår dette som et nytt opplegg der investeringer, låneforhold og kapitalstrømmer vil være lukrative for private investorer og finanssektoren, mens offentlige budsjetter og i siste instans sivilbefolkningen i EU-landene vil stå atskillig mer utsatt til.

En annen type motsetning mellom kapitalinteresser og fastsatte klimamål finner en i EUs handelspolitikk. De nye handelsavtalene som EU inngår, setter inntjening og kommersielle foran miljøhensyn på akkurat samme måte som før.

Et eksempel er den nye frihandelsavtalen Ceta mellom Canada og EU. Der viser beregningene at den enkelte EU-borger i snitt ‘vil tjene’ 35 kroner på denne avtalen i året, mens prisen å betale i form av økte utslipp når transporten av varer og tjenester øker, vil være 2,88 millioner tonn CO2 i avtalens første femtenårsperiode 2020-35.   

Samtidig som EUs storstilte klimaplan nå sjøsettes, vil Kommisjonen og medlemsstatene også være like forpliktet overfor traktatene og det rigide økonomiske regelverket i unionen som før. Kjernen i dette kjenner vi gjennom finanskrisebegrepet ‘austerity’, altså en systematisk innstrammingspolitikk der lav rente, lav inflasjon, lavere skatter, lavt statsgjeldsnivå også fører med seg lavt økonomisk aktivitetsnivå, lav kjøpekraft og lavt sysselsettingsnivå (men ofte høy arbeidsløshet!).

Nå skal dette brått kombineres med svære offentlige klimainvesteringer som det foreløpig ikke finnes inndekning for. Yanis Varoufakis og DiEM 25 stiller et par gode spørsmål i denne anledning: Hvordan skal Kommisjonen klare å få på plass økonomiske overføringsmekanismer som hjelper når det virkelig drar seg til om klimakuttene som skal tas for regioner som er bygget omkring bruken av fossil energi, som i tyske Saarland, polske Silesia og flere regioner i Hellas og Spania? Og videre, hvordan skal en få arbeiderklassebefolkningene i land som Portugal og Hellas med på å bry seg om CO2-nivået i atmosfæren i 2050, når de lever i konstant bekymring for hvordan de skal klare seg økonomisk mot slutten av uka? Det er mange av oss som er med på tanken om å få naturen og klima tilbake i likevekt, men spørsmålet EU-kommisjonen og de supergrønne partiene i europeisk politikk bør stille seg, er om de tror et klimanøytralt EU og Europa er mulig å få til, uten at det samtidig kommer en politikk som sikrer økonomisk og sosial rettferdighet for befolkningen.

Noen vil mene at det er utidig å reise så sterk tvil om EUs ambisiøse grønne løfter, når unionen tross alt gjør et forsøk på å gå i front internasjonalt, i klar kontrast til hva eksempelvis regjeringen Solberg driver med. Det er en rimelig innvending. Samtidig kan vi ikke risikere at politikken for framtidas livsgrunnlag bygges på forhåpninger som ikke kan innfris. EU har med sin storstilte ‘Green Deal’ inngått et veddeløp med tida fram mot 2030 og 2050, og om veddemålet ikke kan vinnes, så trengs det et nytt og bedre forsøk.

Stort bilde i toppen: EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har lansert en 'Green Deal' for klimaet. (Foto: EU-parlamentet)

reLATERT

Se alle arrangementer

Oljemakta rår - litt til 

11. aug. 2020

Når oppdager de store investorene at satsing på fossil energi er en finansiell blindvei? 

Progressiv patriotisme?

15. juni 2020

Lidenskapsløs debatt om Norge og nasjonalisme er mer enn krevende, også i en krisetid. Kan man se for seg en slags progressiv patriotisme som alternativ til nærsynt nasjonalisme? 

Utsett brexitfrist kan koste 380 milliardar pund

12. juni 2020

Brexit-motstandarane vil bruke koronakrisa for å forlenge overgangsperioden før Storbritannia er heilt ute av EU. Ein ny rapport viser at forlenga overgang blir svært dyrt for britane. 

Se nettlanseringen av Vett 2-2020

11. juni 2020

Nå kan du se video av nettlanseringen av Vettheftet "Helt krise. EU og EØS i koronaens tid".

Mer eller mindre union?

10. juni 2020

Koronakrisen er ikke som andre kriser for EU. Det har betydning for unionens utvikling.

EU i stormens øye 

08. juni 2020

I essaysamlingen ‘New Old World’ fra 2007 leverte historikeren Perry Anderson en glimrende studie av Europas gamle stormakter og EU i spennet mellom øst og vest. Nå et dusin år seinere ser vi ‘den nye verden’ (USA) nærmest gå i oppløsning foran øynene på oss.

Vett 2 2020: Helt krise

03. juni 2020

EU og EØS i koronaens tid.

Korona-kamp på tvers av grenser

01. juni 2020

Korona-pandemien stiller land overfor utfordringer av enorm rekkevidde. Der hvor smitten slår til, må viktige deler av arbeidslivet stenges.

Fortsatt fri bevegelse

29. mai 2020

EUs frie arbeidsmarked og koronakrisa.

Fra eurokrise til koronakrise

28. mai 2020

Felles gjeld eller ikke felles gjeld? Det er EUs eksistensielle spørsmål. Djevelen ligger i detaljene.

15 år med neiflertall

25. mai 2020

I april passerte vi 15 år med nei-flertall på alle meningsmålinger der det norske folk er blitt spurt om de ville stemme for eller i mot norsk medlemskap i EU. Og nordmenn svarer stadig nei, uavhengig av hvem som spør.

Ole Kvadsheim skal utrede EUs klimapolitikk i sommer

15. mai 2020

Ole Kvadsheim er ansatt i et tidsbegrenset engasjement som utreder i Nei til EU.