EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har lansert en 'Green Deal' for klimaet.

Kan EU nå klimamålene?

I det europeiske klimaordskiftet hersker det alvorlig tvil om løftene i unionens storstilte ‘Green Deal’ virkelig kan oppfylles innenfor det EU som eksisterer per i dag, skriver Idar Helle.

Den europeiske union har satt seg som mål å bli ledestjernen internasjonalt i kampen for å få ned klimagassutslippene og unngå global temperaturøkning på mer enn 1,5 grader. Unionen er da også den eneste av de store økonomiske blokkene som har fått ned CO2-utslippene de siste årene. Dels skyldes dette nedlegging av gammel, forurensende industri, dels skyldes det økonomisk stagnasjon og lavere aktivitet. Fram mot 2030 tar EU sikte på å kutte 50 til 55 prosent utslipp CO2 sammenliknet med nivået i 1990. Kan unionen nå så ambisiøse mål på såpass kort tid?

Også for oss som står utenfor unionen, og av en rekke grunner ikke ønsker norsk EU-medlemskap, er det viktig om, og faktisk også til å håpe at, EU lykkes med kuttmålsetningene i klimapolitikken. Sammen med Kina, USA og India utgjør EU en av de fire store utslippsblokkene. Foreløpig er det bare sistnevnte som viser fnugg av vilje til tiltak for å få ned klimautslippene. En finner ikke meg blant dem som priser EU i tide og utide, men akkurat tillater jeg meg et aldri så lite «heia, heia»: De fleste som er opptatt av hvordan livene skal bli for dem som kommer etter oss, skjønner at uinnfridde klimamål i denne målestokken ikke er egnet for politisk skadefryd.

I det europeiske klimaordskiftet hersker det imidlertid alvorlig tvil om løftene i unionens storstilte ‘Green Deal’ virkelig kan oppfylles innenfor det EU som eksisterer per i dag. EU-kommisjonen i Brussel overtar slagordene og kravene til klimaaktivistene og miljøbevegelsen, hevdes det, samtidig som innholdet i disse kravene blir tømt for innhold. De grønne løftene fra Kommisjonen blir blant annet kritisert for manglende omfang, for en usunn sammenblanding av offentlig og privat investeringskapital, og for utilstrekkelig sosial bæreevne.

En av dem som målbærer denne kritikken er Yanis Varoufakis, tidligere gresk finansminister for Syriza og nå leder for ‘Democracy in Europe Movement 2025’. Varoufakis viser til at EUs ‘Green Deal’ forutsetter 100 milliarder euro i investeringer hvert år fram til 2030. Dette er astronomiske beløp som unionsbudsjettet rett og slett ikke har inndekning for. Desto verre at ikke engang et slikt investeringsnivå vil være tilstrekkelig. Kommisjonen har visstnok sjøl beregnet kostnadene for å få til 50 prosent klimagasskutt innen 2030 til å ligge 2,6 ganger høyere enn dette, altså til en kostnad på 260 milliarder euro hvert år. Ingen god start for den nye kommisjonspresidenten Ursula von der Leyen og hennes fagre grønne løfter i så fall, om ‘Green Deal’ både er håpløst underfinansiert og heller ikke i nærheten å innfri klimakuttmålene som er satt.

Også innholdet og virkemidlene i EUs klimaplan vekker bekymring. Ettersom drømmen om en europeisk føderalstat fortsetter å ha svak tilslutning hos europeiske velgere og hos nasjonale myndigheter, forblir det felles EU-budsjettet forholdsvis lite og begrenset. Samtidig er medlemslandenes statskasser slunkne etter mange års håndtering av bank- og gjeldskrise. Dette gjør at EUs investeringsplan for klimagasskutt legger opp til å finansiere kostnadene ved å tiltrekke seg privat investeringskapital. Innretningen bærer sannelig bumerket for vår tids kapitalisme: Investeringskapitalen inviteres inn til gunstige vilkår, mens det er de offentlige budsjettene på unions- og medlemsstatsnivå som kommer til å bære mye av den økonomiske risikoen. Som under finanskrisa i USA og Europa sist (2008-11), framstår dette som et nytt opplegg der investeringer, låneforhold og kapitalstrømmer vil være lukrative for private investorer og finanssektoren, mens offentlige budsjetter og i siste instans sivilbefolkningen i EU-landene vil stå atskillig mer utsatt til.

En annen type motsetning mellom kapitalinteresser og fastsatte klimamål finner en i EUs handelspolitikk. De nye handelsavtalene som EU inngår, setter inntjening og kommersielle foran miljøhensyn på akkurat samme måte som før.

Et eksempel er den nye frihandelsavtalen Ceta mellom Canada og EU. Der viser beregningene at den enkelte EU-borger i snitt ‘vil tjene’ 35 kroner på denne avtalen i året, mens prisen å betale i form av økte utslipp når transporten av varer og tjenester øker, vil være 2,88 millioner tonn CO2 i avtalens første femtenårsperiode 2020-35.   

Samtidig som EUs storstilte klimaplan nå sjøsettes, vil Kommisjonen og medlemsstatene også være like forpliktet overfor traktatene og det rigide økonomiske regelverket i unionen som før. Kjernen i dette kjenner vi gjennom finanskrisebegrepet ‘austerity’, altså en systematisk innstrammingspolitikk der lav rente, lav inflasjon, lavere skatter, lavt statsgjeldsnivå også fører med seg lavt økonomisk aktivitetsnivå, lav kjøpekraft og lavt sysselsettingsnivå (men ofte høy arbeidsløshet!).

Nå skal dette brått kombineres med svære offentlige klimainvesteringer som det foreløpig ikke finnes inndekning for. Yanis Varoufakis og DiEM 25 stiller et par gode spørsmål i denne anledning: Hvordan skal Kommisjonen klare å få på plass økonomiske overføringsmekanismer som hjelper når det virkelig drar seg til om klimakuttene som skal tas for regioner som er bygget omkring bruken av fossil energi, som i tyske Saarland, polske Silesia og flere regioner i Hellas og Spania? Og videre, hvordan skal en få arbeiderklassebefolkningene i land som Portugal og Hellas med på å bry seg om CO2-nivået i atmosfæren i 2050, når de lever i konstant bekymring for hvordan de skal klare seg økonomisk mot slutten av uka? Det er mange av oss som er med på tanken om å få naturen og klima tilbake i likevekt, men spørsmålet EU-kommisjonen og de supergrønne partiene i europeisk politikk bør stille seg, er om de tror et klimanøytralt EU og Europa er mulig å få til, uten at det samtidig kommer en politikk som sikrer økonomisk og sosial rettferdighet for befolkningen.

Noen vil mene at det er utidig å reise så sterk tvil om EUs ambisiøse grønne løfter, når unionen tross alt gjør et forsøk på å gå i front internasjonalt, i klar kontrast til hva eksempelvis regjeringen Solberg driver med. Det er en rimelig innvending. Samtidig kan vi ikke risikere at politikken for framtidas livsgrunnlag bygges på forhåpninger som ikke kan innfris. EU har med sin storstilte ‘Green Deal’ inngått et veddeløp med tida fram mot 2030 og 2050, og om veddemålet ikke kan vinnes, så trengs det et nytt og bedre forsøk.

Stort bilde i toppen: EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har lansert en 'Green Deal' for klimaet. (Foto: EU-parlamentet)

reLATERT

Se alle arrangementer

Vil ha hastevedtak om meldeplikt

27. mars 2020

Varsko her! Kommisjonen reiser forslaget om varslingsplikt på ny.

Nei til EU om EUs koronarespons i Dagsnytt 18

19. mars 2020

– Vi synes det er et paradoks at Italia ser ut til å ha fått mer hjelp fra Kina enn fra Brussel, sa Kathrine Kleveland i sendingen.

Storebror EU strammer grepet om «søster Afrika»

10. mars 2020

Tilgang til Afrikas ressurser er et «grønt» sikkerhetsspørsmål for EU. Unionen satser derfor hardt på et strategisk partnerskap med det afrikanske kontinentet.

– Skrinlegg NorthConnect nå!

09. mars 2020

Flere hundre tillitsvalgte stilte med 50 fagforeningsfaner foran Stortinget 9. mars med krav om at den omstridte NorthConnect-kabelen skrinlegges en gang for alle.

Kvinner i klimakrise

06. mars 2020

Klimakrisen rammer kvinner hardest, men kvinner og barn blir i mindre grad lyttet til når problemet beskrives og løsningene debatteres. Mange flere kvinner omkommer i naturkatastrofer, spesielt i utviklingsland.

Likestilling lønner seg

06. mars 2020

At kvinner og menn er likestilte på arbeidsmarkedet gjør ikke bare utslag i kvinners grad av frihet. Dette er også god samfunnsøkonomi. Derfor er det bekymringsverdig at sysselsettingsgapet mellom menn og kvinner i Europa øker.

Flere hjemløse i EUs indre marked

25. feb. 2020

Europeiske hjelpeorganisasjoner advarer om en økende krise for hjemløse, og mener EUs frie flyt forsterker problemene.

Bokomtale: Hjelp, vi er i EU

07. feb. 2020

Kunne denne boka like gjerne hatt tittelen: Hjelp, vi er i Frankrike? Dette spørsmålet dukka opp i tankane mine fleire gonger under lesinga av boka til Ingrid Grønli Åm.

Europas demokratiske utfordringer

05. feb. 2020

Demokratiet er truet over hele Europa, men etter Brexit står det på tryggere grunn i Storbritannia enn i mange av EUs kjerneland.

Ingen vei tilbake

31. jan. 2020

Da ble det altså slik. Storbritannia forlater EU. Wow.

– Respektér lokaldemokratiet, krever islandsk og norsk nei-bevegelse

24. jan. 2020

Heimssyn og Nei til EU forlanger at den islandske og norske regjering straks trekker tilbake sin henstilling til EU om å innskjerpe en meldeplikt som vil vingeklippe det lokale sjølstyret.

Regjeringen må bevare norske honningbiers helse

14. jan. 2020

Vi kan ikke godta at norske honningbiers helse, som er i verdensklasse, trues av nye EØS-regler som vil la EU-birøktere få komme med sine bier over Norges grenser.