Klima og kritiske råvarer

Verdens land og regioner er langt unna Parisavtalens mål om å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. EUs politikk er for eksempel vurdert som «utilstrekkelig» av Climateactiontracker.org. EUs klimapolitikk bærer preg av svak gjennomføringsevne, og EU er ikke i rute for å nå utslippsmålet i 2030. Snarere enn effektiv klimapolitikk, har mye av utslippskuttene siden 1990-tallet kommet som følge av avindustrialisering, import av biobrensel og lav økonomisk vekst. Mange av de øst-europeiske landene hadde redusert sine utslipp før de ble EU-medlemmer i 2004, på grunn av svekket økonomi etter murens fall. 

Våren 2023 har EU vedtatt store deler av klimapakken Fit for 55, med blant annet et skjerpet reduksjonsmål for kvotesystemet og innlemmelse av skipsfarten, et nytt kvotesystem for bygg og transport, karbontoll på import av kraftkrevende varer og økt krav til CO2-opptak i skog. Samtidig er det en rekke paradokser i EUs klimapolitikk, som svekker både troverdigheten og effekten av den. 

Fripass for privatfly 

På et rådsmøte for transportministrene 1. juni 2023 avviste EU-kommisjonen initiativet fra en håndfull medlemsland om å regulere bruken av privatfly. Det er kommisjonen som ene og alene avgjør hvilke nye lovforslag som kan fremmes i EU. 

En tidligere rapport fra organisasjonen Transport & Environment beregner at privatfly har 5 til 14 ganger større utslipp per passasjer enn ordinære flyavganger, og at privatfly er 50 ganger mer forurensende enn tog. Bruken av privatfly i Europa økte kraftig i 2022. 

Fra sivilsamfunnets organisasjoner er det reist krav om forbud mot privatfly når det finnes andre reisemåter, og innføring av betydelige avgifter på reisende og drivstoff. I fjor ble 572 806 private flyvninger registrert i Europa, så utslippene er ingen bagatell, selv om det er et fåtall personer som reiser på denne måten. Oppslutningen i befolkningen for klimatiltak henger sammen med om tiltakene oppleves som rettferdige. Et klimaamnesti for privatfly kan ha stor symboleffekt og styrte legitimiteten til klimapolitikken. 

Grønnmerking eller grønnvasking? 

Et annet paradoks er EU-kommisjonens oppdatering i april over «grønne investeringer». EUs taksonomi er en klassifiseringsordning som skal lede penger til investeringer som er blitt vurdert som bærekraftige. Kommisjonen har fått delegert myndighet til å oppdatere listen over verdige formål. Det vakte reaksjoner hos europeiske miljøorganisasjoner når kommisjonen la til både flytrafikk og skipsfart med fossilt brensel på listen. Transport & Environment har kalt dette «spikeren i kista for EUs taksonomi». Ifølge deres oversikt vil over 90 prosent av ordreboken til flyprodusenten Airbus være ansett som «grønn», og nesten en tredjedel av Ryanairs fremtidige flyflåte. 

Kommisjonen inkluderer også kontainer- og cruiseskip som er drevet på LNG (flytende naturgass). Selv om LNG knapt er bedre for klima enn tradisjonelle drivstoff når man tar hensyn til totale utslipp. Både flynæringen og skipsbransjen har jobbet intenst overfor kommisjonen for å bli grønnmerket, og innsatsen har gitt resultater. 

Mer gruvedrift i Nord-Europa 

I mars i år la EU-kommisjonen frem forslag til en forordning om «kritiske råvarer», som kommisjonen mener også skal tas inn i EØS-avtalen. Regelverket begrunnes både ut fra et økende råvarebehov og strategisk autonomi, altså at unionen skal gjøre seg mindre avhengig av land utenfor EU/EØS. Kommisjonen peker blant annet på at EU i dag henter 97 prosent av sin magnesium fra Kina, og er avhengig av særlig Kina for råvarer som kobber, litium og sjeldne jordarter. For å nå målene om fornybar energiproduksjon og elektriske biler, antas det for eksempel at EUs behov for sjeldne jordarter øker seks til syv ganger innen 2050. 

Et vesentlig element i forslaget er økt gruvedrift i Europa, og da særlig i nord. Kommisjonen ser store muligheter for å hente ut råvarer i medlemslandene Sverige og Finland, samt Norge og Grønland. Nordic Mining ved Førdefjorden og Nussirs kobbergruve ved Repparfjorden i Finnmark er da bare begynnelsen på en rekke gruveprosjekter med store naturinngrep, utslipp og nye konflikter med den samiske befolkningens rettigheter. 

Kritiseres for overforbruk 

Tilbake i 2008 tok EU-kommisjonen et såkalt råvareinitiativ, og i 2020 kom det en handlingsplan om kritiske råvarer. Dette er også et sentralt tema i EUs arktiske strategi fra 2021. Kommisjonen mener at det nå trengs mer bindende reguleringer og lovfestede målsetninger. Forordningen som nå er til behandling, setter flere mål som skal nås innen 2030. 10 prosent av råvarene skal komme fra utvinning i EU/EØS-landene, og 40 prosent av bearbeidingen skal skje her. 15 prosent av etterspørselen skal dekkes gjennom resirkulering. For hver strategisk råvare kan maksimalt 65 prosent importeres fra ett tredjeland. 

Behovet for råvarer til klimateknologien er opplagt, og det ikke mindre opplagt at det er gode grunner til å bli mer selvforsynt. Likevel er det flere problematiske sider ved kommisjonens forslag. Miljønettverket Friends of the Earth Europe, som Norges Naturvernforbund er tilsluttet, skriver at forordningen «klarer ikke å gjøre noe med et voldsomt overforbruk og sikre rettferdighet for lokalsamfunn som står overfor gruvedrift».

De mener EU-kommisjonen ensidig vektlegger forsyning gjennom finansiering av nye gruveprosjekter og økt leting både i EU og tredjeland. Tiltakene for resirkulering, gjenbruk og gjenvinning vurderes som utilstrekkelig. Friends of the Earth foreslår sterkere krav til at råvarene utvinnes fra søppelfyllinger og industriavfall. De mener videre at EUs grønne skifte ikke vil lykkes uten at veksten i etterspørsel etter disse råvarene bremses betydelig. Det vil si at det må gjøres tiltak som for eksempel reduserer energiforbruk og transportbehov. 

Hurtigbehandling av gruver 

Den foreslåtte forordningen pålegger medlemslandene å utarbeide nasjonale programmer for leting etter forekomster som kan utvinnes. Videre skal det lages en liste over strategiske prosjekter både i EU og i tredjeland. Det skal gå raskere å få tillatelse til gruver og annen utvinning, ikke ulikt den hurtigbehandlingen EU-kommisjonen fra før har foreslått for utbygging av vindkraft i REPowerEU-pakken. Dermed blir det vanskeligere for organisasjoner og berørte interesser å stanse eller påvirke et prosjekt. Kravene til konsekvensutredning blir også mer begrenset. Ikledd klimaretorikk foreslår EU-kommisjonen en dramatisk overkjøring av miljøfaglige hensyn og demokrati. 

Et nytt styrende organ skal etableres med én representant fra hvert EU-land samt én representant fra kommisjonen. Styret skal blant annet vurdere søknader for strategiske prosjekter og fremdriften i de nasjonale utvinningsprogrammene. Vedtak er ikke rettslig bindende, men dette minner mye om starten på enda et overnasjonalt EU-byrå. 

Norge leverer allerede mye silisium til EU, som er på listen over kritiske råvarer. EU ser for seg Norge som en stadig større råvareleverandør. Regjeringens plan for mineralutvinning på kontinentalsokkelen har møtt kraftig motbør både fra miljøbevegelsen og faglig hold på grunn av stort skadepotensial og mangel på kunnskap.

REPowerEU på gass 

EUs plan for å redusere avhengigheten av russisk energi – REPowerEU – øremerker 10 milliarder euro til infrastruktur for gass og LNG. Penger som i stedet kunne blitt brukt for eksempel til energisparetiltak i de mange av Europas husholdninger som sliter økonomisk med de høye energiprisene. 

Naturgass har bidratt til klimakutt i EU ved å erstatte kull, men med de skjerpede klimamålene er det nødvendig å utfase bruken av fossil gass. Når EU-kommisjonen likevel merker gassen som grønn, illustrerer dette en grunnleggende svakhet i EUs energi- og klimapolitikk: mangelen på ikke-fossil balansekraft. Selv etter 20 år med satsing på fornybar energi, mener EU det ikke er mulig å erstatte naturgass fra Russland med fornybar energi. 

Mye tyder på at fokuset på energisikkerhet og kostnader vil svekke klimapolitikken i EU. Utbyggingen av infrastruktur for å motta gass fra andre enn Russland vil «binde» EU til fossil energi i flere tiår. Situasjonen byr på flere dilemmaer og paradokser. Import av amerikansk LNG basert på skifergass øker karbonavtrykket betydelig i forhold til russisk naturgass i rør. Samtidig lager EU avtaler om gassimport fra flere undertrykkende regimer, deriblant Qatar og Israel. 

EU-kommisjonen legger samtidig til rette for storstilt import av hydrogen fra Nord-Afrika. Pascoe Sabido fra Corporate Europe Observatory og Chloé Mikolajczak i Fossil Free Politics beskriver i en artikkel i Social Europe fremstøtet for «nykolonialistisk ressursovertagelse». De argumenterer overbevisende for at hydrogenøkonomien slik den bygges opp i EU, er en type grønnvasking som gjør at fossil gass vil bestå. EUs importplaner for hydrogen vil dessuten trekke fornybar energi vekk fra lokale behov i de afrikanske landene og lokale klimamål. 

Noter 

• «Insufficient», 08.06.23
• «Private jets: can the super-rich supercharge zero-emission aviation?», 27.05.21 
• «Polluting planes and ships get green investment label from EU», 06.04.23
• «European Critical Raw Materials Act», 16.03.23
• «The EU’s new Critical Raw Materials Regulation fails to tackle rampant
• overconsumption and deliver justice for communities facing mining», 16.03.23 
• «Regjeringen vil utvinne mineraler på havbunnen: Forskere frykter store miljøkonsekvenser», 03.07.23
• «EU hydrogen targets—a neo-colonial resource grab», 24.05.22

Stort bilde i toppen: «Grønn» kolonialisme: Et vesentlig element i forslaget til EU-forordning om «kritiske råvarer» er økt gruvedrift i Europa, og da særlig i nord. EU ser store muligheter for å hente ut råvarer i medlemslandene Sverige og Finland, samt Norge og Grønland. Gruvedriften kan ramme natur, miljø og samiske interesser. Bildet viser Greta Thunberg som protesterer sammen med lokale aktivister mot et gruveprosjekt i Gállok i Nord-Sverige. (Foto: Greta Thunberg på Twitter/X)