Det er flere urovekkende tegn til handlingslammelse i EUs klimapolitikk.
Revisjonsretten i Luxembourg er en av de minste av EUs syv institusjoner, men har en stor oppgave med å etterse finansene i unionen, både inntektene og pengebruken. Foruten revisjon av EUs årlige budsjett, som i 2022 er 167,8 milliarder euro, leverer revisjonsretten rapporter på ulike sektorer. 30. mai ble det fremlagt en slik spesialrapport om klima, med et skarpt og oppsiktsvekkende innhold: EU-kommisjonen har kraftig overdrevet hvor mye midler EU bruker på klimatiltak. Ifølge revisjonsretten er EU langt unna sine egne vedtatte mål.
Rapporten, med den prosaiske tittelen «Climate spending in the 2014–2020 EU budget. Not as high as reported», har tre hovedkonklusjoner:
- Rapporterte kostnader er ikke alltid relevante som klimatiltak.
- Alt i alt er rapporteringen om klimakostnader upålitelig.
- Det forventes få forbedringer i rapporteringen for neste syvårsperiode, 2021–2027.
Bakteppet for revisjonen er at EU forpliktet seg til å bruke 20 prosent av budsjettet for 2014–2020 på klimatiltak. EU-kommisjonen rapporterte i fjor at målet var nådd ved at 216 milliarder euro (20,1 prosent) var brukt på klimarelevante tiltak. For 2021–2027 er målet økt til 30 prosent.
Revisjonsretten tallfester at kommisjonen har overvurdert klimamidlene med minst 72 milliarder euro. Det betyr at rundt 13 prosent av budsjettet ble brukt til klimatiltak, langt under målet på 20 prosent. EU-kommisjonen har særlig overvurdert klimaeffekten av tiltak i EUs landbruksbudsjett, samt investeringer i transport, elektrifisering og biomasse. Kommisjonens egen rapportering beskrives som «inkonsistent», fordi den bare vektla de mulige positive virkningene av tiltak uten å kartlegge de negative effektene og vurdere det samlede bidraget til EUs klimamål.
EU-kommisjonen har kategorisk avvist kritikken, og står fast på at 20 prosentmålet er nådd. Ifølge kommisjonen er deres egen metodikk «solid og pålitelig presis» (Euractiv.com 30.05.22). Arrogansen lover ikke godt for en styrket gjennomføringsevne i klimapolitikken.
Etter at EU lanserte sin Green Deal og den relativt ambisiøse klimapakken Fit for 55, ser vi nå flere tegn til handlingslammelse i EUs klimapolitikk. Forrige onsdag sporet viktige deler av Fit for 55 av under behandlingen i EU-parlamentet. Etter månedslange forhandlinger om klimakvotesystemet, ville sosialdemokratene ikke være med på en videre utvanning av utslippsmålene og gratis utslippskvoter. Dermed oppsto det en uvanlig flertallsallianse mellom venstresiden og ytre høyre, som generelt er skeptisk til klimapolitikken. Sammen med forslagene om karbongrenseskatt og det sosiale klimafondet, ble kvotesystemet sendt tilbake til ny komitebehandling. Dette forsinker oppfølgingen av Fit for 55.
Det ligger dessuten an til en konflikt mellom EUs sentrale institusjoner om naturgass og atomkraft skal anses som bærekraftige investeringer. EU-kommisjonen har gitt begge godkjentstemplet i den såkalte taksonomien, som er en merkeordning for å lede kapital til prosjekter som kutter klimautslipp. EU-parlamentets komiteer for miljø og finans støttet på tirsdag et forslag om å stanse EU-kommisjonens kvalifisering. Tydelige komiteuttalelser blir ofte moderert når saker kommer til plenumsbehandling, så det gjenstår å se hvor tilspisset konflikten blir når EU-parlamentet skal gjøre vedtak i juli.
En av arkitektene bak å få naturgass med på EUs liste over grønne investeringer er bransjeorganisasjonen Eurogas, som deltar i flere av kommisjonens ekspertgrupper. Eurogas har også vært sentral når EUs plan for å redusere avhengigheten av russisk energi – REPowerEU – øremerker 10 milliarder euro til infrastruktur for gass og LNG. Penger som i stedet kunne blitt brukt for eksempel til energisparetiltak i de mange av Europas husholdninger som sliter økonomisk med de høye energiprisene.
Naturgass har bidratt til klimakutt i EU ved å erstatte kull, men med de skjerpede klimamålene er det nødvendig å utfase bruken av fossil gass. Når EU-kommisjonen likevel merker gassen som grønn, illustrerer dette en grunnleggende svakhet i EUs energi- og klimapolitikk: mangelen på ikke-fossil balansekraft. Selv etter 20 år med satsing på fornybar energi, mener EU det ikke er mulig å erstatte naturgass fra Russland med fornybar energi.
For Norge er EUs gassavhengighet økonomisk lukrativ, med ekstreme marginer på eksporten, men kan forsinke en ønsket omstilling av vårt eget næringsliv. For EU er det en nærmest eksistensiell kamp for å sikre tilstrekkelig med energi og dempe priskrisen. Mye tyder på at fokuset på energisikkerhet og kostnader vil svekke klimapolitikken. Utbyggingen av infrastruktur for å motta gass fra andre enn Russland vil «binde» EU til fossil energi i flere tiår. Situasjonen byr på flere dilemmaer og paradokser. Import av amerikansk LNG basert på skifergass øker karbonavtrykket betydelig i forhold til russisk naturgass i rør. Samtidig lager EU avtaler om gassimport fra flere svært undertrykkende regimer, deriblant Israel.
EU-kommisjonen omfavner nå hydrogen som fremtidens «rene» drivstoff, og legger til rette for storstilt import fra Nord-Afrika. Pascoe Sabido fra Corporate Europe Observatory og Chloé Mikolajczak i Fossil Free Politics beskriver i en artikkel i Social Europe fremstøtet for «nykolonialistisk ressursovertagelse» (24.05.22). De argumenterer overbevisende for at hydrogenøkonomien slik den bygges opp, er en type grønnvasking som gjør at fossil gass vil bestå. EUs importplaner for hydrogen vil dessuten trekke fornybar energi vekk fra lokale behov i de afrikanske landene og lokale klimamål.
Alternativet til denne politikken ligger oppe i dagen: Energiøkonomisering i husholdningene og industri bør prioriteres, der befolkningen deltar og støtter opp om det grønne skiftet gjennom energisparende tiltak. Vi bør energieffektivisere vannkraftverk, redusere forbruk av jordens ressurser og bygge ut desentraliserte energisystemer, for eksempel kortreist energi som jordvarme og varmepumper. Denne tilnærmingen reduserer behov for strømnettutbygging, den sparer verdifull balansekraft, den sparer natur – og den går imot EUs grenseløse vekstfilosofi.
Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 18. juni 2022.
Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 18. juni 2022.
