Omstridte boligkrav

Bygningsenergidirektivet (EPBD) ble første gang revidert i 2010 under navnet bygningsenergidirektiv II. I 2018 vedtok EU nok en revisjon, (EU) 2018/844 som trådte i kraft i 2020. Endringsdirektivet er del av EUs fjerde energipakke (Ren energi-pakka). I desember 2021 lanserte EU-kommisjonen nok et revidert direktiv for bygningers energiytelse (2021/802) som skal erstatte bygningsenergidirektiv II.

Ingen av disse er foreløpig innlemmet i EØS-avtalen. Bygningsenergidirektiv II ble vedtatt i EØS-komiteen 29. april 2022, men har ikke trådt i kraft ennå i påvente av nasjonal godkjennelse. Island har fått et midlertidig unntak fra direktivet. Dette er begrunnet i at Island har en ganske ny bygningsmasse og at nesten all oppvarming kommer fra lokal fornybar energi. EØS-komiteens vedtak presiserer at unntaket ikke fritar Island når direktivet med revisjonene fra 2018 skal innføres.

2018-revisjonen og EU-kommisjonens nye forslag inneholder en rekke tillegg til bygningsdirektiv II. Blant annet krav til tekniske installasjoner i nybygg for oppvarming, kjøleanlegg, ventilasjon, tappevann, belysning og ladeplasser for elbiler. Kommisjonen har utstrakte fullmakter til å vedta delegerte rettsakter til utfylling av direktivet. Denne delegerte fullmakten gjelder inntil EU-parlamentet eller Rådet trekker den tilbake (artikkel 23 i endringsdirektiv 2018/844).

Deler av innholdet i energieffektiviseringsdirektivet er flytta over til bygningsenergidirektivet.

Mål om karbonfri bygningsmasse – men smutthull for gasskjeler

Kommisjonens nye forslag til bygningsenergidirektiv er en del av EUs klimapakke «Fit for 55». Krava som stilles opp inngår i en langsiktig strategi for rehabilitering av alle bygninger, der målet er å gjøre bygningsmassen energieffektiv og karbonfri i 2050. Et veikart konkretiserer tiltak og målbare indikatorer for fremdrift med milepæler i 2030, 2040 og 2050.

Direktivet legger opp til at de 15 prosent dårligste bygningene som skal utgjøre
energiklasse G, skal oppgraderes innen 2030.

Det hele er en trinnvis prosess. I kommisjonens forslag skal alle offentlig eide bygg, og alle yrkesbygg, ha oppnådd minst energimerke F i 2027 og E i 2030. Boligbygg skal oppnå energimerke F og E innen henholdsvis 2030 og 2033. Det ligger an til at EU-parlamentet vil skjerpe kravene til offentlige bygg og yrkesbygg ett hakk, slik at alle må innfri energimerke E i 2027 og D i 2030. På den andre siden vil EU-parlamentet trolig åpne for at bygningene kan varmes på gasskjeler fram til 2035 (og 2040 med kommisjonens godkjennelse), og anlegg som ikke kun bruker fossilt brensel (hybrid) skal ikke ha krav om utfasing. Den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC er bekymret for at dette vil være et smutthull for fortsatt fossilt brensel. EU-parlamentet skal behandle saken i plenum i mars.

Medlemslandene i rådet må også godkjenne et endelig vedtak. Italia er et av EU-landene som er særlig bekymret for renoveringskravene, ettersom landet har en stor og gammel bygningsmasse.

Forslagets artikkel 10 innfører et renoveringspass som skal inneholde en handlingsplan for trinnvis rehabilitering av en bygning. Etter forslaget skal Kommisjonen innen 31. desember 2023 vedta delegerte rettsakter som presiserer innholdet i renoveringspasset. Medlemsstatene har ett år på seg til å etablere nasjonale ordninger for passet.

Direktivet setter dessuten krav om at nye bygninger skal være nullutslippsbygg. I kommisjonens forslag er kravet innen 2030 for offentlige bygninger og 2027 for andre. Det ligger an til at EU-parlamentet skjerper dette til hhv. 2028 og 2026.

Energieffektivitet og «sårbare husstander»

Når byggeprosessen tas med, står bygninger for over en tredjedel av det totale globale energiforbruket og nesten 40 prosent av direkte og indirekte CO2-utslipp. Betong er en versting. Det er innlysende at det er store innsparinger å hente på mer effektive varme- og ventilasjonssystemer, isolasjon og miljøvennlig materialbruk.

Samtidig betyr de oppstilte krava fordyring av nye industri- og boligbygg. Såkalt sirkulær betong reduserer CO2-utslippene ved å basere seg på gjenbruk av betong, men den er dyrere å framstille.

Kostnadene som påløper for eiere av eksisterende bygninger og boliger er antakelig den største utfordringen. Boligene med dårligst energieffektivitet eies ofte av folk med dårligst råd. Renovering av utleieboliger vil normalt bety økt husleie. Selv om tiltakene reduserer energikostnadene, kan nedbetalingstiden være lang og ikke alle tiltak er økonomisk lønnsomme.

Kostnadene som påløper for eiere av eksisterende bygninger og boliger er antakelig den største utfordringen

EU innser at de tekniske krava særlig vil ramme såkalte sårbare husstander som lever i energifattigdom. «Sårbare husstander» inkluderer også husstander fra lavere middelklasse som er særlig utsatt for høye energikostnader, poengteres det.

Derfor foreslås at medlemslanda fremover må sørge for passende finansiering, bistand og andre mekanismer «for å motvirke markedsbarrierer og stimulere til nødvendige energirerehabiliteringer i tråd med handlingsplanene for rehabilitering», som det heter i departementets EØS-notat. Teknisk rådgivning, lån til energieffektiv bygningsrehabilitering, og andre finansielle virkemidler inngår.

200 000 eneboliger og tomannsboliger må oppgraderes

«Hensikten med EPBD er god – å få ned energikosten per bolig. Men hovedutfordringen er som vi har pekt på flere ganger at dette vil koste mye for norske boligeiere», skriver boligeiernes interesseorganisasjon Huseierne i en høringsuttalelse.

Helt uavhengig av energieffektiviseringstiltak øker bokostnadene med 16 prosent til 178.000 kroner i snitt sammenlignet med i fjor, ifølge Huseierne. Det er særlig høye strømpriser, økte kommunale avgifter og renteøkningene som trekker opp, viser prognosene i Bokostnadsindeksen. I gjennomsnitt er det snakk om 2000 kroner ekstra i måneden.

Huseierne er positive til energieffektivisering, men motsetter seg hastverket bygningsenergidirektivet legger opp til. De beregner at rundt 200 000 eneboliger og tomannsboliger må oppgraderes innen 2030 med kommisjonens forslag. I sin høringsuttalelse skriver de blant annet:

«I Norge vil kravene til oppgradering av boliger være mer omfattende enn for resten av Europa, siden norske bygninger trenger kraftig isolasjon på grunn av klimaet. Dette vil gjøre energieffektivisering dyrere for boligeierne, i og med at man skal etterisolere hele bygningsskallet, bytte vinduer og dører og for eksempel installere varmepumpe, batterier og solceller. Kostnaden for disse omfattende tiltakene vil fort være fra 400.000 kroner per bolig, og for mange vesentlig mer.»

Hvordan unngå at bokostnadene skyter i været?

Nei til EU påpeker i strategidokumentet om klimapolitikk at «energiøkonomisering i husholdningene og industri bør prioriteres der hele befolkningen deltar og støtter opp om det grønne skiftet gjennom energibesparende tiltak». Dette omfatter både energisparing, effektivisering og utnyttelse av kortreist energi som jordvarme og varmepumper. Denne tilnærmingen «reduserer behov for strømnettutbygging, den sparer verdifull balansekraft, den sparer natur, og den går imot EUs grenseløse vekstfilosofi», heter det i dokumentet.

Langt de fleste er nok enige i at ENØK-tiltak er viktig for å redusere energiforbruk og kutte klimautslipp. Mer omstridt er det hvilket tempo tiltakene skal ha og hvordan de skal finansieres. Hensynet til oppslutning om tiltakene og at enkelte ikke skal oppleve at bokostnadene skyter i været, kan tale for at det offentlige bidrar i stor grad med midler når det skal gjøres omfattende renovering av bygningsmassen i Norge. Når tiltakene øker boligverdien, bør det også vurderes hvordan de som ikke eier egen bolig skal nyte godt av dette.

Store forskjeller mellom landene når det gjelder både bygningsmasse og klima

Det er store forskjeller mellom landene når det gjelder både bygningsmasse og klima. Dette gjør det krevende å utvikle én standard for hele EU/EØS-området som er optimal for de enkelte land og regioner. Når kommisjonens forslag til endringer i bygningsenergidirektivet er såpass omstridt i EU, så er forskjeller mellom landene en av hovedgrunnene til det.

Regelverket legger stor vekt på solcellepaneler som tiltak for å nå målet om hus som er fossilfrie. Solcellepaneler kan store deler av året levere et viktig strømbidrag, men det er en utfordring at panelene er væravhengig og fører til økte effektvariasjoner i el-nettet, og dermed økt behov for regulerbar grunnlast (i Norge vannkraft) og behov for større overføringskapasitet i el-nettet. Uten en god teknisk løsning på dette vil el-nettet blir mer ustabilt. Bygningsisolasjon, varmepumpe og jordvarme er derimot mer stabile tiltak som reduserer behovet for regulerbar grunnlast i nettet. Dette understreker betydningen av at tiltak for å redusere energiforbruket i norske bygg og hjem er tilpasset lokale forhold.

Som Energikommisjonen skriver i sin rapport: «Energieffektivisering kan være lønnsom for sluttbruker, men den kan også være ulønnsom. Ved energisparing kan det være aktuelt å redusere komfort og produksjon.» (NOU 2023:3)

I stedet for å innføre det reviderte bygningsenergidirektivet i EØS-avtalen, når det er vedtatt i EU, kan man velge å innføre et mer tilpasset norsk regelverk. Da kan man bruke de mest egnede delene av EU-direktivet, samtidig som man skjermer folk mot økte bokostnader. Dette vil forutsette at man forhandler med EU om unntak fra direktivet eller bruker vetoretten i EØS.

Stort bilde i toppen: "Dårlig isolert hus". Fotograf: Birger Areklett. CC-lisens. Rettighetshaver: Samfoto, leverandør NTB Scanpix.