Regjeringens jernbaneforslag undergraver EØS-avtalens dobbeltspor

Ved enhver anledning forsikrer regjeringspartiene om at de vil slå ring om EØS-avtalen. Det burde logisk bety at de også vil slå ring om to-pilarsystemet og suverenitetsvernet som ligger til grunn for avtalen. Det hører vi imidlertid lite om. Sannheten er at samme regjering gjør alt den kan for å undergrave avtalens forutsetninger og legitimitet.

Det mest ekstreme eksemplet så langt, er at regjeringen nå ber Stortinget samtykke til å overføre myndighet over jernbanesektoren direkte til EUs jernbanebyrå, EU-kommisjonen og EU-domstolen. Det skal skje ved å sette til side vår egen EFTA-pilar i EØS-systemet og dermed binde norsk jernbaneforvaltning direkte til EU-pilaren.

Som for å understreke at forslaget ikke er et utslag av bevisstløshet i gjerningsøyeblikket, vedgår Samferdselsdepartementet i sin Lov- og samtykkeproposisjon om innføring av EUs fjerde jernbanepakke at forslaget innebærer et brudd med to-pilarsystemet. Departementet kaller det intet mindre enn en «nyskaping i EØS-retten» når avtalens dobbeltspor innsnevres og penses inn på EUs enkeltspor.

Ved å blokkere EFTA-sporet med denne «nyskapingen», fratas Stortinget sin selvskrevne rett til å velge å behandle EUs fjerde jernbanepakke etter Grl. § 115, som den suverenitetsavståelsen dette er.

Flere fremstående jurister og statsvitere, blant dem professorene Eivind Smith, Hans Petter Graver, Christoffer Conrad Eriksen og statsviter Oddvar Eriksen har pekt på regjeringens konstitusjonelle krumspring i en rekke saker som omhandler myndighetsoverføring til EU og EU-byråer. Stortinget har samtykket i å overføre myndighet basert på en juridisk svært omstridt lære om «lite inngripende» myndighetsoverføring, med tvilsom hjemmel i Grunnloven § 26.2 – gjennom tidens løp forsvart som «sikker konstitusjonell praksis». Denne paragrafen krever bare alminnelig flertall for «traktater om særlig viktige saker», i motsetning til § 115 som fordrer at ¾ av stortingsrepresentantene sier ja ved overføring av «råderett» til «en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet». § 26 sier strengt tatt ingenting om direkte overføring av myndighet, men har i en årrekke vært flere regjeringers foretrukne valg, grunngitt med det notoriske og svært skjønnsmessige argumentet om «lite inngripende».

EØS-avtalen har som eksplisitt utgangspunkt at EFTA-statene ikke skal overgi myndighet direkte til EU-organer. Det er så å si avtalens eksistensgrunnlag.

Norge er som kjent ikke tilsluttet EU. Etter dagens Grunnlov kan Norge følgelig ikke avgi slik råderett til Den europeiske union. Derimot er Norge medlem av frihandelsforbundet EFTA og EFTA-pilaren i EØS. Følgelig kan Stortinget avgi myndighet til EFTA-institusjonene som håndhever EØS-regelverket EU og EØS/EFTA er blitt enige om, etter godkjenning i de nasjonale parlamentene i EFTA-statene. I praksis vil det si overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen.

Det er dette som har blitt gjort når det gjelder norsk tilslutning til for eksempel EUs finansbyråer. Formelt sett har Stortinget dermed fulgt EØS-avtalens intensjon.

EØS-avtalen har nemlig som eksplisitt utgangspunkt at EFTA-statene ikke skal overgi myndighet direkte til EU-organer. Dette er så å si EØS-avtalens sjel og eksistensgrunnlag.  Eventuell myndighetsoverføring skal skje via EFTA-organene i EØS-systemet, aldri direkte til EU-organer. Nettopp dette er bakgrunnen for den kompliserte EØS-konstruksjonen med to separate søyler, og hele hensikten med EØS-avtalen som noe kvalitativt annet enn EU-medlemskap. Stadig nye EU-byråer med overnasjonalt forvaltningsansvar kompliserer disse dobbeltmekanismene. EU-byråene blir nå brukt som brekkstang for å underminere hele EØS-byggverket. Kan EØS-avtalen da i det lange løp la seg forsvare?

Et stabilt flertall på to tredjedeler av det norske folk sier et klart nei til norsk EU-medlemskap, og holder dermed fast ved folkets nei i 1972 og 1994. Samtidig har EØS-avtalen fremdeles solid oppslutning selv om skepsisen er økende, ikke minst som følge av de alvorlige konsekvensene avtalen har for norsk arbeidsliv.

Dette kan vanskelig tolkes på annen måte enn at folkeflertallet per i dag ser på EØS-avtalen som noe grunnleggende forskjellig fra et uønsket EU-medlemskap, og som et troverdig vern av norsk suverenitet.

Suverenitetsvernet var i sin tid et hovedargument for EØS-avtalen

Ved siden av unntakene for bl.a. landbruk, fisk, forsvar og vår egen valuta, var suverenitetsvernet (to-pilarsystemet og vetoretten) hovedargument for EØS-avtalen som et varig og stabilt alternativ til EU-medlemskap. Helt siden 1992 har dette vært grunnlaget for EØS-avtalen som såkalt «nasjonalt kompromiss».

De som ser på EØS-avtalen som et varig alternativ og vern mot EU-medlemskap må nå kjenne sin besøkelsestid og danne kringvern. Også vi som mener at Norge ikke er tjent med EØS-avtalen, vil stå skulder ved skulder med EØS-tilhengere som oppriktig ønsker å forsvare to-pilarsystemet med vetoretten og suverenitetsvernet som avtalen var ment å garantere.

Debattinnlegg i Aftenposten 16. oktober 2020, trykt i papirutgaven 19. oktober.

Stort bilde i toppen: Oslo S. (CC Jechstra)