Tog-Norge venter i spenning på at ei ny regjering sender EUs jernbanepakke i retur. Nei til EU har rutetabellen klar, i tilfelle Arbeiderpartiet eller Senterpartiet er usikre på hvilket spor de skal velge.
– Vi vil prøve alle muligheter for å hindre implementering av jernbanepakka i Norge, sa Sverre Myrli på vegne av Arbeiderpartiet da fem rødgrønne partier møttes til debatt om temaet i Oslo 9. september. To uker seinere vedtok EØS-komiteen å innlemme «pakka» i EØS-avtalen. Men den er formelt ennå ikke del av avtalen. Og det som tas inn i EØS-avtalen kan også tas ut.
Ti års galgenfrist innfrir ikke valgløftene
Fremdeles er det mulig å hindre en implementering som Ap, SP, SV, Rødt og MDG alle har sagt tydelig nei til. Det å trøste seg med direktivets overgangsregler, som fram til 2023 gir anledning til direktetildeling i ti år framover, er noe helt annet enn å stanse innføring av EU-regelverket i Norge.
«EØS-komiteen skal særlig bestrebe seg på å finne frem til en gjensidig godtagbar løsning dersom det oppstår et alvorlig problem på et område som i EFTA-statene hører inn under den lovgivende myndighets kompetanse.» (Art. 102)
EØS-avtalen står på ingen måte «i fare» bare fordi Norge vil ha saken gjenopptatt. Ei ny regjering kan trygt påberope seg avtalens ordlyd: «EØS-komiteen skal særlig bestrebe seg på å finne frem til en gjensidig godtagbar løsning dersom det oppstår et alvorlig problem på et område som i EFTA-statene hører inn under den lovgivende myndighets kompetanse.» (Art. 102)
Tvungen anbudsutsetting og direkte myndighetsoverføring til EU skaper opplagt alvorlige problemer fordi dette setter den lovgivende myndighet, dvs. Stortinget, ut av spill.
Inn og ut av EØS-avtalen
Som flere jurister bekrefter, er det fullt mulig å ta direktiver ut av EØS-avtalen. Dette skjer da også fortløpende. En av de opprinnelige seks rettsaktene i EUs fjerde jernbanepakke handler for eksempel om å annullere en tidligere forordning.
Neste møte i EØS-komiteen er 29. oktober. Juridisk er det tvilsomt om vetoretten fortsatt kan brukes når Norge på møtet 24. september ga aksept uten forbehold, selv om Liechtenstein fremdeles ikke har gitt sin formelle godkjenning og jernbanepakka dermed ennå ikke er blitt en del av i EØS-avtalen. Under alle omstendigheter gir EØS-avtalen Norge rett til å kreve nye forhandlinger i EØS-komiteen om å ta hele eller deler av jernbanepakka ut av avtalen. Hensikten med slike forhandlinger er å få unntak og tilpasninger som er akseptable for Norge slik at EØS-avtalen kan fortsette å virke tilfredsstillende for alle parter, som det heter. Liechtenstein har allerede fått inn slike forbehold i avtaleteksten, men det er fortsatt uvisst om nasjonalforsamlinga der mener det er godt nok.
Norge har gode kort på handa
Norge har særdeles gode kort på handa overfor EØS-partnerne.
- Den direkte myndighetsoverføringen til EU-organer bryter med EØS-avtalens grunnprinsipper og dens strukturer, hvilket også blir innrømmet i EØS-vedtaket.
- EØS-komiteens forhasta vedtak ignorerte de norske velgerne og kan bringe EØS-avtalen ytterligere i miskreditt.
- EØS-relevansen er diskutabel, siden to av tre EFTA-land ikke har egen jernbane (partiell relevans).
- En rekke direktiver som allerede er innlemmet i EØS-avtalen inneholder nasjonale unntak og felleserklæringer fra EFTA-statene.
- For alle praktiske formål vil EØS-avtalen fortsette å virke tilfredsstillende uavhengig av om jernbanepakka tas ut eller Norge får varige unntak.
- Norge og EU vil fortsette med å harmonisere sine jernbanesystemer gjennom samarbeidet i den internasjonale jernbaneorganisasjonen OTIF.
- Der EU har særlige tekniske materiellstandarder som går lengre enn OTIF/COTIF sine, vil Norge innføre disse så langt det er hensiktsmessig, slik praksis allerede er.
- Norge vil fortsatt stille egne eksperter til rådighet for internasjonale samarbeidsorganer i og utenfor EU så lenge disse er velkomne.
- Norge er innstilt på å fortsette som observatør i jernbanebyrået ERA og vil følge byråets tekniske anbefalinger i den grad disse passer for norske forhold.
Vi tror bedre om EU og våre EFTA-partnere Island og Liechtenstein enn at de vil vende det døve øret til slike argumenter.