Hvorfor håner og nedsnakker EØS-tilhengere en avtale som de mener Norge ikke kan klare seg foruten?
At VGs politiske redaktør Hanne Skartveit svartmaler EU- og EØS-motstanderne, er ikke egnet til å overraske. Heller ikke at hun tar til orde for en omkamp for norsk EU-medlemskap i sin kommentarartikkel 6. november.
Mer forunderlig er det at hun er enig i at EØS-avtalen er en håpløs husmannskontrakt, samtidig som hun mener det er «alvorlig dersom den nye regjeringen svekker EØS-avtalen, og setter forholdet vårt til Brussel i spill». Stilt overfor en så hatfylt kjærlighetserklæring, kommer logiske resonnementer lett til kort. La oss likevel gjøre et forsøk.
EØS-avtalen eksisterer fordi folket to ganger sa nei til tvangsgiftemål med EU. Avtalen skulle være garantien mot at lovgivende myndighet overføres direkte til Brussel. Skal myndighet overdras, må det skje til vår egen formynder, dvs. EFTA-organet ESA.
Skartveit hevder at «vi må ta det som kommer fra EU og gjøre det til norsk lov eller regelverk, uten at vi har mulighet til å påvirke EUs beslutninger».
Påstanden er riktig og feil på samme tid. Vi må ikke ta imot alt som kommer fra EU og gjøre det til norsk lov. Avtalen gir full anledning til å avvise nye direktiver og annet regelverk fra EU, bedre kjent som vetoretten. EØS-avtalen gir også Norge på visse vilkår rett til å endre vår nasjonale lovgivning i motstrid til direktiver som allerede er tatt inn i lovverket, forutsatt at de andre avtalepartene er varslet på forhånd (art. 97). I tillegg har avtalen en beskyttelsesklausul som kan brukes dersom alvorlige økonomiske eller samfunnsmessige vanskeligheter er i ferd med å oppstå (art. 112). Husmannen er i sin fulle rett til å gjøre seg vrang ved å vise til bygselkontrakten.
Ingen vet ennå om det er knask eller knep å finne i handlingsrommet. Først må noen som ikke er redd for spøkelser våge å sette nøkkelen i døra.
Å gjøre bruk av denne muligheten dreier seg om politisk vilje – eller feighet. I snart en mannsalder har vi dessverre hatt et lettskremt stortingsflertall som ikke tør åpne døra til handlingsrommet, formodentlig av frykt for å støte på et skummelt EU-spøkelse. Lammelsen har hatt som utilsikta konsekvens at EØS-avtalen gradvis tappes for folkelig legitimitet.
Hvis Hanne Skartveit oppriktig mener at den nye regjeringa må sørge for å beskytte EØS-avtalen, så burde hun oppfordre den til å legge slik feighet på hylla. Slik kunne allmuen ved selvsyn se at avtalen har positiv bruksverdi for Norge, alle dens negative virkninger til tross.
Måten Solbergregjeringa innlemmet EUs fjerde jernbanepakke i norsk lov, bryter for eksempel diametralt med det såkalte topilarsystemet i EØS. Et aktivt forsvar for EØS-avtalens stabilitet ville være å annullere den direkte myndighetsoverføringa til EUs jernbanebyrå og EU-domstolen som jernbanepakka innebærer.
Men det vil Skartveit ikke vite av. Hun forsvarer «husmannskontrakten» – med den pussige forutsetning at husmannen aldri må sette seg opp mot sin herre. Ifølge VG-redaktøren er «EØS-avtalen stabil og solid, både sett fra Oslo og fra Brussel», vel å merke så lenge Norge ikke finner på å gjøre bruk av rettighetene avtalen gir. Hun håper derfor at regjeringa viderefører den norske feigheten ved ikke å sette spørsmålet om EUs fjerde jernbanepakke «på spissen», slik Senterpartiet og Arbeiderpartiet høytidelig har lovt velgerne at de ville gjøre.
Ingen vet ennå om det er knask eller knep å finne i handlingsrommet. Først må noen som ikke er redd for spøkelser våge å sette nøkkelen i døra.
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.
Stort bilde i toppen: Fra VG-nett 7. november 2021. Illustrasjonen er av tegneren Roar Hagen.
