– Opplagt inngripende myndighetsoverføring

Ordene falt på det faglige seminaret «EU strammer grepet» i regi av Nei til EU og LO i Oslo 8. oktober. 

Graver er en av Norges fremste eksperter på forvaltningsrett. En lydhør forsamling dominert av faglige tillitsvalgte noterer flittig når han snakker om de konstitusjonelle sidene ved tilslutningen til energibyrået ACER. Fagbevegelsen, ikke minst forbundet Industri og Energi, var som kjent sentral i kampen mot ACER.

EØS-samarbeidet har fått forvaltning som en ny dimensjon.

Endringen i den nasjonale myndighetens stilling vis a vis EU må gi en ny diskusjon om denne myndighetsoverføringen er mindre inngripende eller ikke, framholder jussprofessoren. Han mener det er et problem at vi i Norge aldri på en generell basis har fått en diskusjon rundt EUs overgang fra indirekte til direkte forvaltning, og hva dette innebærer for oss som EØS-medlem.

Teksten fortsetter under bildet.

Menneskerettigheter og forvaltning har egentlig løpt fra EØS-avtalen. Det kan tilsi en revisjon av avtalen.

Fra indirekte til direkte forvaltning

Det vi kan observere i løpet av de siste tiårene er en overgang fra indirekte til direkte forvaltning, forklarer Graver. I starten ville EU ikke ha forvaltning på EU-nivå. Nasjonal forvaltning i medlemsstatene var regelen. Det var ingen harmonisering av forvaltningslovgivningen. Unntak har vært unionens indre forvaltning for tjenestemenn og landbruk, noe som ikke berører oss som EFTA-land.

Fra 1990-tallet skjedde en gradvis forandring ved å opprette byråer eller forvaltningsorganer på EU-nivå. Utviklinga har skutt fart på 2000-tallet. I dag dekker 34 byråer mange saksfelt.

Byråene utgjør et forvaltningsnivå under Kommisjonen. De skal koordinere gjennomføringen og megle mellom forvaltningen i enkeltland. Og i noen tilfelle treffe bindende vedtak.

Rett nok uten en egen hjemmel, men EU-domstolen sa allerede på 50-tallet at hjemmelen ligger implisitt i traktatene. Domstolen har følgelig etter hvert godtatt større myndighet til byråene, eller «direktoratene» om man vil.

Virksomheten deres er underlagt EU-domstolen, byråene kan ikke overprøves av nasjonale domstoler. Da er det ikke bare forvaltningsutøvelsen, men også den rettslige overprøvingen som vurderes av EU, poengterer Hans Petter Graver.

EØS skaper problemer

Problemer har oppstått når denne praksisen skulle tilpasses EØS på områder som er omfattet av avtalen.

Tilpasningen har skjedd på to måter. Den ene måten er ved at EØS-landenes nasjonale forvaltning inngår samarbeid med fagmyndighetene og byråene i EU. EFTA-landa har imidlertid ikke stemmerett i styrene. Det er dette som kalles decision-shaping, not decision-making.

Den andre måten er via EFTA-pilaren, det vil si at egne organer i EFTA treffer likelydende vedtak i EØS-komiteen eller gjennom ESA. I noen tilfeller har ESA fått direkte beslutningsmyndighet overfor borgerne.

Dette er en stor endring prinsipielt, konstaterer Graver. EØS-samarbeidet har fått forvaltning som en ny dimensjon. Nasjonale forvaltningsorganer blir frittstående i forhold til nasjonale myndigheter, men med direktelinje til de enkelte EU-byråene.

– Vi får en nasjonal forvaltning som er løsrevet fra den politiske kontrollen, men underlagt EU.

Beslutninger i EU-organer kan ikke overprøves i nasjonale domstoler. De kan i prinsippet fremmes for nasjonale domstoler, men nasjonale domstoler kan ikke overprøve beslutningsgrunnlaget. Saksbehandling og habilitetsspørsmål er da det som gjenstår for norske domstoler.

For borgere i EFTA/EØS betyr det dårligere rettstrygghet når de ikke kan reise sak for EFTA-domstolen og får svekket adgang til nasjonal domstolsbehandling. 

– En glipp i resonnementet

I energipakka er den nasjonale delen frikoblet fra politisk styring hjemme, men underlagt EU-styring. 

Den nasjonale reguleringsmyndigheten (RME) er adressat for ESAs vedtak. Argumentet for at dette er grunnlovsmessig uproblematisk, er at ESAs vedtak ikke er bindende for private rettssubjekter.

–     Det er en glipp i resonnementet når man ser bort fra at ESA har fått delegert fullmakt til å binde opp RME. RME er forpliktet til å følge opp også på internrettslig grunnlag. Dette er mer enn en folkerettslig status, sier Graver.

Statsorganer skal uansett følge opp så vel folkerettslige som nasjonalrettslige forpliktelser.

EØS-lovens § 2 slår inn ved at den får forrang over andre lover. Er det motstrid mellom nasjonale regler og hva ESA hevder, må man følge ESA.

Graver er tydelig på at endringen i den nasjonale myndighetens stilling må gi en ny diskusjon om denne myndighetsoverføringen er «mindre inngripende» eller ikke. 

–     Det er nokså opplagt at vi ikke står overfor en lite inngripende overføring av myndighet i ACER-saken.

Han begrunner dette særlig med feltets avgjørende samfunnsmessige betydning (energi) og med at saken er særdeles kontroversiell i Norge.

Grunnlag for søksmål

Nei til EU har varslet søksmål i ACER-saken og stevner regjeringa ved statsminister Erna Solberg. 

Hans Petter Graver er ikke i tvil om at domstolen i prinsippet kan prøve dette. Han tror den største bøygen blir å overbevise dommerne i tingretten om at de kan gå inn i en politisk ladd sak og ikke overlate den til Stortinget. Spørsmålet om norsk NATO-medlemskap etter krigen var like kontroversielt.

Det som gjør denne saken ekstra spesiell, er at den også berører norske domstolers beslutningsmyndighet. Er det en ting som dommerne ikke liker, så er det at de får avgrenset kompetansen, avslutter Hans Petter Graver.

• Graver har skrevet en egen betenkning om Grunnlovens § 115 og ACER-saken. Les mer og last ned her.

Stort bilde: Hans Petter Graver på den faglige konferansen «EU strammer grepet» i Oslo 8. oktober 2018.

Stort bilde i toppen: Hans Petter Graver på den faglige konferansen «EU strammer grepet» i Oslo 8. oktober 2018. (Nei til EU | JRS)