Demokrati i skrustikka

For byråkratene i Brussel er høyrepopulistene en brysom, men samtidig svært velkommen, motstander. EU-systemet tar seg straks bedre ut mot en enda mørkere bakgrunn.

Valget til EU-parlamentet er EUs eneste demokratiske alibi. Selv om parlamentet har fått utvidet makt, er det langt ifra et normalt lovgivende og besluttende organ. EU-parlamentet kan ikke på egen hånd foreslå og vedta en eneste lov. Alle initiativer må komme fra EU-kommisjonen, som i de fleste løpende saker har den reelle makta. De som sitter der blir utpekt.

Partigrupper og pampelønninger

Parlamentsmedlemmene er delt opp i partigrupper på tvers av nasjonalitet. Tanken er at de i utgangspunktet ikke skal representere sitt eget lands interesser, men være del av en felleseuropeisk politisk strømning. Bare noen få EU-motstandere valgt inn på uavhengige lister bryter med dette mønsteret. I en overgangsperiode får de selskap av britiske EU-motstandere fra The brexit party.

Ved å pendle mellom Brussel og Strasbourg, og med feite lønninger og «kostpenger» som svarer til flere vanlige årslønner, ligger alt til rette for at medlemmene av EU-parlamentet fjerner seg fra sine velgere i hjemlandet og lar seg påvirke av helt andre interesser. En hær av lobbyister for storselskaper overøser dem med gunstbevisninger. 

Høyrepopulister på frammarsj

Mange populistiske partier i Europa har høstet popularitet på sin uttalte motstand mot den overnasjonale tvangen i EU-systemet. Det gjelder i særdeleshet for de høyrepopulistiske partiene som spenner fra Lega Nord i Italia via Fidesz i Ungarn til Sannfinnene og Dansk Folkeparti. Førstnevnte har ingen ringere enn Italias visestatsminister Matteo Salvini som frontfigur. Hans innflytelse er voksende. Ungarns president Victor Orbán fra Fidesz betegner Salvini som sin «beste venn». Begge ser mulighetene for å erobre viktige posisjoner i EU innenfra.

Sett bort fra EU-skepsis og innvandringsmotstand rår det stor uenighet innad på ytre høyre fløy. Rundt seg prøver Salvini å forene høyrenasjonalistiske partier og mer eller mindre uttalte rasistiske og fascistiske bevegelser i én og samme blokk. Selv om president Trumps tidligere rådgiver Steve Bannon bidrar som hjelpende strateg, har skandaler og indre motsetninger foreløpig stukket kjepper i hjulene.

Ikke desto mindre ventes mange høyrepopulistiske partier å gjøre det svært bra ved valgene til EU-parlamentet 23.–26. mai – om da ikke de ferske korrupsjonsskandalene til de koalisjonsregjerende og høyreekstreme partiene FPÖ i Østerrike og Lega Nord i Italia, svekker oddsene.

Paradokset er at intolerante partier vinner velgere ved å påvise at EU-systemet undergraver demokratiet

Paradokset er at autoritære og intolerante partier vinner velgere ved å påvise at EU-systemet og dets støttespillere undergraver demokrati, sosiale rettigheter (for «de innfødte») og nasjonalt sjølstyre. De gir vekselvis EU-institusjonene, euroen og innvandrerne skylda for elendigheten. Ved å skylde på innvandrere oppnår de å skape splid i de sosiale bevegelsene som mobiliserer mot sine regjeringers ofte EU-inspirerte budsjettkutt og innsnevring av faglige og demokratiske rettigheter.

Den perfekte motstander?

For byråkratene i Brussel er høyrepopulistene en brysom, men samtidig svært velkommen, motstander. De hjelper til å pusse på EU-prosjektets humane fasade og kan bidra til å få opp en valgdeltakelse som har stupt ved hvert valg siden 1979. Sammenliknet med retorikken til Lega Nord og ungarske Fidesz kan man få inntrykk av at EUs egen avvisningspolitikk overfor flyktninger er tilnærmet menneskelig.

Mot dette bakteppet profilerer Unionen seg som en grunnmur for europeiske verdier, som den ansvarlige vokter av kontinentets demokratiske tradisjoner. Det er intet mindre enn et frekt forsøk på å kuppe den europeiske kulturarven. Men med sin brunstripete framtoning bidrar høyrepopulistene til at EU-institusjonene og Kommisjonens politikk står fram som det eneste mulige demokratiske alternativet til bakstreversk nasjonalisme, dyrking av autoriteter og intoleranse.

I forbindelse med parlamentsvalget gjør EU et åpenlyst nummer av at forsvarsverkene mot Russland er i høyeste beredskap. Det kalles mottiltak mot russiske forsøk på valgpåvirkning. Mottiltakene rammer imidlertid også intern EU-skepsis og avslørende EU-kritikk på alternative mediekanaler – kritikk som gjerne blir stemplet som russisk desinformasjon, helt uavhengig av sannhetsgehalten. Den interne kritikken av EUs økonomiske prioriteringer og konfrontasjonskursen overfor Russland kommer fra venstre, men også fra høyre. Både Orbán og Salvini har et godt øye til president Vladimir Putin som en myndig og sterk lederfigur. De mener dessuten at sanksjonspolitikken EU fører mot Russland er urimelig og skadelig.

Fra EU-motstand til påvirkning

Ved systematisk å så usikkerhet og avmaktsfølelse rundt brexit-prosessen, ser EU-systemet ut til å ha fått flere europeiske partier til høyre og til venstre til å resignere. Partier som tidligere brukte EU-parlamentsvalget til å oppfordre til brudd med EU, går nå til valg med mål om å forandre EU innenfra. I Sverige har for eksempel både Sverigedemokraterna ytterst til høyre og Vänsterpartiet endret retorikken sin tilsvarende.

Å endre EU fra innsiden er en politisk livsløgn

Også dette passer som hånd i hanske med fantasifortellingen om at unionen kan formes til hva man vil, bare man påvirker fra innsiden. Det er en politisk livsløgn. EU er et prosjekt for en føderal statsdannelse (en fullverdig union), med markedsliberalisme, stormaktsambisjoner og en felles hær nedfelt i sitt traktatgrunnlag. Dermed er nedrustning så vel som samfunnsmodeller av typen statskapitalisme, sosialisme eller sosialdemokrati i realiteten forbudt.

Demokratiet i skrutvinge

Meningsmålinger tyder på at EU-prosjektet har lyktes langt på vei, med god hjelp fra sin høyrepopulistiske «motstander», i å reparere noe av den fallerte tilliten til unionsprosjektet.

Det europeiske demokratiet er satt i skrustikka. Valget består i å stemme på det folk ser på som det minst udemokratiske alternativet. Lav valgdeltakelse vil trolig tjene de etablerte og mest systemlojale partigruppene, mens en høyere valgdeltakelse enn sist vil bli innkassert som en tillitserklæring til unionsprosjektet. I begge tilfeller befinner vinneren seg i Berlaymontbygningen i Brussel. EU-institusjonene vil hevde å ha fått fornyet legitimitet.

Alternativet til EU er demokrati og fred

Det vil være katastrofalt for de europeiske folkenes demokrati og mellomstatlige samkvem dersom EU evner å fullføre sine unions- og stormaktsplaner.

Kan demokratiet og sjølstyret la seg forsvare ved at nasjonalstatene river seg løs fra EU-tvangen på fredelig vis? Det er selvsagt fullt ut mulig. Storbritannia ville allerede ha vært ute av EU dersom landet hadde hatt politikere som respekterte eget folk. Nå er britene i stedet i den absurde situasjonen at de skal velge 73 representanter til en institusjon i en union de er på vei ut av.

Et flertall tror EU vil bryte sammen de neste to tiårene

Alternativet til en fredelig uttreden ønsker ingen å tenke på. Men når løkka er dratt til om halsen på folkestyret og når den indre rivaliseringa om makt og markeder hardner til, kan det være for seint. Rundt en tredel av velgerne i Frankrike og Polen og nesten like mange i Tyskland tror at krig mellom EU-land er en «realistisk mulighet» det kommende tiåret, ifølge en undersøkelse fra European Council on Foreign Relations. I noen EU-land frykter mer enn halvparten av de unge et slikt scenario. Myten om EU som et fredsprosjekt finner liten gjenklang hos ungdommen. Samme undersøkelse viser at et flertall i samtlige medlemsland, Spania unntatt, tror at EU vil bryte sammen i løpet av 10–20 år.

Les også:

STORT BILDE: EU-parlamentet i Strasbourg. CC BY-SA Diliff, Wikipedia.

reLATERT

Se alle arrangementer

Maastricht-traktaten har skylda for EU-motstanden i Italia

13. aug. 2019

– Det skjedde noe i Italia etter at EU vedtok Maastricht-avtalen i 1991, sa professor emeritus Steinar Stjernø fra OsloMet når han besøkte Nei til EUs styre 9. august.

Mye mer ACER

13. juli 2019

Sommerens skumleste oppfølger er EUs Energipakke 4.

Nye oppgaver for ACER

28. juni 2019

Den nye ACER-forordningen gir EUs energibyrå rett til å etablere egne lokalkontor for oppfølging av EUs planer og regler i medlemslandene.

Strømmen styres av EU

25. juni 2019

Det reviderte elektrisitetsdirektivet, som er del av EUs nye energipakke 4, fjerner all tvil: strømmen styres av EU.

En sosial pilar i EU?

19. juni 2019

Halvannet år er gått siden EU lanserte den europeiske pilaren for sosiale rettigheter på toppmøtet i Gøteborg. Har forventningene blitt innfridd? Eller kommer det sosiale spørsmålet til å forbli en verkebyll for unionen, seks tiår etter at det første gang ble satt på dagsorden?

Mellem tar seg friheter

13. juni 2019

EUs såkalte friheter er ikke våre friheter. EUs fire friheter handler om å skape verdens mest konkurransedyktige region.

EU-valg i Norge og EU

31. mai 2019

EU-valget sist helg ga et EU-parlament med sterkere polarisering og fragmentering, men først og fremst en større usikkerhet om veien videre for EU.

Strasbourg stempelstasjon

29. mai 2019

Det nye EU-parlamentet vil ikke bremse integrasjonen. Det bærer bud om mer konflikt i unionen.

Det markedsliberale overtaket i EU og EØS

29. mai 2019

Da europeiske sosialdemokrater gjorde EU-traktater til de herskende tankene.

Svenskene vil heller ha nordisk forbund enn EU

29. mai 2019

Et flertall av svenskene foretrekker et nordisk forbund fremfor EU-medlemskapet, viser en ny undersøkelse.

Etter valget: Et sterkt splittet EU-parlament

27. mai 2019

– The Brexit Party er det største enkeltpartiet i det nyvalgte EU-parlamentet.

EU-parlament uten innflytelse?

24. mai 2019

Er EU-parlamentet en åpen arena for politisk interessekamp? EU-traktatene setter markante rammer for politikken.