Vil de som er for EØS bidra til at EØS-avtalen bevarer forskjellene fra et EU-medlemskap?
Man trenger ikke fagbrev i bygg og anlegg for å vite at pilarer skal man være varsom med. Likevel er det selve reisverket i EØS-avtalen som regjeringen vil overkjøre med sitt forslag til gjennomføring av EUs fjerde jernbanepakke. Myndighet skal flyttes direkte til EU-organer, i strid med EØS-avtalens system der EU og EFTA-landene (som Norge) er to atskilte pilarer.
Etter at Høyesterett konkluderte med at Stortinget kan vedta jernbanepakken med alminnelig flertall, er det ventet at saken ferdigbehandles i løpet av mai. Høyesterett har vurdert Stortingets praksis om «lite inngripende» myndighetsoverføring og forholdet til Grunnloven. Derimot ble Høyesterett ikke spurt om, og har heller ikke vurdert, konsekvensene for EØS-avtalen av at regjeringens jernbaneforslag kjører forbi to-pilarstrukturen.
Hvis jernbanepakken vedtas slik regjeringen foreslår, overføres myndighet som blant annet gjelder tilgang og sikkerhet i norske spor til EUs jernbanebyrå ERA, EU-kommisjonen og EU-domstolen. Altså EU-organer der Norge ikke har stemmerett eller ikke er representert i det hele tatt.
Det er ikke så uventet at Høyre hopper over EØS-pilarene, i lys av partiets intense ønske om EU-medlemskap. Mer forunderlig er det at KrF har stilt seg bak dette i regjering.
Forutsetningen for EØS-avtalen har hele tiden vært at avtalen skal være mellomstatlig, og ikke overnasjonal som et EU-medlemskap. Lovgivende, utøvende og dømmende myndighet skulle fortsatt være nasjonal, med noen få avtalte unntak. Suvereniteten skulle ivaretas ved at EFTA-landene – Norge, Island og Liechtenstein – og EU var to atskilte pilarer. Vedtak i EU skulle ikke ha direkte virkning i Norge. Egne organer – ESA og EFTA-domstolen – skulle stå for håndhevingen i EFTA-pilaren. Denne grunnleggende forskjellen fra et EU-medlemskap, var også begrunnelsen for at tilslutningen til EØS ble avgjort av Stortinget og ikke i en folkeavstemning.
Jusprofessor Christoffer Conrad Eriksen ved UiO skriver i en betenkning til Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokomotivmannsforbund at myndighetsoverføringen til EU-organene «vil være et brudd med den særskilte beslutningsprosessen i EØS-avtalens to-pilarsystem» («EUs fjerde jernbanepakke – konstitusjonelle spørsmål», april 2020). Eriksen påpeker videre at dette kan gjøre det vanskeligere å avvise krav fra EU om å overføre myndighet direkte til EU-organer i senere saker.
Alvoret i den presedensen som jernbanepakken er i ferd med å sette, blir ikke mindre av at det allerede er overført myndighet til EUs flysikkerhetsbyrå, kjemikaliebyrå og personvernråd.
Norges EØS-nabo Island er åpent bekymret for at strukturen i EØS-avtalen bryter sammen. Utenriksminister Gudlaugur Thór Thórdarson uttrykte det slik på et møte i EØS-rådet 23. mai 2018: «Det har blitt stadig vanskeligere, når EU-lovgivning som delegerer myndighet blir inkorporert i EØS-avtalen, å finne løsninger som respekterer avtalens to-pilarstruktur. Denne utviklingen skaper stadig større uro på Island, både for parlamentarikere, forskere og innbyggere flest. Det er et spørsmål hvor mye lenger Island kan gå når det gjelder å akseptere løsninger som ikke er fullt forenlige med to-pilarstrukturen.»
Som kjent er det ingen jernbane på Island, men det har prinsipiell betydning for alle partene hvis det overføres myndighet til EUs organer. Den norske regjeringen har tatt initiativ til en felles erklæring i EØS-komiteen med Island og Liechtenstein, men regjeringen har enn så lenge avvist å offentliggjøre innholdet.
ESAs norske president Bente Angell-Hansen advarer også mot å la EU-byråene svekke to-pilarstrukturen. Etter å ha understreket ønsket om å «beskytte og fremme EØS-avtalen», uttalte hun på et møte for EFTA-ministrene 27. oktober i fjor at «tiden er inne for å se at EØS-EFTA-søylen er vel tjent med å følge to-pilarstrukturen som gjør EØS-avtalen så unik». Som erfaren diplomat nevner ikke Angell-Hansen jernbanepakken eller andre konkrete eksempler, men som hun sier: «Når en én-pilarløsning blir valgt, forsvinner muligheten til å bringe en sak inn for EFTA-domstolen». Med andre ord: når beslutningene flyttes til EU, blir EØS-organene marginalisert.
Begrunnelsen fra departementet for å fravike EØS-systemet er at ESA ikke har kompetanse på jernbane, og at det blir tungvint å opprette et eget EFTA-organ. Men ESA hadde ikke noe mer kompetanse på finanstilsyn eller energi, og likevel ble to-pilarstrukturen fulgt i disse sakene. Derfor holder ikke begrunnelsen for at jernbanepakken skal behandles annerledes.
Det Stortinget kan gjøre for å ivareta EØS-avtalens integritet, er å be regjeringen omarbeide jernbaneproposisjonen slik at myndighetsoverføringen skjer til ESA og EFTA-domstolen. Da kan man også unngå den overføringen av lovgivningsmyndighet som er foreslått til EU-kommisjonen, ved at de utfyllende reglene kommisjonen gir behandles på vanlig måte i EØS og ikke gjelder før de er godkjent i EØS-komiteen.
Ettersom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG sier nei til jernbanepakken, er det bare fire stemmer som skiller i Stortinget. Vil representanter som er for EØS bidra til at EØS-avtalen bevarer forskjellene fra et EU-medlemskap? De eneste som tjener på en jernbanepakke som svekker EØS-pilarene, er de representantene som ønsker enveisbillett til EU.
Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 17. april 2021.
Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 17. april 2021.
