Rundt den varme EØS-grøten i Wien

Mange gode og vakre ord til tross; ingen så mye som antydet at det er mulig å ta tilbake den nasjonale kontrollen over arbeidslivet ved å gå ut av EØS. Og for EU-landa sitt vedkommende: ved å si adieu til unionen.

Det siste ville neppe ha falt i god jord på en EFS-kongress som åpnet med en hyllest av EU-kommisjonens Jean-Claude Juncker for å ha «reddet» et sosialt Europa. Like fullt er det påfallende, om ikke overraskende, at den store EØS-motstanden i norsk fagbevegelse ikke ble kommunisert fra talerstolen i Wien.

EU-kritikken som ble framført på kongressen kokte ned til en bønn om at EU må presses til å føre en mer sosial politikk ved å trosse sine egne fire friheter. Allerede slagordet «For et mer rettferdig Europa for arbeidstakerne» vitner om en defensiv europeisk fagbevegelse med labert ambisjonsnivå.

Bedre ble det ikke av at en av resolusjonene fra Wien hevder at det ville være en ulykke for britiske arbeidsfolk hvis deres folkeavstemningskrav om å forlate tollunionen og det indre markedet blir tatt til følge. 

Spenningsforhold til EU-retten

Peggy Hessen Følsvik, nestleder i LO, slo i sitt innlegg et slag for at ILOs kjernekonvensjoner må være bunnplanken for et europeisk regelverk basert på minsteregler – med «rom for nasjonale tilpasninger og bedre beskyttelse for arbeidstakere i alle land der vi kan få det til». [Les hele innlegget til Følsvik]

Etter å ha pekt på at de fire friheter «kan komme i konflikt med grunnleggende faglige rettigheter og nasjonal lønnsdannelse», medga Følsvik at det finnes et «spenningsforhold» mellom EU/EØS-retten og bruk av arbeidskamp.

Den europeiske menneskerettskonvensjon og ILOs kjernekonvensjoner må gis forrang hvis konvensjonene på noe punkt kolliderer med de fire friheter, appellerte hun til sine faglige kolleger fra 38 land i Europa.

Dette er i tråd med LOs handlingsprogram for 2017-2021 som krever «at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Menneskerettsloven og ved konflikt går foran annen lovgivning, også lover med tilsvarende forrangsbestemmelser».

Opp for menneskerettighetsdomstolen

Som eksempel på spenningsforholdet trakk Følsvik fram høyesterettsdommen mot de norske havnearbeidernes boikott i 2016, en dom som LO og Norsk Transportarbeiderforbund klaget inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) som brudd på organisasjonsfriheten (og streikeretten) nedfelt i menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Norsk høyesterett mente i den såkalte Holship-dommen at boikott som faglige virkemiddel var i strid med etableringsfriheten i EØS-avtalen. Havnearbeiderne kjempet der for sin tariffavtalte fortrinnsrett til laste- og lossearbeid, en rett nedfelt i ILO-konvensjon 137 (som Norge har ratifisert). Konvensjon 137 inngår imidlertid ikke blant de åtte kjernekonvensjonene til ILO.

Saken har nylig sluppet gjennom nåløyet til EMD. Domstolen har i første omgang bedt Regjeringsadvokaten svare på om Norge anser domsinngrepet mot bryggearbeidernes blokadevarsel i Drammen for å være i tråd med EMK artikkel 11. Den norske dommeren Arnfinn Bårdsen vil fratre når menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg behandler saken. Han tilhørte flertallet da Høyesterett dømte havnearbeidernes blokade ulovlig og i strid med EØS-avtalens artikkel 31.

LOs nestleder kom med følgende appell til representantene for europeisk fagbevegelse: «Vi ønsker at deres regjering gir innlegg til støtte for vårt syn om at arbeidsgivers økonomiske interesser, eller etableringsregler, ikke er tilstrekkelig til å begrunne inngrep i en arbeidskamp eller krav om tariffavtale.»

Vil ha traktatendring eller sosial protokoll

«Hvis vi ikke får en slik avklaring i EMK, kan denne problematikken bare ordnes opp i gjennom en traktatendring eller sosial protokoll i EU», la hun til. Det er en sannhet med modifikasjoner for Norges del. Problemet lar seg enkelt løse utenfor EØS.

EMK art. 11 handler om vern av foreningsfriheten og streikeretten, mens ILO-konvensjon 137 handler om havnearbeidernes fortrinnsrett til laste- og lossearbeid. Det vil skape rystelser dersom EMD skulle komme til at etableringsretten i EU/EØS er på kollisjonskurs med forenings- og forhandlingsretten etter EMK. I realiteten ville et slikt utfall bety at EU-traktaten er i strid med menneskerettighetene. Det skal mye til for at EMD våger å utfordre EU så direkte.

I Lisboatraktaten (art. 151) og tidligere EU-traktater (1989) er det allmenne formuleringer om beskyttelse av «grunnleggende arbeidsmarkedsmessige og sosiale rettigheter». Lisboatraktatens artikkel 6.2. slår også fast at Unionen tiltrer den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), riktig nok med det forbehold at tiltredelsen ikke endrer Unionens beføyelser slik disse er fastsatt i egne traktater. Traktaten viser til at EMK setter «generelle prinsipper for EU-retten», prinsipper som åpenbart må vike for markeds- og konkurranseprinsippene.

EU-parlamentet støtter ønsket om å få en ny sosial protokoll inn i traktaten. Forarbeidet er allerede lagt med EUs sosiale søyle, der både arbeidsbyrået ELA og det såkalte Opplysningsdirektivet (om gjennomsiktige arbeidsforhold osv.) inngår.

Hvor sosiale disse forslagene er kan diskuteres; en hovedbegrunnelse er at de kan bidra til å «sikre arbeidsmarkedets tilpasningsevne». Det gjenstår å se om det nyvalgte EU-parlamentet, hvor den gamle flertallskonstellasjonen er forrykket, vil forsinke eller framskynde denne sosiale pilaren. 

Konkurranse mot velferd

Mette Nord, leder av Fagforbundet, advarte mot å lage konkurransemarkeder på bekostning av rettferdige velferdstjenester. Hun viste til at sykehus som leier ut parkeringsplasser, skoler som leier ut lokaler eller tilbyr kurs og opplæringsaktiviteter, skal presses over i markedets spilleregler. – Man har gått løs på grunnleggende offentlige tjenester bare de har noen små inntekter, som billettinntekter eller utleieinntekter; gebyrer eller egenandeler, sa hun.

Dette er forslag vi i Norge kjenner som Hjelmengutvalgets innstilling. Utvalgets innstilling er en direkte oppfølging av at overvåkingsorganet ESA mener norske myndigheter bryter EØS-avtalens regler om offentlig støtte, bl.a. fordi kommunene slipper å betale skatt til seg sjøl.

– Ved å blande seg inn i nasjonal organisering av velferd, fremmer en privatisering og skader de europeiske institusjoners legitimitet, konkluderte Nord.

Det er et viktig et poeng. Men hvorfor prøve å gjenopprette legitimiteten til EU-institusjoner (for det må være det hun mener) som øyensynlig er til for å tjene ganske andre interesser enn fagbevegelsens?

Frontfaget og arbeidsinnvandring

Fellesforbundets leder Jørn Eggum var i Wien mest opptatt av at sosial dumping utfordrer den norske frontfagsmodellen. Trolig var det noen europeiske delegater som kvakk litt til da Eggum forklarte at målet med denne norske modellen er å unngå lønnsøkninger som er for store til at den konkurranseutsatte delen av næringslivet kan takle dem. [Les innlegget hans her]

Arbeidsgivere som resonnerer på samme måte vil kunne si at import av billig arbeidskraft bidrar til å holde lønningene nede og konkurranseevnen oppe. Det er en logisk følge av at arbeidsstokken blir delt inn i et A og B-lag.

– For oss handler det ikke om å få slutt på arbeidsinnvandringen. Det handler om å få slutt på utnyttelsen av arbeidstakere, sa Eggum.

Hvordan dette skal skje uten å utfordre EU og EØS direkte, sa han ingenting om – annet enn at en sterk og klar holdning mot sosial dumping må til for å bekjempe ondet. Men reise-, kost og losji-godtgjørelsen (RKL-bestemmelsene) gjelder ikke lenger fullt ut for B-laget – dvs. de som må krysse grensene– sjøl med allmenngjøring av tariffavtalene.

Formell likhet gir ulikhet

Artikkel 7 i forordningen om arbeidskraftens frie bevegelighet i EU [forordning 492/2011] gir tilsynelatende full likebehandling av arbeidstakere på tvers av grensene i EØS-området. Men leser man nøyere, ser man at denne formelle likheten bare gjelder innenfor den aktuelle statens grenser («på medlemsstatens område»).

Brått blir den formelle likebehandlinga i det reviderte Utstasjoneringsdirektivet verdiløs. Muligheten til kostnadsdekning av hjemreise er helt avgjørende for en arbeider utstasjonert i et annet land, ofte gjennom et bemanningsbyrå.

Dermed blir det nesten parodisk når den samme artikkelens fjerde ledd slår fast at «Enhver bestemmelse i kollektive eller individuelle overenskomster eller andre kollektive aftaler om adgang til beskæftigelse, aflønning og alle andre arbejds- og afskedigelsesvilkår er retligt ugyldig, hvis den fastsætter eller tillader diskriminerende betingelser for arbejdstagere, der er statsborgere i andre medlemsstater.»

Det er nettopp slike diskriminerende betingelser som er innført av Tariffnemnda, med påholden penn fra EØS-organet ESA, ved at de allmenngjorte RKL-bestemmelsene i bl.a. Industrioverenskomsten er avkorta slik at de bare gjelder fram til svenskegrensa.

«Håndterbar» konflikt?

En utredning foretatt for LO av professor Finn Arnesen og førsteamanuensis Hilde K. Ellingsen ved Senter for Europarett vurderer konfliktpotensialet mellom ILO-konvensjonene og EU/EØS-retten som «beskjedent og håndterbart», og ser ingen rettslige hindre for at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i menneskerettsloven. (Kilde: LO-notat om EMK.)

Ifølge dem kan det ikke utelukkes at det «kan oppstå tilfeller der Norge etter EØS-retten kan være forpliktet til å begrense retten til kampmidler utover det som er tillatt etter ILO-konvensjonene», men juristene mener det er vanskelig å se for seg at den retten til å benytte kampmidler ILO-konvensjonene krever vil være i strid med EØS-retten.

Nå blir det i første runde spennende å se hva norske myndigheter svarer domstolen i Strasbourg, og dernest om domstolen tør å bore i en av de fire bæreveggene i EU-huset. Det er ikke gitt at det blir håndterbart. 

Stort bilde i toppen: Logoen til Den europeiske faglige samorganisasjonen (ETUC) (etuc)