Spenner Norge fast i EUs sikkerhetsbelte

I arbeidsprogrammet for samarbeidet med EU i 2021 retter regjeringa oppmerksomheten særlig mot trygghet og forsvar. Allerede innledningsvis blir vi fortalt at det er i norsk interesse å samarbeide tett med EU og EUs medlemsland for å fremme sikkerhet og forsvar, gjennom militært og justis- og politisamarbeid. Det tas for gitt at Norge og EU har identiske interesser og sikkerhetsutfordringer, selv om de geopolitiske realitetene viser noe annet.

Det eneste som mangler i gjennomgangen fra regjeringa er en direkte oppfordring til at Norge blir fullverdig EU-medlem, der vi under EUs banner kan «forsvare vår europeiske levemåte» – underforstått imot andre folk og stater.

EU og «våre verdier»

Ettersom en sånn oppfordring er et politisk minefelt, er det tryggere å overlate slikt til meningsbærere i pressa. «I møte med Kina og andre autoritære regimer er det helt avgjørende at vi står sammen med dem som deler våre verdier», skrev VGs politiske redaktør Hanne Skartveit 13. mars under den usminka overskriften «På tide å gå inn i EU».

Mens kommentatorene gjør sin del av jobben, driver regjeringa utrettelig på for å integrere Norge i forsvarsunionen som er under oppbygging i EU-regi. En flora av kjedelige og forvirrende forkortelser som PESCO, EDA, EDF og MPCC går lett under radaren. Hva betyr vel noen ekstra bokstavkombinasjoner i EØS-sammenheng?

I all sin tilforlatelighet er disse forkortelsene granathylser fulle av krutt. Regjeringa «hilser velkommen» at EU har åpnet for deltakelse fra tredjeland i forsvarspakten PESCO, slik norske myndigheter lenge har arbeidet for. Før jul foretok Stortinget en skjellsettende snuoperasjon som sørget for at Norge blir fullt og helt med i det nye forsvarsfondet EDF.

Dramatisk omlegging

Skjønt det hele foregår lavmælt, er det snakk om en dramatisk omlegging av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det er også en omkalfatring av hva EØS-avtalen skulle – og ikke skulle – omfatte. Mens regjeringa gjerne sløyfer det ene beinet i EØS, EFTA-pilaren, prøver den å sette en militærstøvel i Washington og en annen i Brussel. Det kan bli en krevende spagat på sikt.

Forsvars- og sikkerhetspolitikken sluses inn i EØS

Alliansen med USA og NATO-medlemskapet blir nå supplert med gradvis integrasjon i en «autonom» europeisk militærallianse. Offisielt er forsvarspakten PESCO en medspiller og ingen utfordrer til NATO. Den er et felles minste multiplum for motstandere og tilhengere av at Europa fristiller seg fra amerikansk hegemoni. Bordet fanger for et USA som under Trump så vel som Biden forlanger at Europa tar et «større ansvar for egen sikkerhet».

Samtidig er det klart at land som Frankrike, og delvis Tyskland, vil legge stadig sterkere trykk på det «autonome» aspektet, det vil si at EU-hæren og andre «kapabiliteter» opererer på egen hånd, uavhengig av NATO. Norge bidrar til flere slike kapabiliteter, som Det europeiske intervensjonsinitiativet (EI2). Regjeringa ser også med blide øyne «på mulighetene for fornyet deltakelse i EU-ledete operasjoner og treningsmisjoner».

Sivil militarisering

Det militære perspektivet – og ambisjonene – gjennomsyrer stadig flere av EUs sivile prosjekter. «Militær mobilitet» handler om at sivil utbygging av infrastruktur skal ivareta militære formål, som hurtig troppetransport på tvers av kontinentet. Regjeringa tar sikte på at Norge skal bli med i PESCO-prosjekter for militær mobilitet i løpet av året.

Også på romfartsområdet foregår en utilslørt militarisering. «I EU blir romvirksomhet knyttet stadig sterkere opp mot forsvarssektoren», påpeker regjeringa. Og Norge er med. Allerede i 2018 vant Forsvarets Forskningsinstitutt et anbud fra European Defence Agency og European Space Agency om en studie av satelitteknologi til militære formål. EUs nye romprogram for perioden 2021–2027 samler de to tidligere separate romprogrammene Galileo/Egnos (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon) i ett felles romprogram.

EU er svært opptatt av sivile og militære synergier på dette feltet. Forsvarsbyrået EDA har innledet et stadig tettere samarbeid med romfartsbyrået European Space Agency (ESA), som i motsetning til EDA er et mellomstatlig og ikke overnasjonalt organ. I den etterhvert misvisende egenreklamen heter det at ESA er dedikert til «fredelig utforskning og bruk av verdensrommet til fordel for menneskeheten». Norge har samarbeidsavtale med EDA og er medlem av ESA.

– Hjelp andre land inn i EU!

Direkte pinlig er det når regjeringa i et land som to ganger har avvist medlemskap i EU, aktivt forplikter seg til å dytte andre europeiske stater inn i den samme unionen! Ordlyden er slik i dokumentet fra regjeringa: «Integrasjon i eksisterende samarbeidsstrukturer bidrar til sikkerhet og stabilitet i Europa. Norge vil videreføre støtten til europeiske land som ønsker tilnærming til EU og Nato. Dette gjelder særlig landene som har søkt medlemskap i EU, og landene øst i Europa som har inngått assosieringsavtaler med EU.»

Norge prøver aktivt å dytte europeiske land inn i det samme EU som vi to ganger har sagt nei til

Partiet Høyre, nå med Venstre på slep, tilkjennegir her sine våte drømmer og forakt for folkets dobbelt-veto mot norsk EU-medlemskap. Mer oppsiktsvekkende er det at et tradisjonelt solid nei-parti som KrF, har latt seg forføre til en slik dans rundt gullkalven EU.

Det offisielle Norge støtter dermed EUs utvidelsespolitikk, og oppmuntrer især landa på det vestlige Balkan til å tilpasse seg EUs opptakskrav. For å dytte litt ekstra, har Norge doblet bistanden til Albania, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Nord-Makedonia, Montenegro og Serbia.

Som deltaker i Schengen-samarbeidet støtter Norge fraværet av indre grensekontroll. Også her snubler regjeringa litt i egne bein: «Samtidig er regjeringen opptatt av å kunne innføre midlertidig indre grensekontroll i et begrenset omfang for å ivareta indre sikkerhet når situasjonen tilsier det.»

Lett motstrebende erkjenner arbeidsprogrammet at det kan være noe å lære av avtalen Storbritannia har fått i stand med EU. «Regjeringen vil vurdere avtalen mellom Storbritannia og EU om justis- og politisamarbeid i lys av Norges samarbeid med EU på dette området, herunder hvilke muligheter det eventuelt kan åpne for oss.» Ser man det!

Folkerett når det passer

Sammen med EU vil regjeringa «søke å påvirke regjeringer» som fatter vedtak som bryter med rettsstatsprinsipper, og vil aktivt bruke EØS-midler for å fremme det som omtales som våre verdier.

Påvirkninga begrenser seg nødvendigvis til de østeuropeiske statene. Når land som Frankrike eller Spania krenker menneskerettighetene og prinsippet om rett til selvbestemmelse, er det tyst fra både Norge og EU. Lederne for den katalanske uavhengighetsbevegelsen i Spania, som også sitter i EU-parlamentet, er nå fratatt sin immunitet og risikerer utlevering, straff og forfølgelse i Spania.

Politiske og økonomiske pressmidler for å få andre land til å lystre rimer ikke nødvendigvis med at «Norge støtter EUs innsats for å hegne om prinsippene om respekt for landegrenser, retten til selvbestemmelse og en regelstyrt internasjonal orden». I sin natur utfordrer EU denne selvbestemmelsesretten hos sine egne medlemsstater. EU nøler heller ikke med å utfordre andre europeiske land som påberoper seg denne retten.

På gummisåler om havretten

Havretten er en del av folkeretten, påpeker regjeringa, og minner om at den gir Norge enerett til å forvalte naturressursene på norsk sokkel og i norske soner. Et eksempel er Norges eksklusive rett til å utnytte og regulere fangst av snøkrabbe på sokkelen. Dette er en rett som EU overhodet ikke respekterer. EU har også egenhendig tildelt seg sjøl torskekvoter i fiskevernsonen rundt Svalbard.

EU respekterer ikke Norges eksklusive rett på sokkelen og i Svalbardsonen

Slike grove overtramp på havretten fra EU sin side blir ikke møtt med fordømmelse, bare med stillferdige petisjoner. «Regjeringen forventer at EU respekterer de grunnleggende prinsippene i havretten, og vil i 2021 fortsette arbeidet overfor EUs institusjoner og medlemsland for å sikre felles forståelse av disse prinsippene.»

EU har lenge sett med sultne strategiske øyne på ressursene og transportrutene i Arktis. Den norske regjeringa inviterer EU likså godt inn som observatør i Arktisk Råd, tross motstand fra land som USA, Russland og Canada. Danmark, Finland og Sverige er alle representert i rådet fra før, og trenger neppe EU til å fremme sine interesser.

Du kan gjengi og spre denne artikkelen på ikke-kommersielle vilkår forutsatt at forfatteren og Nei til EU blir kreditert som beskrevet her:

Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.

Stort bilde i toppen: Sikkerhetsbelte. Illustrasjonsfoto av Alexandria Gilliott, Unsplash.com