Urovekkende fra Forsvarskommisjonen

Forsvarskommisjonens omfattende rapport NOU 2023:14 er skremmende lesning på mer enn én måte. Bakteppet er den spente sikkerhetspolitiske situasjonen med den pågående krigen i Ukraina, økt proteksjonisme og voksende rivalisering mellom Kina og USA i Asia som noen av elementene.

Rapporten inneholder viktige observasjoner av verdenssituasjonen og av styrker og mangler ved det norske forsvaret. Det som er urovekkende, er at anbefalingene som gis for å styrke forsvarsevnen er preget av en gjennomgående vilje til å oppgi langsiktig nasjonal kontroll over militære valg og prioriteringer. Det gjelder ikke minst overfor EU.

Det blir vist til at EU i sitt «strategiske kompass» for sikkerhet og forsvar fra mars 2022 uttrykte ønske om å forsterke samarbeidet med Norge, og at Norge er karakterisert som EUs viktigste partnerland.

Samarbeidet har utviklet seg i takt med at EU har styrket sin satsing på det sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske området. Fra 2003 og frem til i dag har samarbeidet særlig vært sentrert rundt deltakelse i EUs militære operasjoner, sikkerhetspolitisk dialog, samt forsvarsrelatert forskning og utvikling, framhever Forsvarskommisjonen.

Den minner om at EUs felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk ikke er en del av EØS-avtalen. Men man skal ikke lese mye mellom linjene for å ane et ønske fra kommisjonens flertall om å tilføye et «dessverre». Det er en særlig utfordring at Norge ikke deltar i beslutningsprosessene i EU, selv om de påvirker oss, blir det poengtert. «(D)et er åpenbart en ulempe for Norge at deler av sikkerhets- og forsvarspolitikken som både angår og kan påvirke oss drøftes og avgjøres på arenaer i EU der vi ikke er til stede.»

«Et nært og aktivt forhold til EU»

Kommisjonen tar som en selvfølge at norsk politikk må tilpasses EU, men uten at den tar til orde for norsk medlemskap i unionen. «Når europeisk samarbeid endres må norsk politikk utvikles og tilpasses. Nye metoder for best å ivareta våre sikkerhetsinteresser må vurderes. (Forsvars)kommisjonen vil understreke betydningen av et nært og aktivt forhold til EU for norsk sikkerhet, forsvar og beredskap i tiden fremover.»

Dette til tross for at kommisjonen ikke utelukker at EU-samarbeidet kan svekkes og kanskje gå i oppløsning de neste tiåra. Brexit nevnes som et faretruende eksempel. «Dersom nasjonalistiske strømninger skulle vokse seg sterke nok i sentrale EU-land som Frankrike, Tyskland, Polen eller Italia kan det få dramatiske konsekvenser», heter det.

Rapporten viser til at EU har åpnet for at Norge kan delta i enkeltprosjekter i militærpakten PESCO, hvor de fleste av EUs medlemsland er med. Norge, USA og Canada bidrar for eksempel til PESCO-prosjektet om militær mobilitet.

Gjennom Forsvarsbyrået EDA har Norge hengt seg på et nytt prosjekt for utvikling av autonome kontrollsystemer for montering på ulike typer pansrede personellkjøretøy. Slike ubemannede systemer kan identifisere, manøvrere og låse seg til målet. EDA forsikrer om at beslutningen om å utløse «dødbringende handling» vil styres av mennesker, og viser til en advarende erklæring fra EU-parlamentet i 2018. Imidlertid har utviklinga av såkalte drapsroboter pågått i flere år. Nei til EU omtalte utviklinga i flere artikler i 2019.

Flere stater og organisasjoner arbeider gjennom FN for et forbud. Forsvarskommisjonen medgir at autonome våpensystemer reiser etiske, moralske og rettslige dilemmaer, for så å legge anfektelsene til side: «Aktører som ikke begrenser utnyttelsen av autonome systemer vil kunne høste store gevinster sammenliknet med motstandere som gjør det. Vestlig regulering vil derfor måtte balansere mellom å gjøre det mulig å henge med på teknologiutviklingen på en ansvarlig måte, og samtidig holde tritt med ulike motstanderes fremskritt.»

I Norges interesse?

Uten nevneverdige motforestillinger hevdes det i rapporten at «det er i Norges interesse å være en del av et fremtidig utvidet forsvarssamarbeid i EU».

Hva innebærer det? Et «fremtidig utvidet forsvarssamarbeid i EU» må forstås som deltakelse i EUs militærunion. Ifølge det strategiske kompasset er 2025 året da alle medlemsland i PESCO må ha oppfylt alle bindende forpliktelser. Samme år skal den felles militærstaben MPCC være fullt operativ.

Flertallet i kommisjonen mener det er «i Norges interesse å være en del av et fremtidig utvidet forsvarssamarbeid i EU». Hva innebærer det?

Dette politiske valget om tilslutning til militærunionen blir sukret med at Norge og norsk forsvarsindustri kan dra økonomiske fordeler av eventuell standardisering og lavere stykkpris fra masseproduksjon.

Private selskaper vil bli viktigere for nasjonal sikkerhet fremover, skriver Forsvarskommisjonen, og minner om at i Vesten har kommersielle aktører i forsvarsmarkedet overtatt stadig mer av den militære utviklingen siden den kalde krigen. Den konkretiserer i liten grad hva dette kan innebære, ut over å konkludere med at private aktører må dras tettere inn i det (mangelfulle) totalforsvarskonseptet.

Også innenfor romfartsteknologi, ubemannede våpensystemer, satellitter og overvåkingsteknologi peker Forsvarskommisjonen på at Norge har særlige fortrinn og fordeler av samarbeid med EU (i tillegg til USA). Norge deltar allerede i det opprinnelig sivile europeiske romfartsbyrået ESA, som i dag jobber tett sammen med Det europeiske forsvarsbyrået EDA, der Norge også er samarbeidspart. Forsvarsbyråets oppgaver er definert i Traktaten om den europeiske union artikkel 45.

Følgelig vil utvalget fremheve betydningen av at Norge viderefører og prioriterer samarbeidet med EU «på alle de områdene av sikkerhets- og forsvarspolitikken der det foreligger avtaler, innenfor og i tillegg til EØS» (vår uth.).

Vil ha egen rammeavtale med EU

I nordområdene vil kommisjonen videreføre samarbeidet med Storbritannia. Den vil også at Norge tar aktivt initiativ for å videreutvikle forsvarssamarbeidet med Tyskland og «legge til rette for økt tysk oppmerksomhet» om Nordsjøen, Nord-Atlanteren og nordområdene.

For å styrke Norges mulighet for innsyn og påvirkning overfor EU, mener et flertall i kommisjonen at samarbeidet som ikke omfattes av EØS-avtalen bør formaliseres i en egen rammeavtale om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk mellom Norge og EU.

Et mindretall i kommisjonen er uenige og vil ikke ha en slik rammeavtale. En del av dette mindretallet (Navarsete og Tunsjø) mener dette kan gå på bekostning av NATO-samarbeidet, mens et annet mindretall (Høyforsslett Bjørbæk og Brox Webber) har levert egne særuttalelser (kapittel 18) der de vektlegger en nasjonal forsvarspolitikk uavhengig av så vel EU som NATO.

En rammeavtale som flertallet foreslår vil for alle praktiske formål bety at Norge integreres helt i EUs militærunion.

En rammeavtale som flertallet foreslår vil for alle praktiske formål bety at Norge integreres helt i EUs militærunion, også gjennom EØS-avtalen på utvalgte områder der dette er opportunt. I så fall undergraver man premissene for at Stortinget i 1992 aksepterte avtalen.

Prinsippet om at utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk ikke er en del av EØS-avtalen, har Stortinget allerede omgått ved å innlemme forordningen om Det europeiske forsvarsfondet (EDF) i EØS-avtalen, til tross for at Island og Liechtenstein har reservert seg.

Et av argumentene for tettere EU-tilknytning ser ut til å være at konkurransen om USAs oppmerksomhet vil tilspisse seg. «USAs politiske forventninger til sine allierte må forventes å øke. Disse forventningene kan i fremtiden ta tydeligere form av konkrete krav eller ultimatum». Særlig vil dette gjelde hvis et land ikke oppfyller sine forpliktelser om å øke forsvarsbudsjettene til NATOs 2-prosentmål. Kravet gjelder innad i NATO, men implisitt også i EU gjennom unionstraktatens artikkel 42. Artikkelen krever at medlemsstatene øker sine militære kapabiliteter og at forpliktelser på forsvarsområdet skal være «konsistente med» forpliktelsene til medlemsland i NATO.

Forsvarskommisjonen mener forsvarsevnen må styrkes gjennom kraftige budsjettøkninger. Dette vil innebære krevende prioriteringer som nødvendigvis vil gå på bekostning av viktige samfunnsområder som for eksempel velferd eller samferdsel. «Norge står overfor mange kostbare utfordringer på en rekke samfunnsområder. Noe må imidlertid prioriteres lavere, for at norske myndigheter og forsvarssektoren skal kunne ivareta nasjonal sikkerhet på en tilfredsstillende måte», heter det.

Forsvarsberedskap mot press og trusler

Energispørsmålet er igjen blitt sikkerhetspolitikk, påpeker NOU-en. Gjennomgående er rapporten mest opptatt av Norges rolle som eksportør av energi til Europa, i mindre grad av norsk sårbarhet på energiområdet. Mens Totalberedskapskommisjonen advarer mot å gjøre norsk energisikkerhet avhengig av mellomlandsforbindelser, tar Forsvarskommisjonen nærmest til etterretning at EU og Storbritannia vil bruke press for å overstyre norsk energiforvaltning: «Norge vil bli enda viktigere for energisikkerheten til europeiske allierte og det vil være økt press på norske myndigheter om hvordan vi forvalter våre energiressurser», understreker rapporten.

«Det vil være økt press på norske myndigheter om hvordan vi forvalter våre energiressurser.»

Jernbanenettets og infrastrukturens manglende robusthet blir så vidt nevnt. Rapporten er imidlertid blind for hva oppsplitting og EUs fjerde jernbanepakke betyr i beredskapsøyemed. Forsvarstopper som brigader Håkon Warø er blant dem som har advart mot konsekvensene når materiell og vedlikehold konkurranseutsettes. «I et forsvarsperspektiv er det viktig at vi kan vedlikeholde kritisk jernbanemateriell i Norge – og at det ikke blir satt ut til land i for eksempel Sørøst-Europa. Det blir for langt unna», sier han ifølge Fri Fagbevegelse.

Norsk forsvarsevne dreier seg om å stå imot press og trusler fra andre stater, ikke minst overfor en så mektig nabo som Russland. Det bør imidlertid ikke bety at man uten videre aksepterer press og trusler fra allierte stater. Kommisjonen anbefaler en enda tettere tilknytning til allierte land som i framtida kan komme til å stille «konkrete krav eller ultimatum» overfor Norge. Er det et klokt veivalg for en styrket norsk forsvarsberedskap å gjøre landet mer sårbart for press?

Er det et klokt veivalg å gjøre landet mer sårbart for utenlandsk press?

For de fleste suverene stater handler forsvarspolitisk strategi og beredskap om å forebygge at landet blir sårbart for fremmede makters krav og ultimatum. Rapporten peker på at Norge er spesielt sårbar på Svalbard og i fiskevernsonen. Her er det i dag EU som utfordrer norsk suverenitet over ressursene, slik den såkalte snøkrabbesaken er et eksempel på.

EUs opptreden overfor norsk suverenitetshevdelse i Arktis tilsier ikke at EU er synderlig opptatt av å hegne om norske territorielle interesser, spesielt ikke der Unionen har egne og motstridende interesser. Både dette og de utenriks- og sikkerhetspolitiske reservasjonene ved EØS-avtalens tilblivelse, tilsier en langt mer kritisk tilnærming til EUs militære union enn hva Forsvarskommisjonens flertall gir uttrykk for.

Jan R. Steinholt er politisk rådgiver i Nei til EU.

NOU 2023:14 Forsvar for fred og frihet

Forsvarskommisjonen ble nedsatt i 2021. Oppdraget har vært å vurdere hvilke potensielle sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg og prioriteringer Norge kan ta for best å ivareta norsk sikkerhet i et 10-20-årsperspektiv.

Tidligere justisminister Knut Storberget (Ap) har vært leder for kommisjonen.

Fristen for å sende inn høringssvar til NOU-en er 17. august 2023.

Stort bilde i toppen: Maskingeværskytter på panservogn. (Illustrasjonsfoto: Roberto Catarinicchia på Unsplash )