Slik presenterer EU sitt strategiske kompass.

Kompasskurs for ei supermakt

EU må lære seg å bruke maktspråk, sier unionens «utenriksminister» Josep Borrell.

EU vedtok 21. mars sitt strategiske kompass for mer opprustning og militær tilstedeværelse over hele verden.

Allierte europeiske land ble satt på sidelinja da USA trakk seg ut fra Afghanistan i august 2021. Mange europeiske ledere og utenrikssjef Josep Borrell raste over at EU var «helt prisgitt amerikanernes beslutninger». For bare et halvt år siden var katastrofen i Afghanistan og et upålitelig USA hovedargument for at EU måtte bygge sin Europahær.

Nå er det Russlands innmarsj i Ukraina som er begrunnelsen for opprustningen. Midt under den pågående krigen i Ukraina har EU-ministrene vedtatt unionens nye strategiske kompass. «Kompasset» er en ambisiøs plan for å styrke alle områder av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk fram mot 2030.

Kampklar innsatsstyrke på 5000 mann

Det omfatter blant annet en hurtig innsatsstyrke på 5000 mann, økt innsats mot «fremmed manipulasjon og påvirkning», et sterkere kyberforsvar, global militær tilstedeværelse og enda større satsing på verdensrommet og EUs romfartsbyrå. Satsing på militær mobilitet og bedre felles kommandostrukturer er sentrale oppgaver.

Innsatsstyrken skal på kort varsel kunne rykke inn i «utilgjengelige» (non-permissiv) konfliktområder både i og utenfor Europa. Den skal bygges gjennom en modifisering av dagens kampgrupper (Battle groups) der Norge også bidrar. Kampgruppene har fram til nå ikke vært sendt ut på skarpe oppdrag.

«Vi europeere foretrekker fortsatt diplomati fremfor konfrontasjon», forsikrer utenrikssjef Josep Borrell når han presenterer strategidokumentet. Men, tilføyer han, det må settes makt bak. «Det å ‘lære seg å snakke maktspråk’ har jeg argumentert for i to år», poengterer Borrell.

«Et kvantesprang fremover»

EU har strevd med å kalibrere sin militærunion. Det har vært mye papir og mindre handling.

Storbritannia var lenge en bremsekloss for Europahæren. Et taktskifte kom med britenes farvel til EU i 2016. Unionen tok ladegrep og lanserte sin globale strategi samme år. Forsvarspakten PESCO, forsvarsfondet EDF og et nytt «fredsverktøy» (European Peace Facility) var noen av resultatene. Mye har skjedd, men ikke i det tempoet EU-kommisjonen ønsker seg. Den globale strategien tegna opp kartet, den strategiske kompassnåla peker ut den detaljerte kursen. Stikkord er krisehåndtering, motstandskraft, «europeiske verdier» og strategiske partnerskap.

EU må investere enda mer i forsvar og sikkerhet for å bli en sterkere aktør, heter det, hvis ikke er det en «stor risiko for at vi blir forbigått av våre (geopolitiske) konkurrenter». I klartekst er det snakk om rivalene Kina og Russland. Mellom linjene er alliansepartner USA også en slik konkurrent, sjøl om det i sikkerhetspolitikken tilsynelatende er full harmoni. Akkurat dén konkurransekampen foregår i dag på andre områder, for eksempel i form av å vingeklippe de amerikanske tek-gigantene Google og Apple i Europa.

Geopolitisk understreker dokumentet unionens strategiske interesser, spesielt i nærområder som Afrika, Arktis og Midtøsten. I Arktis og Afrika handler det ikke minst om råvarer og ressurser, og de nåværende og potensielle konfliktene mellom stormakter eller deres stedfortredere. «Intensiverte interesser i arktiske ressurser og transportruter kan forvandle regionen til et område for lokal og geopolitisk rivalisering og mulige konflikter, noe som vil kunne true EUs interesser», som det heter i en fellesuttalelse om Arktis fra Rådet og EU-parlamentet 13. oktober 2021.

«Mer fiendtlige sikkerhetsmessige omgivelser krever at vi gjør et kvantesprang fremover og øker vår evne og vilje til å handle, styrke vår motstandskraft og sikre solidaritet og gjensidig assistanse», heter det i det nye dokumentet som minner om solidaritetsforpliktelsene i Unionstraktaten artikkel 42.7. Forpliktelsene består i å yte så mye assistanse og bistand «som står i deres makt» og viser til FN-paktens artikkel 51, med forbehold om at dette ikke går på bekostning av andre allianseforpliktelser. Det siste er en underforstått referanse til EU-land som er NATO-medlemmer.

Opprustning påbudt

Unionstraktaten pålegger samtlige medlemsland å ruste opp militært (art. 42.3). I sin tale om Unionens tilstand i 2017, slo daværende leder av EU-kommisjonen Jean Claude Juncker fast at EU har en militærunion innen 2025 som mål.

Forsvarspakten PESCO

Kravet om enstemmighet for å iverksette raske tiltak på forsvarsområdet er stadig en hemsko, selv om unionen har fått på plass både et europeisk forsvarsfond, et «fredsverktøy» og en forpliktende forsvarspakt i løpet av få år.

Derfor åpnes det mer for «kreativ avholdenhet», noe som betyr at en skeptisk medlemsstat ikke skal legge kjelker i veien for de mer handlingsorienterte. Traktatens artikkel 44 tøyes ytterligere, slik at ei gruppe av medlemsstater med evne og vilje til å handle på egen hånd «kan planlegge og lede innsatsoppdrag innenfor EUs eget rammeverk og under Rådets overoppsyn».

Forsvarspakten PESCO er allerede en formalisert struktur for bindende militært samarbeid mellom 25 EU-land. Innenfor PESCO-ramma inngår foreløpig 60 prosjekter av militær og militær-sivil karakter. Ved siden av våpenutviklingsprogrammer står militær mobilitet sentralt. Den europeiske «generalstaben» MPCC (Military Planning and Conduct Capability) skal utvikles til å bli en reell overkommando.

Militær mobilitet dreier seg om å tilrettelegge infrastruktur og kontrollrutiner for rask forflytning av krigsmateriell og personell over grensene. I praksis betyr det ofte sterkt fordyrende vei- og jernbaneprosjekter gjennom Europa. Etter at EU valgte å gi tredjeland prosjektadgang, sørget regjeringa før jul 2021 for å inkludere Norge i PESCO-prosjektet for militær mobilitet. Selv om dette foregår i delvis samspill med NATO, er det verdt å merke seg at en forsvarsminister fra Senterpartiet finner denne typen militær EU-integrasjon akseptabel. I 2018 uttrykte Liv Signe Navarsete på vegne av Sp sterk bekymring over manglende debatt om norsk deltakelse på «forsvarspolitiske område som ikkje er ein del av EØS-avtalen».

Borrell: – Nå er det alvor

«Til forskjell fra papirene vi vanligvis produserer i Brussel, oppstiller det strategiske kompasset konkrete tiltak med klare frister for å måle framgangen», sier EUs utenrikssjef Josep Borrell i forordet til strategidokumentet.

Teksten fortsetter under bildet.

Josep_Borrell_High_Representative_Vice_President-designate_A_stronger_Europe_in_the_World
Josep Borrell er EUs visepresident og utenrikssjef. CC-BY-4.0: © European Union 2019 – Kilde: EP

Flere NUPI-forskere er enige i at EU denne gang mener alvor. Blant dem som argumenterer for at Norge må verve seg til tjeneste for Europahæren, er forskerne Karsten Friis og Pernille Rieker. Friis mener vi må ha en ny EU-debatt i lys av krigen i Ukraina. Han mener at EU er på vei til å seile opp som et vel så viktig sikkerhetspolitisk fellesskap som NATO.

Rieker bekymrer seg for at norske regjeringer er uinformerte og sover i timen. «Mens man i Norge har en tendens til å avfeie nye EU-dokumenter som uviktige, bør vi ikke gjøre det denne gangen. Dette er nemlig ikke «nok et EU-dokument som kun skisserer mål og ambisjoner», men et forpliktende dokument som skal styrke EUs forsvarsevne – og det innen de neste fem årene», skriver hun i DN 27. mars.

Rieker viser til at kompassdokumentet fremhever et ønske om å styrke samarbeidet med Norge. «Da er det viktig at regjeringen faktisk forstår viktigheten av det som skjer i EU og gjør det den kan for at dette samarbeidet skal bli så tett som mulig», mener NUPI-forskeren.

Hvor mye tettere kan det bli uten at Norge er helt integrert i EUs militærunion?

Forskeren er sikkert kjent med at stortingsflertallet allerede har dratt Norge inn i forsvarsfondet EDF og også gradvis prøver å lirke oss inn i militærpakten PESCO.

Strategidokumentet fra EU lover å «utdype det konstruktive samarbeidet med Norge, som vår aller tetteste assosierte partner gjennom EØS-avtalen» (We will deepen our constructive relations with Norway, as our most closely associated partner through the Agreement on the European Economic Area (EEA)).

Dette til tross for at EØS-avtalen ikke omfatter EUs felles forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Tyskland vil ha et føderalt EU

Det som burde oppta forskere og folk flest er hva slags union EU utvikler seg til, og hvem det er som bestemmer kursen. Den tyske koalisjonsregjeringa som overtok etter Angela Merkel levner liten tvil i sin regjerings plattform: «Vi ønsker å øke Europas strategiske suverenitet. Først og fremst betyr dette å skape handlekraft i global sammenheng og være mindre avhengig og sårbar på viktige strategiske områder som energiforsyning, helse, råvareimport og digital teknologi, uten å avsondre Europa.»

Regjeringsplattformen mellom sosialdemokratiske SPD, De grønne og Fridemokratene (FDP) går lengre enn som så. «Som den største medlemsstaten vil vi påta oss vårt særlige ansvar for EU som helhet», slår de tre koalisjonspartiene fast. (Koalitionsvertrag zwischen SPD, Bündnis 90/Die Grünen und FDP)

Som del av dette ansvaret vil den tyske regjering «bruke konferansen om Europas framtid til reformer. Vi støtter nødvendige traktatsendringer. Konferansen bør munne ut i et forfatningskonvent og føre til videreutvikling til en europeisk føderal stat».

Med andre ord vil Tyskland stille seg i spissen for målet om en føderal statsdannelse, der medlemslanda er redusert til delstater.

Statsminister Jonas Gahr Støre besøkte Tyskland allerede tidlig på nyåret. Tyskland er Norges viktigste partner i Europa. Vi samarbeider bredt innenfor blant annet energi, handel, forskning, teknologi og forsvar, kunne han konstatere.

Tyskland dobler forsvarsbudsjettet

Besøket fant sted før krigen i Ukraina og før forbundskansler Olaf Scholtz fikk støtte i Forbundsdagen for å endevende tysk forsvarspolitikk. 23. mars kunngjorde forsvarsminister Christine Lambrecht at regjeringa vil avsette et helt eget budsjettfond til å ruste opp Bundeswehr og Luftwaffe. Beløpet er på rundt 100 milliarder euro, det dobbelte av den opprinnelige budsjettposten for 2022, som allerede inneholdt en betydelig økning fra året før.

Dropper sjølpålagte restriksjoner

I reine tall innebærer dette at Tyskland vil få et militærbudsjett på nivå med, eller større enn, Russlands. Dermed er alle sjølpålagte restriksjoner fra Tyskland på det militære området en saga blott.

Tyskland ble demilitarisert og avnazifisert etter Andre verdenskrig. Siden den gang har tysk militarisering vært et særdeles følsomt spørsmål i Europa, ikke minst blant tyskere flest. Målt opp mot landets store bruttonasjonalprodukt, har forsvarsutgiftene vært holdt på et beskjedent nivå. Frankrike har derfor framstått som EUs militære stormakt. Den hjemlige motstanden mot at Tyskland skulle ruste opp og involvere seg i utenlandsoppdrag har også vært stor. Frykten for tysk opprustning var et følsomt spørsmål da Vest-Tyskland ble med i NATO i 1955 og igjen ved gjenforeninga av de to tyske statene (BRD og DDR) i 1990. Det utløste forsikringer fra Tyskland og Vesten overfor Sovjetunionen om at NATO ikke ville ekspandere en tomme østover.

Stadig nye avsløringer av at nazister har infiltrert hele avdelinger av Bundeswehr, tvang daværende forsvarsminister Ursula von der Leyen til i 2017 å gå hardt ut og kreve opprydding og utrensking av nazisymboler og Hitler-hyllest i hæravdelinger. I 2019 ble von der Leyen utnevnt til ny leder av EU-kommisjonen.

Oppryddinga i kasernene ser ut til å ha hatt begrensa effekt. I mai 2021 avslørte Spiegel ifølge Tagesschau en chat-gruppe for høyreekstreme soldater og befal i Bundeswehr. Redsel for at de ikke bare delte Hitler-bilder seg imellom, men også forsøkte å skaffe seg illegale våpen, utløste en politirazzia. Hendelser som dette beroliger ikke de som er skeptiske til hvorvidt den offisielle nulltoleransen overfor nazisme i den tyske hæren tas på alvor.

Skjønt USA har styrket sin stilling i Europa og har et langt større forsvarsbudsjett, vil EU med de varsla budsjettøkningene klart overstige Russlands militærutgifter og konkurrere med Kina om hvem som totalt bruker mest penger på forsvar, etter USA.

Ingen sikkerhetsgaranti

Sterke krefter vil verve Norge til Europahæren. Noen vil nok mene at en norsk integrasjon i EUs militærunion gir en ekstra sikkerhetsgaranti ved siden av USA og NATO-medlemskapet. I den grad man mener Norge bør ha et sterkt territorialforsvar, blir resultatet snarere det motsatte. Allerede i dag er mange fagmilitære frustrerte over at norsk deltakelse i NATOs utenlandsoppdrag svekker den nasjonale militære beredskapen. Når EU iverksetter egne operasjoner under fjerne himmelstrøk, med norske bidrag, vil det bety en ytterligere utvanning av stående norske styrker.

Det er ingen automatikk i at en styrking av EU også er en styrking av NATO, sjøl om påstanden inngår i alle festtaler anno 2022. Omvendt er det heller ingen automatikk i at EUs militære union svekker USAs innflytelse i Europa, slik enkelte på sosialdemokratiets venstrefløy later til å tro. På kort sikt er det heller det motsatte som er tilfelle, blant annet gjennom tyske storinnkjøp av amerikanske kampfly.

Hva som vil skje med løftene om et mer sosialt Europa når politikerne nasjonalt og på EU-nivå drysser nye milliarder over hær, marine og luftforsvar, kan man foreløpig bare gjette seg til. Når forsvarsutgiftene går i taket, må det nødvendigvis kuttes kraftig andre steder.

Nei til EU har lenge krevd at Norge må ut av EUs militære prosjekter og kampgrupper. Det er krav som ikke er mindre aktuelle nå. Pila på EU-kompasset peker mot en europeisk militær supermakt – med ambisjoner som delvis står i direkte motsetning til norske innen- og utenrikspolitiske interesser og behov.

Jan R. Steinholt er politisk rådgiver i Nei til EU.

Les også:

Video: Slik presenterer EU trusselbildet og egne ambisjoner

Ordliste og forkortelser

EUs globale strategi (EUGS) ble vedtatt i 2016. Strategien stiller ambisiøse utenriks- og sikkerhetspolitiske mål for EU over hele kloden, der EU legger vekt på å kombinere harde (militære) og myke (økonomiske, diplomatiske osv.) maktmidler.

  • PESCO – Det permanente strukturerte forsvarssamarbeidet
    Ble formelt vedtatt i 2017 som del av EUs globale strategi og den felles forsvars- og sikkerhetspolitikken.  Hensikten er at EU skal kunne handle «autonomt» på det militære området, dvs. også uavhengig av NATO. Medlemskap er frivillig, men det legger store forpliktelser på land som velger å delta. 25 av EUs 28 medlemsland deltar pr. mai 2018, fem av dem er ikke NATO-medlemmer.
  • EDF – Det europeiske forsvarsfondet
    Ble opprettet i 2017 med et foreløpig årsbudsjett på 5,5 milliarder euro som gjør fellesfinansiering mulig. Her deltar Norge i forprosjektet som eneste land utenfor EU. Fondet skal fremme utvikling, produksjon og investeringer i forsvarsmateriell. Nei til EU har protestert mot den norske deltakelsen. Forsvarbyrået EDA (se nedenfor) skal blant annet ha ansvaret for prosjektstyring.
  • EDA – Det europeiske forsvarsbyrået
    Skal støtte medlemsland i å utvikle sin forsvarskapasitet. Fungerer delvis som en lobbyorganisasjon for europeisk våpenindustri, men har i mangel på andre strukturer til nå vært et redskap for å administrere kampgrupper og utenlandsoperasjoner. Norge har hatt en samarbeidsavtale med EDA siden 2006. Mellom 2007 og 2015 har Norge deltatt med direkte militære styrkebidrag til den nordiske innsatsstyrken Nordic Battle Group. 
     
  • EPF – European Peace Facility (Det europeiske fredsverktøyet)
    Er ikke så fredelig som det høres ut. Det består av egne budsjettmidler utenfor EUs ordinære fellesbudsjett. Gjennom EPF har EU anledning til å framskaffe militært utstyr og tilby trening for å styrke partnerlands forsvars- og sikkerhetskapasiteter. EPF var opprinnelig særlig tiltenkt partnerland i Afrika. Budsjettet er på 5.69 milliarder euro for perioden 2021-2027.
     
  • CARD – Coordinated Annual Review on Defence
    Har til nå vært underlagt EDA som et forsøksprosjekt, med oppgave å analysere forsvarsutgiftene og -prioriteringene i de enkelte medlemslanda og foreslå tiltak for samordning, effektivisering og samproduksjon. CARD får fra høsten 2019 en oppgradert rolle som del av «forsvarspakka» sammen med PESCO og EDF. EDA fungerer som sekretariat.
     
  • MPCC – Den militære planleggings- og koordineringskapasiteten
    Er en omstendelig omskriving av det som egentlig er en europeisk overkommando eller militært hovedkvarter. På grunn av motstand og frykt for dobbel kommandostruktur med NATO, er begrepet hovedkvarter bannlyst.

«Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken skal være en integrert del av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. Den skal tilgodese Unionen med operativ kapasitet som drar nytte av sivile og militære ressurser.» Og videre: «Medlemsstatene skal kontinuerlig sørge for å forbedre sin militære slagkraft.» (Artikkel 42 i Traktaten om den europeiske union.)

Se også temasider om EUs militærpolitikk hos Folkebevægelsen mod EU.

Slik presenterer den norske regjering samarbeidet med EU slik det fungerer i dag:

«Norges samarbeid med EU innenfor CSDP [Den felles forsvars- og sikkerhetspolitikken til EU] reguleres primært av en sikkerhetsavtale om utveksling av gradert informasjon, en rammeavtale som regulerer norsk deltagelse i EUs sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner, en samarbeidsavtale om nordisk innsatsstyrke, samt en samarbeidsavtale med EUs forsvarsbyrå.»

Sikkerhet og forsvar. Informasjon om Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med EU. Sist oppdatert 14.03.2018.

Stort bilde i toppen: Slik presenterer EU sitt strategiske kompass. (EU)

reLATERT

Se alle arrangementer

EU-kampen handler om folk

29. juni 2022

Så lenge EUs mål er å fremme fri flyt vil unionen aldri bli en solidarisk aktør, hverken innad eller utover i resten av verden, skriver Frankie Rød.

EU og europeisk sikkerhetspolitikk

27. juni 2022

Det krever mot å tenke nytt. Det krever tålmodighet å skape nytt. Intet er fra evighet av, ikke en gang NATO og EU. Med Putins invasjon i Ukraina kreves både nytenking og tålmodighet, skriver Stein Ørnhøi.

Standpunkt 2-2022

22. juni 2022

I dette nummeret kan du lese om utsiktene til ny EU-debatt i Norge, og om ny meningsmåling som viser at bare 1 av 4 støtter EØS.

Hold EUs sikkerhetspolitikk unna EØS-avtalen!

21. juni 2022

Den utenrikspolitiske situasjonen og krigen i Ukraina blir forsøkt utnyttet til å innrullere Norge i EUs militærunion.

EU ut av Norden – for fredens skyld 

13. juni 2022

Russlands invasjon av Ukraina har satt rakettfart på EUs planer om å bli en militær stormakt. Det er dårlig nytt for verden. Og for Norden. 

Friheten utafor EU 

10. juni 2022

Når små land kan forholde seg mer solidarisk overfor fattige land enn store land.

– Skuffet, men ikke overrasket over utfallet i Danmark.  

02. juni 2022

Et flertall av de danske velgerne sa 1. juni ja til å oppheve landets forbehold mot å delta i EUs militære samarbeid og en fremtidig EU-hær.

Sjokkdoktrine for å avskaffe dansk forsvarsforbehold

30. mai 2022

Som lyn fra klar himmel ble danskene i mars pådyttet en ny folkeavstemning. Det dreier seg om Danmarks forbehold mot å delta i EUs militære samarbeid. Avstemninga finner sted allerede 1. juni.

EØS-unntak på en, to, tre

23. mai 2022

På visse områder har styresmaktene ingen problemer med å anbefale at Norge benytter seg av unntaksmulighetene i EØS-avtalen.

Har Ukrainakrigen vist at Norge nå må bli medlem av EU? 

21. april 2022

EU er fortsatt ikke en union på militærets område. Det er ikke EU, men de enkelte EU-land som avgjør både våpenforsyninger og hjelp til flyktninger.

Nytt styre i Møre og Romsdal Nei til EU

11. april 2022

Jan David Anti er valgt til ny leder i Møre og Romsdal Nei til EU. Han er bygningsarbeider, opprinnelig fra Karasjok, men nå bosatt i Kristiansund.

Solidaritet og suverenitet er universelle prinsipper 

30. mars 2022

Uttalelse fra Nei til EUs rådsmøte 26.–27. mars 2022