Tvilsom EØS-agenda

Notatet «Fra handlingsrom til politisk handling» er utarbeidd i samarbeid med flere LO-forbund med voksende EØS-motstand i medlemsrekkene. En rekke områder der EØS-avtalen forårsaker irritasjon og motstand i arbeidslivet og i kommunesektoren, blir behandlet.

Alle vanskene som har oppstått kan løses, ifølge Agenda. Notatet legger til grunn premisset om at EØS-avtalen er en nødvendighet for å sikre norsk industri «tilgang på det indre markedet». Det gjelder bare at norske myndigheter tør å utfordre avtalen og er tidlig på ballen når EU utformer sine direktiver, må vite. «Norske politikere har ikke gjort nok for å redusere og kompensere for de negative konsekvensene av EØS-avtalen», som det står. 

Argumentasjonen er svært lik den til Arbeiderpartiet, nærmere bestemt at det gjelder å oppvise kreativitet i å bruke og endatil utvide handlingsrommet.  

Kompromisset i hjemfallssaken, den differensierte arbeidsgiveravgiften, fritaket for elavgift og CO2-kompensasjon for norsk industri blir trukket fram som eksempler på at det er mulig å vinne fram innenfor EØS-retten. Notatet underslår imidlertid at EU og ESA til stadighet utfordrer til omkamp på disse og andre områder, direkte som indirekte.

Oslo-modellen og Hjelmeng-utvalget

Den såkalte Oslo-modellen nevnes som eksempel på hvordan kommuner kan stille krav om (begrenset) solidaransvar, færre underleverandører og begrense ukontrollert bruk av bemanningsbyråer. Når det gjelder kommersiell utnyttelse av ledig kapasitet i kommunale svømmehaller, skolebygg osv., mener Agenda at  Hjelmengutvalget går unødvendig langt i å etterkomme EØS-tilsynet ESA med sine anbefalinger om skatteplikt og separat regnskapsføring. Dette fordi EØS-avtalens vilkår for slik virksomhet bare gjelder i den grad virksomheten påvirker samhandelen i EØS-området. 

Bare kommunale tilbud helt inntil riksgrensa som måtte konkurrere mot etablissementer på svensk eller finsk side, kan etter regelverkets bokstav påvirke samhandelen. Dette er en sannhet med modifikasjoner, slik vi tidligere har vist i denne artikkelen. Ikke minst som følge av EØS-regelverkets generelle krav om like konkurransevilkår og fri etableringsrett.

Agenda maner til mindre norsk forsiktighet, noe det er lett å si seg enig i. Bevisbyrden må ligge hos ESA, og kommunale og andre myndigheter bør tøye strikken så langt det er mulig for å hindre sosial dumping. Det er dette som er forsøkt gjennom modellene for Oslo og Telemark med dekning i forskriften fra 2016 om offentlige anskaffelser. Forskriften gir oppdragsgiveren blant annet anledning til å begrense antall ledd i underleverandørkjeden.

Men bare noen uker etter at Agenda publiserte sitt notat, kom det en henvendelse fra ESA til Næringsdepartementet om at kontrollorganet vil undersøke om begrensningene i forskriften og tiltakene som er innført i kommunal regi i Oslo og Skien, er i strid med EØS-avtalen. NTB og avisa Klassekampen omtalte saken 17. juli 2020. Den illustrerer at ESA er på ballen også der norske myndigheter trodde lagoppstillinga var uangripelig.

Fanget i prosedyrer

Forvaltningsloven nevner knapt EØS-avtalen, pussig nok. Norske byråkrater har gjennom flere tiår gjort nettopp det Agenda foreskriver, nemlig skjønnsmessig å «tilpasse» EU-regelverket til etablert norsk forvaltningsskikk. Trygdeforvaltninga har for eksempel vært plantet i en norsk tradisjon som nærmest har sett bort fra EØS. Denne praksisen lå lenge som en udetonert bombe, inntil den store eksplosjonen kom med NAV-skandalen.

Agenda ser ikke ut til å ta disse realitetene inn over seg. Norge bør fortsette å kjøre sitt eget løp i mer eller mindre god tro, helt til den dagen ESA finner grunn til å reagere – noe som skjer stadig oftere. I beste fall er dette en kortsiktig løsning hvor man håper på godt vær, helt til stormen kommer og man står der uten regntøy.

Gjennomgangsmelodien i notatet er at handlingsrommet dreier seg om å «bidra til å fortolke og forbedre eksisterende regelverk». Det er ingen tvil om at mindre politiske justeringer til en viss grad er mulig, for eksempel ved å styrke Arbeidstilsynets rolle i kampen mot sosial dumping. Men dette løser ikke de grunnleggende problemene med EØS-avtalen, en avtale som legger stramme føringer, og som er dynamisk – nesten alltid i skjerpende retning.

Notatet beroliger med at den såkalte Prosedyreforordningen, som ennå ikke er vedtatt i Norge, ble endret i 2019 og at ESA ikke er pliktige til å behandle alle saker om påstått ulovlig statsstøtte som klages inn. Det er en fattig trøst. ESA avgjør sjøl hvilke saker de vil behandle. Prosedyreforordningen innebærer at ESA får myndighet til å utstede bøter direkte overfor norske rettssubjekter, et poeng Agenda ikke finner det verdt å omtale.

Når handlingsrom blir sjølsensur

Agenda nevner heller ikke at EU-kommisjonen, etter påtrykk fra den norske regjering via EFTA/EØS, vil innføre meldeplikt til ESA for kommunene. Det betyr at kommuneadministrasjonen må forhåndsvarsle før det i det hele tatt er aktuelt å fremme forslag som kan tenkes å komme i konflikt med Tjenestedirektivet. Dagens notifiseringsplikt etter at vedtak allerede er gjort, blir dermed erstattet med en form for forhåndssjekk som skal avverge «feil» vedtak i kommunestyrer og fylkesting. 

Sett i lys av det øvrige resonnementet i notatet, burde Agenda virkelig slå på stortromma når det gjelder forslaget om meldeplikt, men velger isteden å forbigå det i stillhet. En meldeplikt som foreslått, er jo en direkte oppfordring til sjølsensur. Sikkert er at et meldepliktsdirektiv harmonerer dårlig med Agenda sitt budskap om at «alt for ofte strekker vi norske regler og praksis for at de skal passe med europeiske regler, heller enn motsatt. Slik trenger det ikke å være».

Bare på ett punkt mener Agenda at Norge bestemt må sette foten ned i EØS-sammenheng; det gjelder EU-planene om å innføre europeisk minstelønn.

Notatet ramser opp 15 «grep som må gjøres». Noen er relevante, andre bærer preg av å slå inn åpne dører. At arbeidsgiver må tilby språkopplæring, at Arbeidstilsynet må styrkes og at den norske modellen må innlemmes i HMS-opplæringa er ikke spesielt nyskapende. Heller ikke forslaget om at fagforeningsfradraget bør dobles. Slike gode tiltak rører ikke ved EØS-avtalens overgripende rolle i norsk arbeidsliv. 

Derimot er krav om kollektiv søksmålsrett og solidaransvar for byggherrer, ikke bare oppdragsgivere, tiltak som begrenser avtalens skadevirkninger. Når Agenda foreslår at «det ikke bør innføres tiltak i Norge som legger bånd på norske kommuners tjenesteyting», er det likevel fristende å spørre om Agenda ikke kjenner til Tjenestedirektivet og forslagene om å stramme direktivet inn ytterligere gjennom forhåndsvarsling (notifisering). 

Tanken om å regulere bemanningsbransjen strengere er til en viss grad gjennomførbar. Men når det antydes et mulig forbud av hele bransjen, vil det være uforenlig med Vikarbyrådirektivet. Sånn er virkeligheten, uansett hvor mye Agenda helst hadde sett at det forholdt seg annerledes.

Et mer sosialt EU?

For å trøste dem som er oppgitt over hvordan EØS ødelegger det norske arbeidslivet, forsikrer Agenda om at EU er inne på et nytt spor med sin «sosiale søyle». En del av denne søyla er den nye Arbeidsmyndigheten ELA, som kan mekle ved uenigheter om hvordan for eksempel reise-, kost og losjibestemmelser skal forstås. En annen del av den sosiale pilaren er forslaget om en lovbestemt europeisk minstelønn, noe Agenda advarer imot, men som er en prioritert sak for den nye EU-kommisjonen til Ursula von der Leyen. 

Alt i alt er notatet fra Agenda et forsøk på å sukre EØS-pillen overfor frustrerte fagorganiserte i og utenfor kommunal sektor. Det blir med forsøket, for å si det sånn.

• Les hele notatet fra Agenda