Obligatorisk knebøy for EU

I sin redegjørelse for Stortinget 17. november hevder utenriksministeren at det er i Norges interesse at EU lykkes, politisk og økonomisk.

Hun er særlig begeistret for den nye vekststrategien omtalt som EUs grønne giv, ikke minst fordi den er et «bidrag til å posisjonere Europa i den økonomiske og strategiske konkurransen om internasjonalt lederskap».

I den forbindelse later Søreide til å sette pris på at EU har økt bevissthet om sin egen rolle globalt. «Stadig oftere bruker mine europeiske kollegaer uttrykkene europeisk suverenitet og strategisk autonomi når de diskuterer EUs rolle i verden.»

Global kontroll over råvarer

Utenriksministeren understreker at det i dette ligger «helt klart en ambisjon om å få kontroll over råvarer og verdikjeder» som kan styrke Europas strategiske autonomi, i en situasjon preget av økende stormaktrivalisering.

Slike utsagn minner om gamle tiders europeiske imperialisme. Som kjent ligger de fleste råvarer og verdikjeder andre steder enn i Europa. Så har da også EU i lang tid siktet seg ut «søster Afrika» som strategisk juniorpartner.

Det er denne globale EU-strategien regjeringa vil at EU skal lykkes med. Med Norge som aktiv lagspiller.

En del av laginnsatsen består i å sørge for tettest mulig norsk deltakelse i EUs prosjekt for å bygge seg opp som militær stormakt. Forsvarspakten PESCO står her sentralt, men er uaktuell for et ikke-medlemsland som Norge. I stedet har Norge satset på enkeltprosjekter – noen av dem i PESCO-regi – gjennom forsvarsbyrået EDA og forløperen til forsvarsfondet EDF, der Norge har vært eneste deltaker utenfor EU.

Stor ekstraregning i vente

Norge deltar allerede i en lang rekke EU-programmer for bl.a. forskning og utdanning. Hva dette vil koste i den neste sjuårsperioden er ikke avklart. Bare at det blir dyrt, og langt dyrere enn det regjeringa har lagt til grunn i statsbudsjettet. Når EU overvinner motstanden fra Polen og Ungarn og endelig får vedtatt sitt nye langtidsbudsjett, vil disse programkostnadene øke med hele 15 milliarder euro (160 milliarder kroner) mer enn regjeringens anslag. Norges andel av dette beløpet vil øke tilsvarende, uten at noen vet hvor de pengene skal hentes fra.

Inn i EDF likevel?

I sitt forslag til statsbudsjett for 2021 droppet regjeringa sine opprinnelige planer om å bli med i det fullverdige forsvarsfondet EDF.

Det skyldtes til dels intern motstand i Forsvaret mot pengebruken og spesielt den kjensgjerning at EU ikke var blitt enige om hvorvidt tredjeland skulle få adgang til fondet. Særlig har det vært om å gjøre å holde land som Tyrkia og delvis USA på en armlengdes avstand.

I slutten av oktober ble EU enige om å slippe inn land som «deler EUs grunnleggende verdier», og dermed står døra åpen for Norge. Forsvarssamarbeid med EU ligger utenfor EØS-avtalen, og det har skapt gjentatt hodebry for EU-vennlige regjeringer. Nytt er derfor at EU er innstilt på at deltakelse i EDF skjer gjennom selve EØS-avtalen. Utenriksministeren jubler over «et positivt og viktig signal» og varsler at regjeringen kan komme til å vurdere deltakelse i EDF «på et senere tidspunkt».

Frihandelsavtale med Storbritannia

Norge og Storbritannia har en midlertidig handelsavtale på plass mens forhandlingene om en ny frihandelsavtale fortsatt pågår. Avtalen blir ikke ferdigstilt innen 1. januar 2021, slik planen var. Parallelt pågår det forhandlinger om en fiskeriavtale og om kvotefordeling.

Utenriksministeren nedsnakker frihandelsavtalen allerede før den er på plass

En grunn til forsinkelsene er nok de pågående Brexit-forhandlingene mellom Storbritannia og EU. Så må man også spørre seg hvor helhjertet norske myndigheter arbeider for en frihandelsavtale som kan gi minst like gode betingelser som det som gjelder innenfor EØS, ikke minst når det gjelder fisk. Spørsmålet er berettiget fordi utenriksministeren nedsnakker avtalen allerede før den er på plass: «En frihandelsavtale med Storbritannia vil aldri kunne bli en fullgod erstatning for det handelsforholdet vi har hatt med Storbritannia gjennom EØS (…) handelen med Storbritannia, ikke minst på tjenesteområdet samt den frie bevegelsen av personer, [vil] nødvendigvis møte flere hindringer enn i dag».

Påstandene blir ikke begrunnet nærmere i redegjørelsen, forståelig nok. En avtale på linje med den EFTA-statene har seg imellom, ville være mer fordelaktig enn EØS-avtalen.

Minstelønn og differensiert arbeidsgiveravgift

Redegjørelsen omtaler også noen andre EØS-relaterte verkebyller som minstelønn, anbudsregler ved offentlige anskaffelser og differensiert arbeidsgiveravgift.

ESA har forlenget sin godkjenning av sistnevnte ordning ut neste år, men EØS-tilsynet vil komme sterkere tilbake når EU oppdaterer sine retningslinjer for regionale støtteordninger.

Da kan det på ny spøke for reduserte satser i flere av sonene i distrikts-Norge.

Utenriksministeren er taus når det gjelder status for meldepliktsdirektivet og prosedyreforordningen, som begge kan få alvorlige følger for Norge.

Når det gjelder det nye direktivforslaget om europeisk minstelønn, framstiller Søreide det som et norsk «gjennomslag» at innføring av lovfestet minstelønn ikke blir pålagt land der kollektive avtaler dominerer. I realiteten er det et slag i ansiktet på hele Norden, ikke minst det faktum at forslaget har form av et bindende direktiv og ikke bare en anmodning. Interessant nok unnlater Søreide å bemerke at forslaget ikke er merket EØS-relevant, noe som jo gir ei regjering som virkelig er imot lovpålagt minstelønn, ypperlig anledning til å avvise hele forslaget som Norge uvedkommende.

Men det er krevende å holde ryggen rett for den som er opptatt med knebøyninger.

Les også våre omtaler av utenriksminister Søreides tidligere redegjørelser om EU/EØS-saker:

Stort bilde i toppen: Utenriksminister Ine Eriksen Søreide presenterer Norges EU-strategi for perioden 2018–2021. (CC BY Mission of Norway to the European Union)